Helt ny på forumet i dag. Har lev med kjæreste og etterhvert ektemann som hadde det vi trodde var depresjon i 6 år. Han fikk medikamenter og behandling ihht denne diagnosen. Uten bedring. Fikk til slutt presset igjennom en utredning for ca 1,5 år siden, og da ble diagnosen bipolar type 2. Jeg blei fyllt med håp - NÅ skal han endelig få rett behandling, og alt skal bli bedre.

Men noe skjer i det man får en sånn diagnose. Man har vært på leiting så lenge etter hva det var som feilte en, at man nesten faller sammen og vil "tilfredsstille" alle symtomer på dette nye. Dessuten har vi vært gjennom flere typer med som skulle passe, men som viste seg å ha bivirkninger som ikke var forenelig med familieliv.

Han går nå på Lamictal, og føler seg gannske god. Det er han ikke. Han er stabilt deprimert, egoistisk og hensynsløs. Men så gjør han småting innimellom som liksom skal veie opp for dette, sånn at han har noe å slå i bordet med dersom jeg bringer det på bane. Jeg opplever at det kun er i perioder mellom nedtrapping av et med, før opptrapping av et annet, at han virkelig ser oss rundt seg, og hvordan han påvirker oss. Akkurat som medisinene sløver en allerede ikke optimal empati.

Jeg er så fortvila nå, og desperat. Jeg vet at han ikke klarer seg uten meg, men dette ødelegger meg. Har to felles barn. Han har et barn fra tidligere som han ikke har hatt kontakt med det siste halvåret grunnet konflikter med mora. Det er brente broer over alt, han har ingen venner, til og med familien skyver han fra seg. Jeg blir stående aleine igjen. Min familie og mine venner synes og det er tøft å se hvordan han er i perioder.

Trenger å få kontakt med andre i noenlunde tilsvarende situasjon!!!!!

Ny her inne og ble grepet av din situasjon.... Har en ektefelle med en annen diagnose, men med mye av det du beskriver. Fint å kunne utveksle litt tanker og erfaringer...
Hør gjerne fra deg om du ønsker...

Hei!
Jeg har det akkurat slik jeg også!! Og jeg har lenge hatt et sterkt ønske om å få kontakt med andre som skjønner hvordan det er.
Jeg har vært sammen med min mann i 19 år, vi ble sammen da vi var 18. Han har vært psykisk syk siden han var 20. Han gikk på medisiner og i terapi de første åra, men så fikk han beskjed om at han måtte lære seg å leve med sin diagnose (unnvikende personlighetsforstyrrelse).
Så nå er situasjonen slik at han er deprimert i perioder, er veldig sint i perioder. Han er veldig bitter på livet.
Jeg får jevnlig klager på at jeg ikke skjønner han, at han ikke får forståelse for sin situasjon. Han orker som oftest ikke hjelpe til hjemme, så det aller meste faller på meg. Jeg prøver å ta hensyn, til å la han få ro og slippe unna oppgavene hjemme. Jeg blir sliten av å hele tida måtte ha kontrollen over alt. Men klager jeg så får jeg høre at jeg ikke tar hensyn til han.
Han glimter til innimellom og gjør litt, så det er ikke helt svart/hvitt. Men det skjer ikke så ofte.

Jeg har noen spørsmål til dere:
-Hvordan klarer dere hverdagen med en psykisk syk?
-Bidrar de noe hjemme?
-Hvordan takler barna dette? Hos oss vet ikke barna noe om pappa sin sykdom. Så de ser en pappa som sitter i sofaen og en mamma som flyr rundt og ordner. Jeg bekymrer meg for hva slags forbilde han er for dem. Er redd de vil tro at det er slik en mann skal være.
-overlever kjærligheten det å leve med en psykisk syk?
Jeg er ikke lykkelig og har innsett at jeg hadde hatt det bedre alene med barna. Men hvordan vil han ta det? Jeg må ordne alt praktisk hjemme som har med lån, forsikring, dugnader, foreldremøter osv. Han tør ikke. Jeg tror at uansett hvordan han føler han har det med meg så er vårt samliv et bedre alternativ for han enn å bli alene. Jeg ordner opp.

Jeg håper du klarer å passe litt på deg selv også. Send meg gjerne en melding på om hvis du ønsker mer kontakt med meg, eller svar her.

Ønsker deg alt godt!! Det er godt å vite at vi er flere i samme situasjon.
Håper noen har noen innspill på spørsmålene mine. Jeg lurer veldig på hvordan hverdagen er for dere med psykisk syk partner og hvordan dere får hverdagen til å gå opp.

Ja, jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Nå er vi inne i en helt forferdelig kritisk situasjon, det er derfor jeg ble bruker av dette nettstedet ikveld. Ikveld er det min manns bursdag. Jeg sitter alene her, mens vår 18mnd gamle lillegutt sover. Min mann har en "episode" og er ute på byen. Aner ikke om ikveld er kvelden han blir borte fra oss for godt eller ikke. Selvmordsforsøk har blitt gjort 2 ggr i løpet av 8 år. Han ringte selv etter akutt hjelp en måneds tid tilbake og ble innlagt akutt i 4 dager. Da hadde han sluttet og ta medisin (lithium) pga et fysisk problem. Har startet opp med medisin igjen, hatt ect behandling, men er fortsatt sykemeldt. Idag skjedde det igjen. Når jeg kom fra jobb med lillemann var han borte. Har snakket et par ggr med han på tlf, nå er han tom for strøm. siste mld lød "jeg er for god for deg". Dette bryter meg helt sammen. Jeg har en lederstilling nå, som krever mye, pluss lillemann og "storemann". Det er veldig slitsomt. Mannen har også en sønn til på 12 som er hos oss annenhver helg. i mrg skulle vi på en aktivitet med han, men det blir vel ikke noe av nå. Hvis han i det hele tatt overlever natten :(. Det verste er to ting føler jeg: 1: følelsen av at jeg ikke handler. Jeg blir nummen og handlingslammet og føler at jeg ikke tar tak i dette godt nok. 2: hvor i h... er psykiatrien. Hans psykiater har ikke kontaktet oss en eneste gang etter dette. Kun vært hos fastlege en gang, og hatt 2 tlfsamtaler med han. Nei, dette går åt skogen føler jeg. Er ikke istand til å skrive noe positivt ikveld, da det raser i mitt hode. Vanligvis føler jeg håp for fremtiden. Håpet, og meg selv blir svakere og svakere. Jeg er redd!

Og for å si noe til "nassemor" generelt sett. I gode perioder er han fantastisk. Uansett perioder, er han alltid flink med hus og barn. Det går heller på depresjon og veldig irritabel. Men ikke åpenbart merkbart ovenfor barna nå. Det er jo enklere med eldstemann på 12 som ikke bor her hele tiden, men med lillemann må vi nok fortelle et pappa er syk en dag. Han vil merke det på at han gjør mindre hjemme og ikke vil gå ut av huset, og sover veeldig mye. Problemet er at når det blir en episode her, så blir det alvorlig. Da drar han ut av huset og drikker, alene. Det er vanskelig å leve med. har faktisk vært inne på tanken om det finnes tilbud om døgnplass med terapi i kritiske perider, men har ikke fått noe form for tilbud om dette.

Jeg har kjent mannen min i over 10 år og vi har vært gift litt under 5 år. Vi har en gutt som er ca 3 år. Mannen min bli diagnostisert som bipolar type 2, i tillegg til en smørbrødliste. Litt dumt at man ikke kan se hva som har blitt skrevet før her, men får ta det etter husken.

Vi fikk mest problemer når min mann begynnte å forstå at han skulle bli far. En ekstrem periode av mitt liv og det har egentlig ikke blitt bedre. Jeg hadde skjønnt lenge at det var noe galt, men tenkte det var en depresjon. Å håpet at barne vårt skulle hjelpe han ut av det sorte hullet. Så dum var jeg. Har alltid hatt stor tro på kjærligheten at det var det viktigste og at andre ting ble løst etter som veien ble lagt. Den troen har jeg ikke lenger.
Som sagt over må jeg også gjøre alt. Å det sliter på nå, veldig. Har i tillegg en svigermor som ikke hjelper på saken, men gjør det være. Uansett, mannen min kan i en kort periode skjerpe seg, at han passer på gutten våres litt eller rydder litt.

Siden jeg har fått en "depresjon" pga disse omstendighetene har psykologen min sagt at jeg skal ikke ta på meg min mann sitt ansvar. Som sagt tidligere hvorfor skal mannen min gjøre det når jeg gjøre det? Jeg har da gjort noe "enkle" grep for å prøve å gi min mann tilbake sitt ansvar. Han har en dag i uka han skal lage middag, jeg har da sagt at vis han ikke sørger for at vi har det vi trenger til middag, må vi spise brødmat. Han skal betale sine regninger. Å prøver å være veldig klar på akkurat dette i samtaler/diskusjoner. Da han ofte gir meg meninger sånn som "alt han gjør er feil". Da prøver jeg å si ifra klart og rolig at det var ikke det jeg sa.

Vi har vært på familieværnkontoret, dette er et veldig fint tiltak for familer med psykisk syke. Familer med små barn blir prioritert bare så dere vet det. Her ble det gjentatte ganger satt spørsmål ved om han var frisk nok, siden han ikke tok inn over seg problemer/løsninger.

Han psykolog har også spurt om vi burde søke til Modum bad hvor de har familie opphold som er i minst 3 uker. Her er det også barnehage.

Syns det var veldig trist å høre om mannen din som dro på byen. Jeg håper det gikk bra. Min mann er også suicidal til tider, så jeg føler meg å veldig usikker. Når komme han til å gjøre det?

Lykke til alle sammen. Har prøvd å legge dere til som venner. Tenker vi kan utveksle mye. Send meg gjerne melding.

Hvordan går det med dere? Tenker ofte på dere andre brukere her inne og lurer på hvordan det går. Det er fint å vite at man ikke er alene, selv om det kan føles sånn i hverdagen.
Her har min mann vært i samtaler for vurdering av terapi og diagnose. Han skjønte omsider at han trenger hjelp. Terapeuten han var hos mener han har spiseforstyrrelser (overspising), angst og kraftig depresjon. Nå går han og venter på svar på hva slags behandling han skal få.
Jeg har en slags reaksjon på det at han endelig skal få hjelp. Jeg er veldig mye lei meg, blir fortere sint. Tror jeg nå lar følelser komme ut, noe jeg tidligere har holdt inni meg.
Jeg kjenner at jeg burde ha snakka med noen. Burde jeg snakke med legen? Eller kontakte familievernkontoret? Jeg føler på at jeg vil ta opp plassen fra de som virkelig er syke hvis jeg skal snakke med en psykolog? For jeg er jo "bare" en pårørende..

Jeg har vært på forumet før men kontoen har vært innaktiv for lenge tenker jeg.
Syns det er veldig godt å vite at det ikke bare er meg, ser jo at vi har ganske like fortellinger.

Min mann hadde flere nedturer og innlegelser når han fikk diagnosene sine.
Alltid bra at de ser selv de har problemer, er egentlig umulig å gjøre noe før de skjønner det.

Skulle du av en eller annen grunn være uenig med diagnose er det lurt å gi klar beskjed om det og hvorfor. Bare så det er sagt.
Behandling i psykatrien er desverre medisiner og terapi, men terapien må de jobbe med selv og vi som pårørende for ikke gjort det for dem desverre.

Jeg ble også mye lei meg da, når mannen min fik diagnosen. Mye også fordi det var første gang jeg fant ut at mannen min var suicidal. Hadde mye forhåpninger, husker jeg gjerne ville bli sett på det tidspunktet. Men så lenge mannen min ble bedre skulle jeg holde ut litt til.
Koster deg ingen til å si i fra til legen, men du må be om vurdering vis du vil ha det.
Familieværnkontoret burde du ta kontakt med etter å ha rådført med din mann sin behandler. Han må være frisk nok til det tilbudet, men det anbefales veldig.

Er du bare en mor? Tenkte sånn som deg jeg å, men jeg må ta vare på familien min og viktigst av alt gutten min. Du tar ikke opp noen sin plass. De sykeste får først tilbud.
Noe som gjør at det kan ta tid før du får hjelp. Men hva blir resultate vis du ikke orker mer. Hva med barna? Det er vanskligere å plukke opp biter en å reparere en liten bulk. Vis du skjønner?

Jeg har en mann som sagt tidligere somer bipolar type 2 i tillegg til en hel haug med diagnoser til. Han gjør meg så trist, har i grunn ødelagt jula og nyttårsaften for meg.
Først var hans mor ute med ytringer om at hun ikke var bestemor fordi vi ikke kunne komme på en julegrøt. Jeg fikk beklagelse på det fra henne. Å mannen min ville ikke ta side i den saken. Rett etter på ble han suicidal og han ble vurdert til innlegelse rett før jul. Så i romjula, sier han at "vis forholdet ikke blir bedre pakker han sammen og drar". Så kommer nyttår.

Jeg føler meg helt utrolig lite verdt. Manne min sier indirekte at jeg ikke har gjort nok for forholdet. Jeg føler jeg har gitt 120% så skal jeg gi mer. Jeg makter det ikke. Hvordan skal jeg klare å gi mer?

Han snakker også om at han ikke finner mere motivasjon og vilje. Han sitter hjemme og ser så vidt gutten sin og gjør kanskje noe husarbeide. Jeg har holdt ut siden han ble alvorlig syk, som nå er ca 3 år siden. Å jeg har funnet motivasjon og vilje, enda jeg har hatt en liten gutt, jobb og andre forpliktelser.

Føler meg så frustrert. Jeg gir alt jeg har og det er ikke nok. Alt det jeg har skrevet her har jeg sagt, bortsett det om en ødelagt jul, å jeg får null forståelse.
Hadde vært fint å få innspill fra dere.

Jeg vet ikke om jeg har så mye råd. Men jeg tror våre syke menn er for syke til å ta til seg rasjonelle tilbakemeldinger. Min mann var suicidal for mange år siden og han var da ekstremt sint på de som sa "ta deg sammen" "tenker du ikke på de som er glad i deg" osv. Han prøvde å forklare meg at når man er så langt nede så er du for syk til å skjønne slike argumenter. Nå er han ikke suicidal, men han er fremdeles ikke mottakelig for å skjønne hvordan jeg har det. Empatien har blitt borte. Uansett hvordan jeg har det så har han det værre.
Det går jo en grense for hvor lenge man orker å leve i slike forhold.
Men jeg tenker at jeg skal være sterk en stund til. Se hvordan han blir i behandlinga han skal beg i i slutten av Jan. Vi hadde 20 års jubileum i desember, ble sammen da vi var 18. De siste 10 åra har jeg hele tida tenkt at jeg skal holde ut litt til. Og slik går årene. Jeg tenker at lykken ligger en plass der framme.. En gang..

Som sagt, har ikke konkrete råd. De sier jo at et forhold baserer seg på flere ting, men et av punktene er å velge hverandre hver dag. At man bestemmer seg for at det er dette man vil. Det er jo en mann der bak sykdommen som vi en gang ble glad i.

Hvordan holde ut mens vi venter på bedring? Jeg prøver å finne glede i andre ting. Le på jobben. Ha det gøy med ungene. Finne på ting med venner. Unne meg litt jeg ønsker meg innimellom, tenker at jeg fortjener det. Så tenker jeg at det som er vanskelig med mannen min forhåpentlig er en periode. Jeg prøver å ikke ta inn over meg alt han sier. Han ser ikke selv at han slenger beskyldninger fordi jeg er nærmeste hoggestamme når han har det vondt.

Du sier han beskylder deg for å ikke gi nok i forholdet. Jeg får også høre det. Han ser ikke hva jeg gjør, han ser bare at han har det vondt. Og da er det veldig lett å legge skylda på andre. Trøst deg med at du gjør nok! For mange år siden var jeg på et pårørendekurs. Da sa de at vi pårørende gir og gir og vi vil aldri få takk. Det er bare sånn det er. Jeg synes det er trøst i å vite det og det har hjulpet meg i årene siden.

Håper det går bedre med deg framover. Godt med forumet her.

Mannen min har bipolar type 1 men har veldig lik adferd til det flere av dere beskriver. Vi har vært sammen i 6 år, har et felles barn og jeg har en fra før som bor hos oss. I gode perioder er han en kjærlig pappa, lager middag og gjør noe husarbeid. I dårlige perioder snakker han om selvmord, ser svart på alt og ser kun seg selv og sine behov. Han bryr seg ikke om at barna har bursdag, eller andre ting som angår andre enn han selv. Han kan ligge på sofaen døgnet rundt og være sint på alt og alle. Han har vært 100% ufør i 5 år og har prøvd å vende tilbake til arbeidslivet uten å lykkes. En full dag blir for tøff. Men jeg håper han kan få noe tilrettelagt med korte dager etterhvert.
Jeg er enig med deg som sa at i de tøffe periodene må jeg bare prøve å fokusere på de andre tingene som er positive. Barna gir masse glede. Uten jobben og utrolig fine kollegaer hadde jeg ikke klart meg. Det finnes positive småting i nesten hver dag.

Men jeg lurer på hvordan og når jeg skal fortelle eldstemann på 9 år om pappas problemer. Hun har sett de voldsomme humørsvingningene, selv om jeg har prøvd å skjerme dem. Hvilke ord er gode å bruke?

ser at flere av innleggene her er av eldre dato.er noen av dere aktive her fortsatt.trenger så sårt et nettverk/mennesker med forståelse å ha kontakt med.

Jeg er også i samme båt. Lever med en mann som etter all sannsynlighet har Bipolar2. (Er under utredning). Selv er jeg helt utslitt av alle opp og nedturene hans. Strever med å finne en balanse i hverdagen slik at jeg ikke blir helt ødelagt av hans sinnsstemninger. Vanskelig dette...

Hei,
Selv er jeg kjæreste med en som er i en tung depresjon, og som har startet på medisinering for det i tillegg til at han har fått medisiner pga mistanker om at han er bipolar. Jeg har lest at den medisinen han får er typisk for bipolar 2.
Vi er ikke samboere, men det er likevel forferdelig vanskelig å forholde seg til.
Utifra det han har snakket til legen sin om meg, så har legen tolket det dithen at kjæresten min forguder meg. Jeg hører aldri noe som kan tyde på det, for han gjør alt han kan for å unngå å ha kontakt med meg. Det eneste som står i hodet hans er å jage egne drømmer, ha tid for seg selv og kunne drive på med sine egne sysler. Veldig kort fortalt så har han etterhvert blitt mer og mer egosentrisk, og det føles bare verre og verre. jeg vet ikke om det er han eller sykdommen som snakker. Han vet det egentlig ikke selv. Men jeg føler meg nå ganske sliten og trist av å bli ekskludert fra absolutt alt. Det beste jeg kan gjøre for han er å holde meg unna. Men det blir liksom ikke noe bedre av det heller. Vet ikke om jeg holder ut så mye lenger, på samme tid som jeg har litt problemer med tanken på å gå fra en som er syk. På en annen side så har jeg vel kanskje ikke så mye å tilby heller om jeg blir dratt ned selv...

Hei alle sammen! :)
Jeg er en mann og har diagnosen bipolar 2 og tilbakevendende depressiv lidelse.
Jeg kjenner meg igjen i noe av det som er skrevet her men ikke alt.

Jeg har også perioder der jeg ikke orker å gjøre noe særlig hjemme. Jeg går tur med hunden og så går resten av dagen foran datamaskinen. Grunnen til det er at jeg har så mye negative tanker og se serier på nettet hjelper meg og får tankene over på noe annet.

Jeg hadde periode på over 1 år hvor jeg lagde middag nesten hver dag. Og jeg skal innrømme at det er noe av det kjedeligste jeg vet. Men når jeg blir dårlig så stopper det meste opp. Jeg vasker riktig nok klær hver uke. Og vi er fire stykker, så det blir litt i løpet av uken.

Jeg er nok bortskjemt med at min kone liker å lage mat og hun gjør det på halve tiden jeg gjør det. Hun har også gått beskjed fra meg at hvis vi har en ukeplan på hva vi skal ha til middag og hvis vi kjøper inn alt vi trenger og har oppskrifter så kan jeg godt lage middag.
For noe av det kjedeligste med å lage mat er å finne på noe å lage.
Men hun sier hun liker å lage mat så da er jo det greit hos oss.

Når det gjelder våre innerste følelser så vet jeg at menn generelt ikke er så flinke til å dele disse. Men skal liksom være maskuline og ikke ha svakheter, hvertfall ikke psykiske problemer. ☺
Jeg har delt en del med min kone, men ikke alt. Er redd for alle disse negative tankene mine og hva de vil gjøre med henne.

Jeg må jo innrømme at jeg heller ikke ville hørt at kona mi fortalte meg at hun ikke ville leve og at hun bare ventet på at barna ble store nok til å takle at hun tok sitt eget liv.
For det er slik jeg ofte har det. Slike tanker preger hverdagen. Og jeg bruker ikke noe medisiner så de tankene er der litt for ofte.

Hvorfor jeg ikke bruker medisiner er ganske enkel. Bivirkninger. Slik som ikke noe sex lyst, flat, ikke noe er trist ikke noe er morsomt. Vekt økning, og masse andre bivirkninger. Og jeg har gått på masse forskjellige medisiner men fant ut at det var best uten.

Jeg har ikke vært i jobb siden 2000. Men har vært på skole og kurs i regi av NAV. Har gått på angst mestring kurs osv uten at det hjalp. Ja, jeg sliter litt med angst også. Det er ofte noe som kan følge med når man har kraftig depresjon. Dessverre er det angsten som har utløst depresjon denne gangen. Og angsten gjør meg mer suicidal en depresjon gjør.

Spør jeg min kone så tror jeg /håper jeg ikke at hun synes jeg er en egoist. Men mennesker som sliter psykisk har en tendens til å bli selvsentrert. Man går veldig mye inn i seg selv når man er dårlig.

Selv om jeg er dårlig nå, skal jeg ut å hjelpe noen eldre i slekta senere i dag. Og til uka skal jeg bort og hjelpe svigerfar i noe dager.

Så selv om vi er bipolare så klarer vi ting. Mye er nok basert på personen ikke sykdommen. Men hadde jeg selv vært frisk så hadde holdt meg langt unna ei som hadde hatt denne diagnosen. Og håper barna mine gjør det også. Ikke fordi de som har den ikke er snille eller greie mennesker. (jeg føler jeg er snill og grei

Gammel tråd, men lurer på om det er noen som har det likt hjemme som beskrevet over? Jeg har det veldig likt, men vet foreløpig ikke hva som feiler mannen min.

Jeg er kvinne og har selv bipolar 2 lidelse. I perioder kan jeg være dårlig og ha lite energi/mørke tanker. Jeg mener vel at jeg allikevel har mulighet til å skjerpe meg nok til å bidra litt hjemme. Om ikke annet så klarer jeg å si hvor mye jeg setter pris på mannen min og hva han gjør. Jeg klarer å ikke krangle og jeg klarer å aldri true (f.eks. med selvmord). Jeg klarer også å inkludere ham i strategien for hvordan jeg skal bli bedre igjen.

I gode perioder gjør jeg ekstra mye hjemme og det med glede. Håper at det veier opp. Man lærer seg å leve med sykdommen og jeg mener at dere bør kunne forvente å se bedring hos deres kjære, eller i det minste at de aktivt jobber for å bli bedre. Dere bør kunne forvente at de tar imot hjelp, tar medisinene sine (tross bivirkninger) og at de behandler dere med respekt alltid. Jeg mener, at selv om det er tøft for meg å høre der og da, så er det riktig at noen stiller krav til meg og pusher meg til å bli bedre. Jeg er hva de kaller korrigerbar. Det vil si at selv om jeg kan være veldig syk så har jeg evnen til selvinnsikt og til å ta imot råd. Det er ikke alltid lett, men det er mulig for de fleste med bipolar lidelse. Hvis denne evnen er fraværende vil jeg tro samliv vil være svært utfordrende.

Noen av dere beskriver partnere som nesten høres ut som de har en personlighetsforstyrrelse eller evt. er svært hardt rammet. Da tenker jeg at dere ikke bør fortsette forholdet. Jeg vokste selv opp med en bipolar mor og som resultat en stakkars fortvilet far. Det var mye krangling og humøret hennes var som en berg og dalbane. Jeg husker jeg var mye engstelig og ba pappa skille seg flere ganger. Men da ville hun nok ha kjempet for å holde ham unna oss ungene, så det turde han ikke. Det var ingen god oppvekst. Tenk på dere selv og barna. Om partneren din er så vanskelig å leve med at det sliter på familien din så bør du vurdere å skilles. Er man såpass syk hele tiden at man ikke engang kan jobbe i en deltidsstilling så mener jeg vel at man kanskje heller ikke er skikket til å oppdra barn.

Når det er sagt så er finnes det mange fantastiske mennesker med bipolar lidelse som både er skikket som foreldre og som er gode samlivspartnere. Det at man er syk og klarer mindre i perioder er vel noe man kan leve med? Bipolare er ofte utpreget kreative og har mye å gi i gode perioder. Vi har kjent på opp og nedturer her i livet og det gjør mange av oss utpreget empatiske og omsorgsfulle. Jeg ønsker ikke å fraråde noen å forsøke et forhold med en bipolar. Men er man så syk at man skaper mye usikkerhet og angst i familien, og man ikke lar seg behandle, så ville ikke jeg ha fortsatt forholdet.

Gammel tråd men jeg følte straks at her er det noen med lignende erfaringer som meg og som jeg kanskje kunne fått noen innspill fra. Det er mye jeg føler for å si, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Samboeren min har riktignok ikke blitt diagnostisert bipolar enda, men dette er noe både han og jeg føler stemmer bedre enn diagnosen han har fra før. Det som har skjedd nå er at samboer har tatt en overdose, og det har da blitt sendt en bekymringsmelding til barnevernet (vi har et felles barn). Jeg rives mellom å avslutte forholdet og å ta vare på familien min. Dette er ikke første gangen det har vært en rusepisode, og jeg vet ærlig talt ikke hvor mye mer jeg skal finne meg i. Men jeg er fortsatt veldig glad i han og vet vi kan få det bra igjen, bare han er innstilt på at det må jobbes hardt og han må innrømme at han har et rusproblem i tillegg til en psykisk lidelse. Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men håper på å få kontakt med noen i lignende situasjon..

Hei
Det har jeg og. Min samboer har bipolar lidelse type 2, men er medisinert - men er selvfølgelig opp og nedturer, hypomani og depresjon bare ikke i like kraftig grad som de uten medisiner. Men man kan virkelig kjenne at det kan tære på en selv når det stormer som verst, og man kommer virkelig ikke igjennom....

Hei,
da jeg så det første innlegget så kjente jeg meg så godt igjen. Jeg har en mann som har etter mange år slit fått diagnosen bipolar 2. Den egoismen og hensynsløsheten er faktisk ganske ny opplevelse. Noe jeg ikke opplevde før han fikk diagnosen og ble medisinert riktig. Kan det være bivirkning av medisinene? Jeg føler jeg takler depresjonen, sjalusi og kjøpemanien, men akkurat den lite empatiske mannen jeg har fått er lite tiltrekkende og utrolig provoserende. Det ender med en del krangling. Vi er heldige å har fått time over nytt år hos familievern kontoret. Å det gjør at jeg kan se fremover.

Det går noen lys opp når jeg leser her om andres erfaringer med bipolar 2 - personer, har en nær bekjent med en del lignende trekk beskrevet her som har diagnosen. Å prøve på forsiktig vis å ta opp at det var noen problematiske sider ved oppførselen til personen medførte en skyllebøtte av anklager og bebreidelser. Det er ikke grenser for hvor urimelig verden er mot vedkommede og hvor alt dreier seg om denne personen, har jeg fått høre om i lange tider. Jeg skjønner nå at det er ingen gjensidighet i dette vennskapsforholdet, jeg har nok vært brukt som søppelbøtte. Så skjønte jeg det endelig. Sent, men bedre enn aldri.

Ser det er en gammel tråd, men regner med at dette fremdeles er et aktuelt tema for mange.

Jeg er sliten og vurderer å gjøre slutt annenhver dag. Vi har vært sammen i nesten 2 år, vi har 3 barn hver, hvor 5 er voksene å flyttet ut og mi yngste på 15 år er her 14 dager av gangen.

Han er den mest fantastiske mannen jeg noen gang har møtt på de gode dagene sine, men på de dårlige er det vanvittig mye dritt han klarer å lure ut av seg og så pakker han sakene og skal gjøre slutt. Han er fantastisk med datteren min og holder seg rolig når hun er hjemme, hun er datteren han aldri fikk og han er faren hun skulle ønske at hun fikk❤ Han fortalte meg tidlig at han var bipolar, men jeg var forelsket og sliter med mine ting, så jeg så ikke på det som et problem, å det var heller ikke det før nå siste halvåret, nå er det han som gjelder, han har snudd døgnrytmen sin fullstendig rundt, sånn at nå våkner han ikke før mellom åtte og ti på kvelden, han sitter oppe hele natten å ser på serie og film. Han er ikke i noe spesiell periode nå, han klarer bare ikke å få snu døgnet igjen, så klager han på at vi har for lite sex, men når skal vi ha tid til det når vi ikke er våkene samtidig lengre ikke går det Ann å avtale noe, for han er ikke våken og klarer heller ikke å stå opp tidligere hvis det skulle være behov for det. Vi skulle flytte sammen, men sånn som det er nå så går ikke det, jeg og jentungen kan ikke liste oss rundt hele dagen for at han skal få sove.
Han er veldig kjærlig, god på å snakke om følelser og tanker så lenge det er hans, mine får han ikke med seg, han har allerede bestemt seg for hva jeg føler og tenker, så da har det ikke noe å si hva jeg sier.

Vi er ikke sosiale lengre, vi er begge ufør så vi sitter hjemme og legger godt på oss.

Huff nå ble det mye her, jeg har ikke noe å snakke med lengre, så nå trengte jeg å få ut litt, har ikke sett han på over en uke (Vi bor 5 min å gå fra hverandre) Så skulle han komme hit i dag og spise middag sammen med oss, men nok en gang så klarte han ikke å stå opp, å når jeg blir skuffa og lei meg så sier han at han skjønner det, men jeg må også huske at jeg er frivillig sammen med han....

Nå er jeg bare sliten og har det ikke bra, men å være uten han er heller ikke et tema????

Du skriver at "Han er veldig kjærlig, god på å snakke om følelser og tanker så lenge det er hans, mine får han ikke med seg, han har allerede bestemt seg for hva jeg føler og tenker, så da har det ikke noe å si hva jeg sier." Det kjenner jeg veldig igjen i kjæresten min (hatt et av-og-på-forhold i 2 år). Han er bipolar 1, og det er først det siste halvåret at jeg har skjønt at manglende empati kan være en del av denne diagnose. Det gjelder sikkert ikke for alle, og handler sikkert om faser, medisiner (min er uten behandling) osv. Men det er uansett tøft å hele tiden oppleve at mine følelser ikke blir tatt på alvor mens hans følelser er de eneste rette.

Jeg har prøvd å leve med ham. Prøvd å leve uten ham. Prøvd "avstandforhold" og prøvd å ta en dag av gangen. Det kan funke bra i inn til 3 uker, men så gjør jeg et eller annet feil i hans øyne, som får ham til å kutte kontakten, oppsøke andre damer osv. og da er jeg helt knust. Men plutselig er han der igjen, og vi har det helt herlig helt til jeg tråkker feil igjen - og vi rykker tilbake til start...

Er det vanlig for bipolare (i manisk fase) å gi andre skylda for alt som går galt? Ikke meningen å være frekk, men det er sånn det føles for meg...

Jeg har hatt en mann som var bipolar. Vi fikk tre barn sammen. Mange opp og nedturer,. Jeg elsket han og er enda glad i han. Det forsvinner ikke, men det ble vanskelig å bo sammen, og jeg ble selv deprimert og fikk angst over hverdagen. Jeg følte det som om jeg hadde et fjerde barn, og jeg trengte en mann for å hjelpe meg med barna. Ikke en som forgjeldet oss og som stakk av osv. Det ble vanskelig.

Nå er vår eldste datter blitt voksen selv, og vi har begge funnet oss en ny partner for mange år siden.. Eks- mannen min ble bedre med årene og gjerne mer moden, og fant liksom roen med sykdommen, og har vel egentlig ikke hatt noen store episoder på svært mange år. Han har eget firma og mange ansatte. Vi skal faktisk feire jul sammen med ungene og våre partnere. Så vi er liksom familie enda.

Men over til det jeg skriver her for og vil advare om; Husk barna. Husk at bipolar er arvelig, og blir utløst av blant annet vanskelige oppvekstforhold. Så når dere sliter her over den syke mannen deres- husk at dere dessverre kanskje vil møte samme lidelse hos barna deres. ..og da må dere faktisk være sterke nok psykisk til å møte det. Det nytter ikke å slite seg ut på en mann, som krever for mye av oppmerksomheten deres. Dere som har barn, har et hovedansvar og det er barna. Og barna kan ikke ha en syk far som stort sett bryr seg om seg selv, og en nedbrutt mor. .

...livet har gitt meg ett par vekkere og sjokk underveis. eks-mannen min og ett av barna mine har dessverre slitt med psykisk sykdom, men det å slite skal aldri være en unnskyldning for å ikke ta sin del av ansvaret for hverdagen. Slik skal det ikke være. Det må ikke være en unnskyldning for et godt voksen menneske for å ta ansvar, eller at dere skal fungere som mor for personen, som jeg leser at noen av dere gjør. Det er helt uakseptabelt. Da bør man ta en pause og finne sammen på en bedre måte i så fall.

Så er det sagt! :)