Hei jeg er en person i alder av 27. Jeg mistet moren min til kreft den 23.november,jeg var der til siste minutt.. Jeg merker hvor mye dette påvirker hverdagen min. Merker at jeg bærer med meg noe som alle skal igjennom more or less(?).. Jeg finner liksom ikke gleden i noe av det jeg gjør, til tross jeg bærer jo med meg en sorg.. Føler det blir en bragd å bringe opp sorg som et samtale tema.. Jeg skammer meg. Vil liksom ikke tynge noen andre med min sorg. .Men føler jeg står veldig mye alene hverdag som går. Og jeg tenker mye på mamma. Mye mer enn jeg tror selv. Jeg vet ikke hva jeg egentlig ville med dette innlegget. Men jeg bare håper at noen står i samme situasjon som meg... Savner bare å ha et sted eller en plass der jeg kan føle meg trygg og free space om å snakke om uansett hva som skjer. Fortelle folk hva stå stede mitt. Men det er skummelt med nye plasser og nye folk, viss ikke det hadde vært for det hadde jeg oppsøkt møtested for ungkreft (pårørende) bare for å treffe folk som er i samme sted som jeg..
Men jeg setter pris på viss noen orker å sende meg melding eller kommentere at noen er i samma situasjon. Bekreftelse på at det er greit å ha det slik en stund nå.

Hei, så utrolig trist å höre om mammaen din. Kondolerer.

Jeg har ikke opplevd det samme selv, men jeg vil likevel bare sende en liten hilsen og varme tanker. Det er veldig forståelig at du vil ha det vondt nå og fremover. Savn er noe som aldri forsvinner, det tar bare nye former som man må läre seg å leve med. Men alle de gode minnene vil også bestå for alltid, og kanskje til og med bli sterkere og viktigere etter hvert som tiden går <3

Jeg håper du tör å oppsöke andre i samme situasjon fysisk, jeg ser for meg at det kan väre veldig fint, men det er veldig forståelig at du synest det er vanskelig. Men jeg heier på deg! <3

Hei! Det var trist å høre om moren din, kondolerer <3 Jeg har vært/er i en lignende situasjon som deg, da jeg mistet faren min til kreft i fjor vår. Jeg er også 27 år. Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med, men vil bare si at jeg føler med deg.

Jeg tenker også mye på pappa, og det er veldig mye rundt meg som minner meg om han. Det kan være en sang, at det går en håndballkamp på tv (pappa var glad i å spille håndball), en lukt, eller at jeg ser en middelaldrende mann i gata med samme hårfrisyre/hårfarge som pappa. Jeg har følt mye på denne uvirkelighetsfølelsen og at "hvorfor skjedde det med akkurat han?". Jeg kjenner veldig få som har mistet en forelder til kreft i så ung alder, så har til tider følt at jeg har vært litt "alene i verden" (og kanskje også litt "misunnelig" (?) på de som har en frisk pappa), hvis du skjønner. Jeg har også vært inne på tanken om å bli med på et eller annet arrangement for pårørende/etterlatte, men jeg føler ikke meg helt komfortabel med det (enda i hvertfall). Selv om det er mange som sier til meg at jeg bør snakke med noen/oppfordrer meg til å bli med på et slikt møte, så kjenner jeg uansett at jeg vil ta det i mitt eget tempo, og eventuelt gjøre noe sånt når jeg føler meg klar for det.

Med tanke på det å bringe opp sorg som et tema blant venner/familie etc., så føler jeg (i mitt tilfelle) at noen av de menneskene rundt meg ønsker at jeg skal snakke om sorg og hvordan jeg har det i større grad enn jeg selv ønsker, og at det kan bli litt mye innimellom. At det på en måte er litt "forventet" at jeg skal snakke om hvordan jeg har det til enhver tid. Jeg synes personlig det er best at jeg får være meg selv "som før" (i den grad det er mulig) og heller ta opp sorgtemaet når det føles riktig for meg. Noen ganger ønsker man jo bare å prate om helt trivielle ting. Men jeg skjønner jo at det kan være utfordrende å være pårørende (av meg) også. Jeg tror uansett ikke du må tenke så mye på dette med at ditt behov for å prate om sorgen "tynger" andre, min erfaring er ihvertfall at folk gjerne vil være til hjelp. Jeg tenker at dersom situasjonen hadde vært snudd, og det hadde vært noen jeg kjenner som hadde opplevd å miste en forelder, så ville jeg veldig gjerne ønsket å være tilstede, lyttet og støttet.


Sorg er jo veldig individuelt, men jeg har funnet mye glede i å gå på turer med hunden min og jeg har begynt å tegne/male litt. Så det kan jo være en ide å starte opp med en aktivitet, ta opp en gammel hobby etc. Jeg så heller ikke så mye glede i ting da sorgen var veldig fersk, men gleden kom snikende etterhvert :-) Selv om det høres litt klisje ut, så må man ta tiden til hjelp. Jeg har også lest boka til Psykolog med sovepose. Den er veldig bra og der skriver hun litt om sorg også.
.
Håper denne meldingen var litt til trøst ihvertfall, og ønsker deg alt godt <3