Vil beklage på forhånd hvis jeg er lite forståelsesfull ovenfor denne sykdommen og til tider en drittkjerring som ikke aner hvordan hun skal takle hverdagen.

Litt om oss:
Vi har hvert sammen i snart 7 år og har to gutter sammen (snart 5 og 1) og venter den tredje nå i mai. Han har gått hjemme 1 års tid nå grunnet sykdom og jeg har utdannet meg i permisjonstiden. Har endelig fått meg ny jobb som jeg har jobbet så lenge mot. Jobben krever sitt samt barna. Han er en fantastisk pappa når han har gode dager.
Vi har til og med hvert av og på en periode, for dette tar virkelig all den energien jeg har.
Jeg er lettpåvirkelig når det gjelder andres humør ihvertfall den jeg bor sammen med.
Jeg blir virkelig lei meg når jeg ikke får hjulpet han med sine problemer. Vi bor for tiden i et hus med mor og far ved siden av (dem krever sitt dem også med jevnlig hjelp av ting og tang, tilbake får jeg barnepass når far ikke har det så bra).

Nå har han en periode igjen det hvor han er deprimert og jeg prøver å hjelpe med å komme på løsninger. Men det er ingenting som er som det skal. Og jeg vet at jeg skal egentlig bare være der å forstå. Han er frustrert over at kroppen hans ikke fungerer til jobb. Han har ADD og klarer ikke å konsentrere seg om skole. Han vil ha hus, bil og alt som følger med (det vil selvfølgelig jeg også), men jeg føler at jeg drar lasset økonomisk. Og nå som jeg går gravid er det mye som bare sier stopp for meg. Han er ikke sosial i det heletatt og sitter bare her. Jeg sier aldri nei hvis han skulle finne på å ta seg en tur ut for å møte venner, men nå vil han ikke det. Han har absolutt ingen interesser enn å lese nyheter når han er deprimert. Han er sint, han er sur på alt og alle. Og jeg kjenner at jeg bare har lyst til å synke i en grøft og bli der til dette er over.

Kanskje dette ble litt egoistisk innlegg. Uansett så trenger jeg noen å prate med.

Det er ikke egoistisk å søke støtte fra andre i tunge tider. Om noe, så er det sunn egoisme. Og det er ikke rart det kan føles krevende å forholde seg til en annens depresjon i nære relasjoner. De fleste av oss har begrensede ressurser og erfaring til å håndtere det på den beste måten, og det er heller ikke å forvente at man skal være den eneste støtten for den deprimerte, så jeg bare lurer på om han har oppsøkt noen form for behandling?