Første innlegg her, men har lest og funnet støtte i andres tråder. Er kanskje mest på jakt etter noen som forstår hva jeg står i - jeg synes dette er utrolig vanskelig. Takk til den som orker å lese.

Min partner gjennom 14 år er deprimert, og nærmest helt ute av stand til å ta vare på seg selv. Han har ingen ting i livet sitt, liksom. Alle vennene er mine fordi jeg har introdusert ham for dem, alle hobbyene er på dataen. Men han har venner på dataen da (han er gamer enda, jeg var også gamer før). Og de har stor verdi. Han har ikke jobb eller fritidsaktiviteter, og selv om han søker jobber så virker det egentlig ikke som at han vil ha noen jobb. øker jobber han umulig kan få, men ikke "drittjobber" i nærheten av leiligheten. Vi bor langt unna familiene våre. Han er student men har ingen planer om å fullføre, tror jeg, har ikke vært aktiv på 4 år.

Han unngår for alt i verden å snakke om noe som helst han tenker på som vanskelig. Forteller det heller ikke til familien sin, eller venner. Hver gang vi snakker om noe er det fordi jeg tar det opp, enten det er stort eller smått. Jeg må spørre og grave og han svarer med ettord-setninger og ser skamfull ut. Og jeg føler at jeg plager og presser ham. Han kan være helt stille kjempelenge, og så bare bytter han tema. Til slutt, hvis jeg presser, kommer det ut og han forteller om tungsinn og følelser av utilstrekkelighet, smerte... Og det river i meg, og jeg får så dårlig samvittighet for å ha presset ham. Han lover bot og bedring og at han skal begynne å bry seg litt om seg selv, om ikke annet enn for min del. Men det skjer ikke.

Han har vært sånn nå i 8 år. Jeg har pushet forsiktig, fordi jeg føler at det invaderer ham. Det er i alle fall signalene han sender ut, at det er veldig uvelkomment. De siste 4 årene har jeg blitt mer direkte og særlig på økonomi. I mange år har vi hatt én inntekt og levet på smuler fordi han hverken orker komme seg til NAV, skaffe seg en jobb, eller komme seg til psykolog. Vi er helt på stedet hvil. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har lovet meg at han skulle søke der, bestille time der osv., men han følger ikke opp noe som helst.

Jeg vet ikke min arme råd, og veksler mellom følelsen av at han er så syk at han bør legges inn, og at han bare utnytter meg. Jeg har jo forsørget ham alle disse årene, og det er vanskelig å svelge at han er komfortabel med det. Eller, jeg tror ikke han er komfortabel med det, men det virker jo slik all den tid han ikke gjør noen tiltak overhodet men lever hver dag i bobla si. Jeg vet han egentlig er glad i meg, og hjertet mitt knuses av å skulle gå fra ham, men det har vært spørsmålet i hodet mitt i flere år nå. Hvor lenge skal jeg være sammen med noen som ikke kan ta vare på seg selv? Ikke komme seg til en legetime engang, selv når han innrømmer at han trenger hjelp?

Men jeg føler meg så slem. Skal jeg virkelig gå fra en fyr som ligger brakk? Samtidig, jeg kan jo ikke bare tåle og tåle - han tar all plassen i forholdet og mitt liv har vært på vent i 8 år fordi han ikke er med på et lag som kan dra sammen. Jeg blir nedbrutt selv. Selv om han skulle få hjelp lurer jeg på: vil jeg være med ham? Hvor lang tid vil det ta før han kommer seg til en hverdag som likner livet han ønsker seg? Og er det plass til meg da? Han er så fin når han er fin, og da han var mindre syk gikk det bedre, selv om jeg tror han egentlig "alltid" har vært litt som dette..

Venninna mi mener han manipulerer meg ved å være hjelpeløs. Og innimellom blir jeg bare så sint og foraktfull for ham, at han drar meg med ned og stopper livene våre fra å gå fremover, at jeg tenker at det er jeg som er den slemme og manipulerende. Som forteller ham hva jeg føler, og "truer" med å gå fra ham eller presser ham til å gjøre ting -- men jeg vet jo egentlig at jeg ikke er slem bare fordi jeg forteller ham at jeg er fortvilet eller har det vondt.

Han fikk 6 mnd på å skaffe seg inntekt (hva som helst, NAV er kanskje mest aktuelt), hvis ikke må flytter jeg. Det er 2 mnd siden og så langt har han ikke gjort noe som helst...

Jeg er utslitt av å prøve å dra noen som ikke vil dras. Og jeg føler meg slem.

Venninna di har delvis rett. Han utnytter deg ja, men det er fordi du lar deg utnytte. Du skriver at du føler deg slem, hva er begrunnelsen for det? Synes du det er riktig å la deg utnytte på den måten?

Jeg kjenner meg vel slem fordi jeg tenker stygt om ham, og fordi jeg vurderer (og sier det) å gå fra noen som har det vanskelig og trenger hjelp.

Og fordi jeg presser ham.

Konstruktiv kritikk og saklige tilbakemeldinger er ikke det samme som press, med mindre dere følger en ideologi om at opplevd (subjektiv) virkelighet skal sidestilles med faktisk (objektiv) virkelighet. Selv om det er normalt (i betydningen statistisk gjennomsnittlig) å tenke slik i parforhold, betyr det ikke at det nødvendigvis er bra.

Er det virkelig alvorlig så kan du jo ringe en bekymringsmelding til hans fastlege.

Takk for at dere svarer!

Jeg føler meg litt bedre ang. press. Takk! Jeg skjønner ikke helt det med opplevd og faktisk virkelighet, da, men.

Jeg er mer empatisk i møte med at han strever nå, men før ble jeg lett sint fordi det vanskelig å akseptere at han var så passiv. Nå er jeg bare utslitt og trist og da er det forsåvidt enklere å vise forståelse også, men det begynner å gå litt tomt. Men samtidig har jeg blitt mer streng, og satt hardere krav de siste to årene. Det har ført til situasjonen nå med 6 mnd. Er også sint for at han har tvunget meg opp i et hjørne hvor jeg må kaste ham ut. Dette er jo en klart varslet krise, vi har snakket mye om det.

Har ikke lyst til å bli for bitter til at jeg ikke klarer å snu det, heller. Redd for å bare slutte å bry meg helt.

Han har ikke vært til legen så derfor har det heller ikke vært oppfølging derfra. Psykologen han sluttet å gå til etter én time burde kanskje fulgt opp, men det har ikke skjedd tydeligvis.

Nå sendte jeg en bekymringsmelding i går og han har time senere i uka. Håper han kan hjelpe seg selv ved å møte.

Usikker på om han avsluttet psykolog sist eller bare sluttet å møte opp. Han løy om det iaff... å få ham til lege med noe som helst er som å trekke tenner :p

Jeg tror det hadde vært veldig fint å være med til behandler hvis det blir slik. Det viktigste er uansett at han får noe bra ut av det og kommer seg i gang i livet, I guess...