Jeg har i det siste lest masse her inne og ser at det er flere i samme situasjon. Men jeg legger inn et innlegg i tilfelle flere vil dele sine tanker og råd.

Jeg har vært sammen med mannen min i ti år nå og vi har to små barn i barnehagealder. Fra vi ble sammen så har mannen hatt perioder der han har vært sengeliggende i opptil et par uker. Jeg har aldri skjønt at det kan ha vært depresjon, men i ettertid så ser jeg jo at det har vært det. Periodene har kommet i forbindelse med eksamener, flytting og andre situasjoner som krever litt av mannen.

Etter at første barnet kom for fire år siden så har mannen gradvis blitt verre og etter at minstemann ble født for to år siden så havnet han i dyp depresjon. Han mister fort tålmodigheten ovenfor ungene og gjør svært lite i huset. Han har vært innlagt på akutt.psyk pga selvmordsplaner og går på cipralex uten at det har noen særlig virkning. Han er sykemeldt nesten fullt og de timene han ikke jobber bruker han til å spille eller ligge i senga. Ungene ser han nesten ikke. Han sier han er tom og følelsesløs, og kjefter mer på ungene enn han viser kjærlighet til dem. Pga stresset med selvmordsplanene og aleneansvaret/ustabilieten for barna så gikk jeg på en smell. Går i terapi og har innsett at jeg ikke kommer til å bli 100% frisk før han blir bedre. Jeg har mest lyst til å ta med meg ungene og gå, men føler meg råtten som i det hele tatt tenker tanken. Men slik situasjonen er nå så er det uutholdelig. Er redd ungene tar skade av å vokse opp i et slikt hjem, der far er fraværende og mor er dønn sliten. Og mine følelser for han har gått i dvale. Hadde han vist vilje til å gjøre noe mer enn å sitte foran pcen eller å gå og legge seg når barna kommer hjem fra barnehagen så hadde jeg nok ønsket å kjempe. Men jeg er så sliten og lei nå.

Dette er tungt og slitsomt. Har han fått noen diagnose? Siden dette han strever med virker ustabilt trenger han trolig noe annet enn cipralex, samt tettere oppfølging fra hjelpeapparatet.

Han har kun diagnosen alvorlig depresjon, men går til utredning hos dps nå. Dette tar veldig lang tid og han har ikke sagt noe om hva de sier enda.

Ok, slikt tar gjerne tid før man vet hva som kommer ut av det. Veldig bra at han er i gang med utredning. Ut i fra det du sier høres det ut dom det er mer enn depresjon, men det er ikke uvanlig at depresjonsdiagnose stilles først før man finner mer ved ny utredning senere.

Er det noen du kan be om avlasting, slik at du får mer tid til å ta vare på deg selv og gjøre aktiviteter borte fra hjemmet som er positivt for seg?

dette er uholdbart
i hvert fall i lengden
jeg ville krevd forandring
kanskje større/bedre hjelpeapparat
at andre medisiner ble prøvet
at han feks begynte på psyk dagsenter
noe må i alle fall skje
lykke til ;)

Kjenner meg igjen i mye du skriver og skulle så gjerne delt noen råd, men jeg har dessverre ikke lykkes med å nå frem til min mann heller. Verken psykolog eller medisiner hjelper og nå virker det som om han har gitt opp selv også...
Jeg kjenner meg også råtten for å tenke tanken på å gå, men ser at jeg på et tidspunkt må gjøre det for min og barna sin del. Men å sette det tidspunktet blir veldig vanskelig...
Send meg gjerne PM hvis du vil snakke mer med meg.

Takk til alle som har svart! Jeg håper at utredningen gir flere svar på hva som kan hjelpe han.

Har sendt deg en PM Ikkesåenkelt

Hei. Jeg kjenner meg dessverre også veldig godt igjen. Mannen min har vært helt utenfor arbeidslivet i over to år nå på grunn av utbrenthet og depresjon. Vi har tre barn ( en på skolen og to i barnehagen) og jeg er usikker på hvor lenge jeg kan leve på denne måten. Har sendt dere venneforespørsel.

Er det liv i denne tråden ennå?

Er helt på randen og føler ikke det finnes noen jeg kan snakke med, da jeg ikke har lyst til å utlevere mannnen min til dem som kjenner han....

Jeg er i en liknende situasjon, bare at min mann ikke klarer å oppsøke hjelp. Han lener seg på meg i alt, men samtidig følger han ikke opp noe som helst som jeg gir ham. Virker som om han har mest lyst til å late som at alt er OK hver eneste dag.

Jeg orker snart ikke mer og har sagt det til ham - han ble veldig sint. Føler meg råtten som vurderer å gå fra noen som har det vanskelig, men aner ikke hva jeg kan gjøre for at han skal forstå alvoret.