Egentlig skriver jeg bare for å lufte tankene mine. Nå er klokken 6 på morgenen, og jeg har nok en gang ligget våken for å ta imot kjæresten min etter han har vært ute slik at han ikke skal gjøre noe drastisk/dumt. Med krangling over telefon så klart, siden han er mongofull og dermed veldig vanskelig å ha med å gjøre.

Han har siden jeg møtte han vært psysisk syk, men merket det ikke før etter en stund. Han har flere ganger stått på nærmeste bro og vurdert å hoppe, ene gangen ringte en kompis 113, andre gangen ringte han selv. Da fikk han akutt psyk.hjelp og gikk der en liten periode. Siste gangen, forrige uke, var han på vei og sendte meg flere meldinger om at han skulle ta selvmord, og om ikke den dagen så skulle han kjøpe tau dagen etter, etter å ha tatt farvel med familien. Jeg fikk han hjem (gikk og hentet han).

Jeg orker snart ikke mer, det tynger så jævlig på og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med situasjonen. Jeg er glad i han såklart, og ønsker han alt det beste, men det virker som om han ikke ønsker å gjøre noe med det. Han sier han skal oppsøke ny psykolog, men jeg vet ikke om han kommer til å gjøre det.

Problemene kommer stort sett når det er alkohol inni bildet. Han blir vanskelig, kranglete og suicidal (til tider). Jeg går ikke så ofte ut med han, oftest har vi kvelder hjemme der vi ser film og koser oss. De stundene er gull verdt. Han har dog nærmest alkoholiserte kompiser som drar han ut i tide og utide og han har ofte ikke viljestyrke til å stå imot, selv om han vet hva det gjør med han. Jeg skulle ønske han tok pause fra fylla. Av og til når jeg er ute misunner jeg de jentene med kjærester som klarer å oppføre seg og ikke drikke seg drita...

Innerst inne vil jeg slå opp, uansett hvor sjofelt det høres ut. Folk rundt meg sier jeg er en så god kjæreste som ikke forlater kjæresten min når han er syk, og det er jævlig vondt å høre, for det er jo det jeg innerst inne vil. Problemet er at han ikke har særlig mye å leve for utenom meg (eller, det har han jo, men han innser det ikke. sykdommen sier han like gjerne kunne vært død). Jeg frykter at hvis jeg hadde gjort det slutt så hadde han endt det hele. Hver gang han har en breakdown ringer han meg/sender meg sms eller snap om at jeg har det bedre uten ham og at jeg kommer meg videre. Han truer altså med selvmord, og det gjør så vondt å vite hvor nærme han er å gjøre det av og til ofte uten å kunne gjøre noe med det...

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg føler meg bare sliten, trøtt, lei meg og alene etter enda en vanskelig kveld.

Trist å se at du ikke har fått svar før nå, fem dager etter at du la ut innlegget.

Jeg syns du skriver og forklarer bra. Selvmord er et pikant tema, og selv om man alltid skal ta det på alvor - så tror jeg ikke du skal bekymre deg så mye for det. Jeg har arbeidet i psykiatrien i en årrekke, og trusler om selvmord er ofte bare et rop om å bli sett, hørt og av og til også for å teste for å se om "noen bryr seg". Min erfaring er at det er de stille, nedstemte, deprimerte og som ofte går litt inn i sin egen verden som er de mest suicidal. Og ikke de som kjøper tau i fylla og skriker ut at de skal henge seg selv - det blir nesten for dumt. Og dersom han gjør så mye tull i fylla, så bør han rett å slett kutte ut alkohol for en periode, ikke bare av hensyn til seg selv - men også deg, som er hans nærmeste - har han ikke selvinnsikt nok til å se det, og heller prioriterer alkohol og overser problemene for å bevare relasjon med "gjengen" som du skrev litt om. Er det en så egoistisk handling at da fortjener du noe bedre enn det.

Nå er dette en plattform der man skal ha medlidenhet for de som sliter psykisk, så jeg går nok litt i mot strømmen når jeg skriver innlegget mitt. Men slik du forklarer det. Syns jeg rett å slett bare du skal stille ham til veggs og be han ta litt ansvar, gi ham et ultimatum - og be ham kutte ut alkoholen. Jeg kjenner ikke til alderen hans, men rett vei er å ta det opp via fastlegen og kanskje på en henvisning til samtaleterapeut. Dere kan også gå til familierådgivning som er gratis i mange kommuner, der dere kan lage en avtale på hva som skal skje videre. Hvis ikke er et bare å springe. :-)

Kan han være biopolar? Kanskje han er manisk depressiv? Ta det opp med legen. Dette problemet forsvinner ikke av seg selv.... jeg heier på deg jeg. :))) Lykke til!!