Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Datter med EUP

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Datter med EUP

jan 17 2018 - 12:03
Min datter, nå 18 år har siden ung jente aldri passet helt inn. Hun ble som barn mobbet. Hun har hatt problemer siden barnehagen mht sosiale relasjoner. Etterhvert som hun ble ung jente, ble hun veldig avvisende og ville for eks ikke ha trøst. Selv om vi foreldrene prøvde det vi kunne for å trøste henne, kunne hun etterpå anklage oss for ikke å bry oss. Dette har fortsatt inn i voksen alder.
Hun tåler overhodet ikke kritikk, ikke en gang konstruktiv kritikk. Dette får jo konsekvenser da det av og til skjer at hun gjør ting som ikke er ok, og det må tas opp. Til slutt har lærere, vi hjemme og andre gått i det lengste og listet oss, i frykt for et nytt "utbrudd". På gode dager kan jeg få kort og meldinger med hvor god og snill mamma jeg er, men på dårlige dager beskylder hun oss hjemme for ganske grove ting - gjerne som ikke er sanne.
Etterhvert kunne hun beskylde lærere, behandlere, oss, venner etc for ganske grove ting - bl a var det en gutt som kom med noen flørtende kommentarer - for henne betydde det seksuell trakassering.
Hvis vi hjemme klarte å skuffe henne eller bli irritert på henne, kunne hun fortelle de utroligste historier om dette til andre hvor det ble vinklet veldig feil. Hun har på en måte vært "offer" i alle situasjoner og om noe ikke føles ok ut i hennes liv er det alltid noen andres feil.
Jeg skjønner jo at hun har det helt for jævlig selv, og det er vondt å se på - og heller ei få lov til eller har evne til å trøste henne - og prøver man så er man verdens verste, onde mor.
Samtidig er ingen så reflektert og god mot andre som henne, på gode dager. Hun tenker alltid på alle, gir gaver til alle og er nesten overdrevent hyggelig - kanskje fordi hun trenger annerkjennelse. Men hun er virkelig god.
Nå har hun fått denne diagnosen EUP. Når jeg leser om det, så kan jeg virkelig kjenne igjen henne fra tiden tilbake - det forklarer jo en del. Jeg elsker henne, hun er barnet mitt, samtidig som det gjorde godt for familien at hun flyttet for seg selv. Hun kunne for eks sitte og kritisere de andre barna til de gråt - ingen heldig situasjon. Jeg VET hun ikke mener noe vondt, men for de rundt virker det jo slik.
Er det en ting jeg kunne ønske,så er det å kunne hjelpe og støtte henne mer. Nå når vi vet hva det er, tenker jeg at dette kan bli noe enklere. Blir jo litt såret når jeg leser at det gjerne er omsorgssvikt som barn som kan lede til dette. De andre barna er ikke slik, og jeg har virkelig gjort alt for henne, men som sagt ble hun veldig mobbet i skolen.
Har dere noen gode tips og råd som gjør at jeg kan være der på en riktig måte for henne? Noen som har erfaring med barn som har vist tegn på dette siden de var ganske små?
Til forsiden