Min samboer har bipolar lidelse.
Dette var han åpen om da vi ble kjent, men jeg trodde faktisk ikke at det skulle bli så ille som det nå har blitt.

Jeg har ett barn fra tidligere forhold, og vi har ett felles.

Min samboer er dypt deprimert og jeg er redd for at dette er personligheten hans.
At perioden vi ble kjent bare var et blaff av mani og at det jeg trodde var livsglede, omtanke og omsorg fra hans side var en manisk episode og ikke den personen jeg trodde han var.

Nå er han dypt deprimert og har tatt en rekke valg som har gått dårlig ut over familien det siste halvåret.
Skulle jeg vise misnøye med dette - hopper han umiddelbart inn i offer-rollen.

Dette er kanskje å kaste en brannfakkel - men det virker også som at de timene han har hos psykolog bidrar til at han blir enda mer selvsentrert og får beskjed om å «tenke på seg selv og sine behov».
Det er forsåvidt greit at han skal tenke på sine behov først. Men det innebærer jo også selvfølgelig at mine behov ikke engang har plass på lista.

Han har for eksempel ikke stått opp med minstemann en eneste gang hverken på natt eller morgen.
Da er han trøtt og må sove.

Ansvaret for eldstemann er også helt og holdent mitt og jeg drar på alt fra foreldremøter til vennegrupper med han.

Husarbeid er også mitt ansvar. Spør jeg han om å gjøre noe får jeg til svar «nei det har jeg ikke energi til» eller «jeg får vel gjøre det da» som om han trasser og syns det er urimelig av meg å spørre han om noe når han er så syk.

Han vil sitte oppe til langt på natt etter at jeg og ungene har lagt oss og står opp på formiddagen. Det virker som nettene alene er hans egentid.
Jeg har påpekt flere ganger at jeg ikke syns det er en gunstig døgnrytme å ha for en mann på 40 år med to unger å ta vare på - men det preller bare av.

Familien min vet ikke at han er syk, for jeg vil ikke at de skal fordømme han for adferden hans. Jeg vet at de ville rådet meg til å gå ifra han.

Hans familie er lite forståelsesfulle og mener at jeg bare må tåle det. De behandler han nærmest som et barn og anser meg som en slags morsfigur som skal ordne alt og passe på alt for han og ikke minst begge ungene. De kan finne på å si ting som at «du må jo ikke la han dra ut alene sånn» eller «du må passe på at han bytter lege» osv.

Jeg og ungene har vært på et par ferier alene, og da har jeg tatt meg i å tenke at vi hadde hatt det lettere og bedre uten denne mannen som skal dra ned stemningen og kreve så mye hensyn og tilrettelegging.

Alle må føye seg etter han i hverdagen.
Hans ønsker og planer går foran mine og ungenes planer og behov.
Ikke bare er han helt ute av stand til å bidra med ungene eller husarbeidet - han roper til meg og roper til ungene over bagateller.
Han kan rope til meg at jeg er en psykopat eller at hvis det er noen i dette huset som trenger profesjonell hjelp, så er det meg.

Det som plager meg mest egentlig er hvordan han dag etter dag gir seg selv friheten til å ikke stå opp om morgenen, gjøre husarbeid, ta seg av ungene.
Mens jeg derimot har ikke det valget.
Hvis ikke jeg gjør disse tingene så blir det heller ikke gjort. Jeg kan ikke velge at jeg er for sliten til å stå opp og gi ungene frokost og rene klær.
Og til tross for dette så er det altså han som er den sinte og deprimerte. For han har det så fælt.
Jeg kjenner på en gnagende følelse av at jeg sliter meg ut og setter alle egne behov til siden hver dag, men likevel ikke klarer å gjøre hverdagen bra nok for at han skal være lykkelig og tilfreds.
Jeg kan virkelig ikke se hva mer jeg kan gjøre for å lette hverdagen hans enn det jeg gjør nå.

Jeg fantaserer om å ta med ungene og dra fra han, men samtidig er det lite som appellerer til meg når jeg tenker på å være alenemor til to med en inntekt. Jeg ser ikke hvordan det skulle gått til, da måtte vi isåfall ha levd i fattigdom.

Jeg vet ikke helt hva som hadde skadet barna mest; å voksne opp med en alvorlig psykisk syk og sint far, eller å vokse opp i fattigdom.
Jeg har selv vokst opp i fattigdom og vet hvordan det føles å ikke ha vintersko, ikke få dra i bursdager og ikke kunne ta med venner hjem fordi strømmen er stengt.

Det var ikke slik jeg forestilte meg livet mitt og det var iallefall ikke slik jeg ønsket at barna mine skulle vokse opp.

Jeg venter hele tiden på at han skal bli bedre, men jo lengre tiden går jo reddere blir jeg for at den dagen ikke kommer og at dette er måten livet vårt kommer til å være så lenge han er en del av det.

Ja, jeg vil råde deg til å finne ut hva realitetene ville vært for deg sånn rent økonomisk ved et samlivsbrudd. Kanskje har du rett på bostøtte eller noe, hva med å kontakte NAV chat.

Jeg tror ikke det er bra for barna å vokse opp med en negativ og sint far som roper etter dem til stadighet og som sliter ut deg.

Du kan jo eventuelt forsøke parterapi før du tar noen endelig beslutning eller at du forteller han at du kommer til å vurdere samlivsbrudd hvis han ikke slutter med å rope sint til dere, kan hende vil det være en oppvekker?

Håper du finner den beste løsningen for dere og at det ordner seg.

Det er veldig mulig å være psykisk syk og å være et godt menneske. Jeg har inntrykk av at mannen din, til sjuende og sist, simpelthen har valgt å ikke være det, bipolar be damned.

Jeg kjenner ikke hele situasjonen din, men den høres jævlig ut. Jeg har vokst opp med voldelig og ustabil far, og det har ødelagt meg fullstendig. Jeg har fått kompleks PTSD og er konstant sliten, redd og overveldet av skam, og jeg har aldri lært å spørre om hjelp.

At den økonomiske situasjonen er ekstremt skremmende har jeg stor forståelse for, men fra der jeg står håper jeg bare inderlig du kan komme deg ut. Kan det være noen organisasjoner med taushetsplikt som er i stand til å gi deg råd om rettigheter og muligheter? Uansett ønsker jeg deg det beste.