Hei. Har en mamma som er bipolar og har hatt det siden jeg var liten og før det.

For ett år siden kom henne en dag i en dyp depresjon. Vi snakket åpent om at det henne opplevde der og da, at det kanskje var tanker pga lidelsen henne har. Hun bekreftet det. Vi snakket om hennes følelser der og da. Kvelden da vi gjorde det hjalp henne ut av depresjonen.

På Torsdag nå kom henne inn i en ganske dyp depresjon. Det ble så ille at vi tok en tur til legevakten 04:00 om kvelden. Hun fikk ikke sove og gråt. Hun har skjelvinger i venstre arm. Noe som legen tror er bivirkninger fra medisinen hennes.

Fredag morgen når vi kom hjem fra legevakten fikk hun endelig sove. Noe vi håpet skulle hjelpe. Men det var til ingen nytte. Hun begynte å kle seg annerledes enn det henne har gjort de siste 32 årene henne har vært moren min. Dette fortsatte til lørdag. Væremåten hennes var også annerledes.

På lørdag ble jeg lei av hele greia. Både meg, pappa og broren min hadde blitt snakket ned til. Jeg sa til mamma at jeg tror henne er i en depresjonsfase og fikk ett ''ja det er jeg'' tilbake. Vi snakket om det og det virket som at jeg fikk mammaen min tilbake. Hun tok på klærne som er ''hennes'' og snakket som min mamma.

Senere snakket hun med min andre bror på telefon. Jeg bemerket meg med at her ble det snakket om onkelen min sin død (mammas bror). Hvordan oppveksten var for henne i hensyn til oss barna. Hvordan jobben hennes var før hun ble ufør. At hun er så svak at hun ikke klarer noen ting.

Det var en utrolig trist samtale de hadde. Mamma kom igjen inn i den dype depresjonen. Nå er vi tilbake til der vi var Torsdag. Bortsett fra at hun ikke gråter så mye. Det er mer den hakkingen. Som både pappa, jeg og han ene broren min får. Hun skal ha riktig i alt. Og vis man spør om en ting så er det en helt annerledes reaksjon man ville fått istedenfor det man vanlig ville fått fra mamma.

Vi har alltid vært åpen for å snakke om når mamma blir deprimert. Det er viktig føler vi her hjemme med åpenhet og hva vi synes og føler. Det er sånn vi bare kommer nærmere.

Jeg kjenner at glasset har snart rent fullt. Dette tærer på oss alle. Pappa og jeg er helt villøse på hva vi skal gjøre.