Jeg har prøvd så mange ganger å skrive denne teksten nå. Slettet det jeg har skrevet og begynt på nytt. Det blir bare rot. Grunnen til det er at det er bare rot I hodet mitt for tiden. Det er så mange tanker og følelser at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal ordlegge meg.

De siste årene har vært veldig tøffe. Familien min har vært I fritt fall. Mamma og pappa er syke. De er alkoholikere. Når det gjelder min mor er det gått så langt at hun er blitt diagnostisert med noe som heter Wernicke-Korsakoff Syndrom, også kalt alkohol demens. Det er når man har drukket så store mengder alkohol over lengere tid at man får en hjerneskade. Slutter man ikke å drikke er døden neste steg. Per I dag har hun ikke klart å slutte å drikke. Hun ble diagnostisert for 2 år siden. Det er vanvittig tøft å se på at 2 personer man elsker over alt på jord ødelegger seg selv og bare forsvinner rett foran øynene dine. Dråpe for dråpe. Farfar og morfar var også alkoholikere, så det er noe som ligger I familien på begge sider. Jeg er livredd for å bli alkoholiker, selvom jeg nesten ikke rører alkohol lenger. Jeg tenker nesten daglig; “hva er vitsen? Du kommer jo bare til å ende opp som din mor?” Hvorfor tenker jeg dette? Fordi jeg ser enkelte sider ved henne I meg selv. Og det gjør meg redd. Veldig, veldig redd. Og det gir meg fryktelig dårlig samvittighet for hun har så mange gode sider ved seg også som jeg gjerne vil arve. Hun er snill, omtenksom, morsom, beskyttende, kjærlig....når hun er mammaen min. Ikke når hun er den andre fæle personen.

Alt dette har gått hardt inn på meg og jeg takler det overhodet ikke bra. Det har nå endt med avbrudd I studier, utvikling av panikkangst, og enda dårligere selvtillitt for min del. Jeg føler jeg har mistet meg selv helt. Jeg husker veldig lite fra perioden 2013-2015. Visstnok en forsvarsmekanisme. Det er skremmende og ekkelt synes jeg. Dette var en periode hvor det var spesiellt ille hjemme.

Jeg prøver å ta ansvar, men må ærlig inrømme at det er tøft til tider. Jeg går til en psykolog som er ekspert på barn av alkoholikere. Vi har fått veldig god kontakt gjennom det siste året. Hun utfordrer meg og er til stor hjelp. Det er svært energikrevende å snakke med henne, men det gjør meg godt. For å kunne takle det som foregår hjemme må jeg ta vare på meg selv har jeg erfart. Ellers er jeg rett og slett ikke I stand til det.

Noen som er i samme situasjon?

Hei!

Jeg vet det er lenge siden denne tråden ble lagt ut, men jeg er i akkurat samme situasjon som deg, og skulle gjerne pratet med noen som har opplevd noe lignende.