Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Å være forelsket i en alkoholiker

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Å være forelsket i en alkoholiker

mai 23 2018 - 18:52
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med å skrive dette innlegget, men jeg trenger å få det ut av hodet.
For å gjøre det lettere for dere å forstå, er det verdt å nevne at jeg har vokst opp med en bipolar mamma som har vært syk store deler av oppveksten min, og en pappa som er alkoholiker. Dette har ført til at jeg tidlig utviklet angst, og har måttet vokse opp altfor tidlig for å kunne ta vare på moren min. Pappa har alltid fortalt meg at jeg aldri kommer til å klare meg selv, og har alltid prosjektert alt sinnet sitt over på meg. Jeg begynte i terapi da jeg var 25, slet før det veldig. Jeg prøve ubevisst å finne trygghet i relasjonene rundt meg, og jeg fremstod kanskje for noen som altfor åpen. Gutter var alltid et problem for meg, siden jeg alltid søkte en trygg havn hos dem, og jeg var aldri forelsket, selv om jeg trodde det selv på det tidspunktet. Å ha vokst opp med foreldre som ikke tok vare på en hadde satt så kraftige spor i meg at det føltes som en evig flukt, eller søken på å endelig komme "hjem".
For 2 år siden begynte jeg på voksenopplæring, siden jeg ikke fullførte videregående. Da startet selvrealiseringsprosessen min. Jeg trodde jeg var manisk i starten, og måtte oppsøke fastlegen min. Dette var selvsagt ikke riktig. Jeg var bare glad. For første gang. I en alder av 28. Jeg ble veldig sterk, og jeg anser meg selv som reflektert, smart, og omsorgsfull.

Tidlig i år møtte jeg en gutt. Han var ikke som andre mennesker jeg har møtt. Han så rett gjennom meg, og bare forstod meg fra første stund. Det viste seg etter hvert at denne personen har en ganske lik fortid som meg, men han har ikke bearbeidet like mye som meg. Vi ble barnslig oppslukt i hverandre, og laget plass i hverdagen til hverandre som jeg ikke har noensinne orket for noen andre. Vi dro på hyttetur, vi satt oppe sene kvelder i sengen og lå og hvisket hvor rart det føltes, og hvor annerledes det føltes å være glad i hverandre. Han var den fyren du i all hemmelighet hadde drømt om siden du begynte å tenke på gutter. For meg var denne personen min hemmelige superhelt. Når jeg lå i fanget hans, forsvant verden. Når pappa ringte meg og var ekkel, kom han og hentet meg og bare på magisk vis ordnet alt. Han var den tryggheten jeg alltid hadde ville hatt. Han SÅ meg. Og jeg SÅ ham. Han var oppdratt til å ikke kunne utforske seg selv, mens jeg hadde hatt så mye frihet av foreldre som gav faen at jeg visste hva jeg likte. På mange måter tror jeg han så mye av hvem han ville være i meg, og at han kanskje ville tørre å være det, sammen med meg. Han hadde blitt formet inn i en rolle der han måtte studere økonomi, og jobbe i forsvaret. Hvem var han egentlig?
En måned inn i forholdet slet han veldig med søvn. Han hadde vært på en forretningsreise og kom sent hjem. Når han endelig klarte å legge seg og vi lå sammen i sengen, begynte han å få krampeanfall så snart han sovnet. Jeg ble kjemperedd, og ringte legevakten og rådførte meg. Jeg endte opp med å måtte legge meg på ham og hode hendene hans over hodet hans for at han ikke skulle skade seg selv. Flere slike episoder kom, og vi gikk sammen til fastlegen hans, som sendte henvisning til psykolog. Da dette kom frem i lyset, ville familien hans straffe ham for å ha søkt psykologhjelp siden det kan skade fasaden deres. Jeg var rasende. Jeg skrev en bok for hånd til ham, om angstmestring. Han brukte den, og følte det hjalp. Jeg reiste på ferie med en venninne, og da jeg kom tilbake, var det som møtte meg helt forferdelig. Han hadde drukket hele uken jeg var borte, og møtte ruset på flyplassen. Jeg var sint, skuffet, redd og såret. Jeg tvang han til å slutte å drikke, og han holdt seg edru. Jeg gikk glipp av endeløse timer med søvn, skole og jobb. Jeg satt hele livet mitt på pause for at han kunne komme seg på bena. Jeg satt våken bare for å høre at han pustet, ordnet alle de praktiske tingene hans, og bare VAR der. For ham. I denne prosessen har han drevet bort fra hvem han er, og den personen jeg ble kjent med. Han klarer ikke vise følelser lenger, ikke en gang å si jeg elsker deg. Dette er fyren som i sin tid dro meg inn i på soverommet da vi hadde besøk, for å så si jeg elsker deg for første gang. Vi hadde et bånd som føltes uknuselig, vi var så sterke sammen. Men nå, etter alt som har skjedd, er han borte. Han går på autopilot og jeg vet ærlig talt ikke hvorfor han vil være sammen med meg lenger, for han sier det ikke.
Han har innrømmet at han har et alkoholproblem, og det er derfor han får kramper, og at han vil prøve å bli frisk nå. På søndag har vi hatt pause i 2 uker, og skal møtes for å snakke sammen. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg møter, og må sannsynligvis forberede meg på å gjøre det slutt med ham, men det er så vanskelig. Jeg elsker ham jo, og innerst inne håper jeg at mannen som jeg forelsket meg i kan komme tilbake.
Til forsiden