å leve med en selvskader

13:05 19 august 2008
Jeg skriver bok, den blir lang og vond. Å leve med en selvskader er et mareritt som jeg ikke unner min verste fiende. Alle egne følelser må legges bort, helst med lås på. Men dagen kommer da ingenting kan stoppe det fra å komme ut.
Jeg har lett etter hjelp i tre år, for det å se på sitt barn dø bit for bit er så vondt at det er vanskelig å sette ord på. All sorgen som bygger seg opp er nødt til å stenges inne, for det finnes ingen å snakke med, det er ingen som forstår, det er ingen rundt som takler å høre om den situasjonen du er i.
Dagen kommer hvor du våkner, og all sorgen er blitt til et iskaldt hat. Du er ikke lenger i stand til å elske ditt eget barn. Av gammel vane, stenger du også den følelsen inne, og lar den ikke komme ut noen sted.
Utad er du glad, og når du glemmer situasjonen er du lykkelig. Jeg er lykkelig, jeg bare husker innimellom hvor vanskelig det er å være menneske og pårørende.

Om du husker at alt hatet egentlig er frykt for å miste ditt barn, velter følelsene til overflaten med voldsom kraft. Det er enklere å holde alt nede i boksen, og sette lås på. Helt til du må sette en grense, gi beskjed om noe som ikke er akseptabelt i en familie. Da griper angsten iskaldt om hjertet, for du vet aldri om barnet ditt tar det så personlig at kniven tas frem og du igjen må finne frem lappesaker, ha penger klar til taxi og legevakt. Og du vet aldri om du en morgen kommer ned, åpner soveromsdøren og finner din førstefødte i en blodpøl. Du vet aldri om du rekker frem i tide, selv om en selvskader i utgangspunktet ikke ønsker å ta livet av seg selv.
Når du har sett kutt som er så dype at bare en millimeter til ville vært nok, så tror du ikke lenger på at en selvskader ikke ønsker å dø. Når du har vasket blod fra sengtøy, gulv, klær osv en stund, så tror du ikke på noe lenger.

Mitt barn dør bit for bit, og jeg må bare stå å se på at det skjer.
Akkurat nå kjenner jeg at eneste måten å være til hjelp på er å få ut alt det som bor inne i meg selv. Bare på den måten vil jeg igjen kunne elske mitt barn uforbeholdent.

Hvorfor finnes ingen steder hvor vi kan få ut det som er nødvendig? Hvorfor finnes ikke forum hvor det er mulig å få ut til andre pårørende alt du sliter med og som kanskje de også sliter med. Hvorfor er den som er syk den viktigste og den som får hjelp, når en hel familie kan bli minst like syk pga den syke?? Hvorfor er dette emnet så tabu?

Da alt dette startet for tre/fire år siden, prøvde jeg å starte ei gruppe for pårørende til selvskadere. Det fikk jeg beskjed om ville bli vanskelig, for jeg berørte et emne som ingen ville snakke om. Og jeg forstår det, for om du er dum nok til å fortelle hvordan du har det, så er du en kjempeegoist. Det er ikke plass til den som er pårørende i en slik situasjon.
Det verste midt oppi alt, er at du får høre at ofte er det du som forelder som har feilet. Når du er dukket langt ned, så dukker noen deg ennå litt lenger ned. Kanskje noen kunne gått inn og vært til hjelp og kanskje funnet årsaken til at det gikk galt da, og hvor det gikk galt.

Jeg er blitt en udetonert bombe, ikke i den forstand at jeg på noen måte vil bli farlig, men på den måten at om jeg slipper alle følelsene til overflaten, så er jeg ikke sikker på om jeg noensinne vil klare å stanse gråten igjen.

Jeg har behov for at noen er med å tar tak i disse tingene.Får ut hvordan det er å være pårørende til en selvskader, får ut blant andre mennesker at det er LOV å føle, at det er lov å hate.
Mitt ego trenger en bekreftelse på at jeg er okei som menneske og forelder, at andre mennesker sliter med lignende tanker. En bekreftelse på at det er lov å bare være et menneske, til og med når du skal være sterk som f.. og forelder. En gang var vi voksne mennesker og barn, og det drar vi med oss gjennom hele livet. Vi glemmer alt for lett at vi bare er mennesker, at vi ikke har superkrefter, at vi føler og sliter innimellom, og at vi kan trenge hjelp til å bearbeide de følelsene som kan oppstå i en krisesituasjon.

Om det finnes et sted, så ønsker jeg at dette skal legge ut slik at andre kan lese. Hadde jeg funnet stedet selv, ville det vært ute for lenge siden.

jeg har ikke lest alt du skrev.Jeg kan si jeg er pårørende til en selvkader,barn.Det er ikke like lett hele tiden.Jeg har miste en i selvmord som og selvskade seg....

jeg tror støttegrupper som du snakker om hadde vært en veldig god idè, skulle ønske moren min kunne hatt noe sånt å gå til. Jeg er, eller rettere sagt var, også en datter som selvskadet. Riktignok har ikke moren min sett så voldsomme greier som du har fordi jeg har alltid forsøkt å skjule det, og bodde heller ikke hjemme da det var som verst, men noen kutt har hun uunngåelig sett. Og jeg vet det er en påkjenning for henne og andre rundt meg, som din datter også helt sikkert vet. Og bare fordi det er så innmari vanskelig å snakke med min egen mor om det, så sier jeg heller til deg: Unnskyld. PS! Det er også verdt å nevne at etter å ha drevet med det i over 3 år, så har jeg nå klart å være skadefri i 7 måneder, og har tenkt å fortsette med det. Så det er håp.

Jeg vil bare si at jeg tror du har helt rett i at man kan trenge slike grupper. Selvskading har vært og er tabu, men jeg håper og tror at man har begynt å temaet litt mer fram i lyset. Når det gjelder dette med grupper, så tenker jeg at noen må være de første. Ja, kanskje blir man ikke så mange, men to til å snakke og tenke, er bedre enn en, og tre er bedre enn to osv.

Jeg håper at du vil finne noen kanaler til hjelp og dersom de ikke finnes, at du får laget noen selv.

Til slutt vil jeg si at det kan ta slutt. Jeg er en selvskader, men jeg har hatt lange pauser. Den siste pausen varte i et og et halvt år, og det er mulig å få til et stabilt liv.

Hallo Voslerikke, dette var som å lese vår egen historie. Datteren vår bor på hybel og hver natt har vært et mareritt av angst for at hun skulle skjære seg for dypt. Har også funnet henne bbesvimt og såvidt kommet fram til sykehus i tide flere ganger.
Sitter også her som en udetonert bombe av frustrasjon over å ikke bli møtt bedre av psykiatrien. Heldigvis har datteren vår nå godtatt å bli lagt inn på en åpen psykiatrisk avdeling, der de virker aktive og interesserte. Men det at vi ikke har blitt møtt og at psykiatrien slett ikke ser på pårørende som en ressurs som kan gjøre noe for de som er syke, synes jeg er så bittert og vondt. Forskning viser at der helsevesenet tillater seg å samarbeide med oss pårørende og ikke dekke seg bak taushetsplikt og travle dager, så blir resultatene mye bedre!
Jeg vil fryktelig gjerne bli med i en gruppe, har et desperat behov for å prate med noen, for sykehuset kan jeg ikke prate med, for jeg vet det stresser datteren min at vi er bekymret og sykehuset har som politikk å gå rett inn til henne og fortelle hver gang vi har ringt. Vi har ikke fått noe generell informasjon om hvordan vi bør forholde oss, ingen støttende ord eller råd om andre steder vi kan henvende oss.
Hilsen Ajungilak.

Det ble en ganske stor utladning det å skrive det innlegget. Derfor er det ikke blitt gitt noe mer tilbakemeldinger.
Takk for svar. Jeg tenker stadig på å starte noe for oss som er pårørende.
Om noen ønsker å være med så gi meg en liten tilbakemelding

Kan skjønne at det er vanskelig for deg. Jeg er selvskader selv, men ingen i familien vet om det. Tror ikke de hadde brydd seg uansett men.. Likevel så er det venner som vet det og jeg ser det plager dem. Det er ikke meningen, de skal ikke ha det vondt. Jeg har aldri vært så ille at det er å sjanse med livet, men det er ikke lett for dem å forstå. Jeg tror det er vanskeligere for dem enn for meg, jeg vet, jeg har kontroll.

Hallo alle sammen, vær klar over at det er dannet en landsforening for å forebygge selvskading og selvmord.
Jeeg har også meldt meg inn i Landsforeningen for pårørende innen psykiatrien (LPP). Der har vi dannet egne selvhjelpsgrupper for pårørende til selvskadere (og andre grupper også)
på pio-senteret i Oslo har det vært foredrag med Sofia Åkermann bl.a. Hun har kommet utav det og utdanner seg idag til sykepleier. Maja Thune her i Norge er også ei flott jente som både skriver bøker og holder foredrag om hvordan det var å komme utav det. Det fins HÅP

Ser at det blir opplyst om den nye "Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord." Der skal det starte landsdekkende pårørendegrupper etter en modell tilpasset for denne problematikken. Dette er noe som har blitt oppfattet som et stort behov og som blir sett positivt på. Følg med mye skjer utover høsten og vinteren. Som pårørende selv har jeg manglet et slik tilbud, og mye av det som skrives er noe av det som jeg selv føler. Vi pårørende bli sjelden spurt om hvordan vi har det, og hvordan vi takler hverdagen. Samtidig ser man sitt barn lide og ikke ha det godt med seg selv. Vad velger hun i dag leve/eller kutte seg? det må man som pårørende leve med døgnet rundt. En stor press for et enkelt menneske å bære.

Ser at det er vanskelig for min mor og far å ha en datter som meg, jeg sliter psykisk og utagerer med selvskading osv. Jeg tror foreldrene mine hadde hatt godt av å snakke med noen om dette, gjerne andre pårørende eller fagfolk. Vet noen om det går ann å få denne hjelpen i stavanger område? Så at noen snakket om en organisasjon for pårørende. Var inne på siden deres, men fant ikke noe om noe pårørende grupper elle noe slikt.

Når det gjelder LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, så starter ikke de gruppen før til vinteren og de skal være landsdekkende. Det arbeides med deres hjemmeside men de finnes på andre nettsteder hvis man søker. Lykke til!

til jente 1992... I det en kutter seg, så har en mistet kontroll. En som har blitt alkoholikker, har da blitt avhengig først og mistet kontroll, men vil selv si at de har kontroll.

Når dine venner er bekymret, håper jeg du kan se at du har mistet kontroll, og tar tak i det som gjør så vondt for deg, at du må skade deg selv.
Hvis du har kontroll som du sier, kan du jo bare slutte å gjøre det på dagen, for da er det en bevist handling. Jeg håper du har Fått hjelp i dag, og tar tak i det selv også.
Lykke til.Husk at du har flere som er glad i deg:)

Det var ikke slik ment, det med kontroll. Jeg har ikke kontroll på den måten at jeg bare kan slutte, legge fra meg kniven eller hva det nå enn er. Det jeg tenker er at jeg vet at jeg tåler det, jeg kutter ikke så dypt at det blir noen komplikasjoner. De rundt meg som kan se sårene vet kanskje ikke at jeg ikke kommer til å gjøre noe mer alvorlig. Jeg vet innerst inne et sted at det dreier seg om selvskading, ikke selvmordsforsøk. Det tror jeg noen av vennene mine har problemer med å se.

til jente 1992.

Skrittet fra å tru å vite at en ikke kutter for langt , til at en i øjeblikks smerte kan kutte for mye kan skje.
Derfor viktig du skaffer deg hjelp der du kan. Har du en person du stoler på. snakk med fastlegen og si det som det er.
prat med vennene dine om det.
Ønsker deg at du tar ett skritt for å få en framtid uten selvskading:) Nytt år og nye muligheter:)

det ønsker jeg til alle.