For 6 måneder siden, midt i sommerferien, forsøkte datteren min på 15 å ta sitt eget liv.
Mye kunne vært sagt om hva som skjedde før dette, om sykehusoppholdet, om den første, skjelvende, sjokkartede fasen hjemme, om hvor redd jeg var, om hvordan jeg desperat forsøkte å finne ut hvordan jeg kunne hjelpe, holde henne utenfor fare, plante håp i henne om at livet kunne bli bedre.
Mye kunne vært sagt om alt arbeidet vi har lagt ned i månedene etterpå, om terapien, samarbeidet med skolen, et stadig bedre og nærmere forhold mellom henne og meg, eller henne og faren.
Mye har gått bra. Vi har lett og lært og jeg tror vi kan si vi har fått til mye.
Men mellom alt arbeidet, når jeg er alene og møter meg selv, er ingen ting særlig godt.
Jeg har det så vondt. Er i sorg. Føler at etter dette kan jeg aldri virkelig smile igjen. Jeg smiler, men ikke på dypet, smiler i ansiktet men kjenner at hele magen er full av kald, grumsete, tung sorg. Livet slik jeg kjente det er over. Hun lever, men jeg vet ikke hvordan jeg lever med at dette skjedde.
Jeg er redd. Jeg kan ikke sove. Hun kan smile, være tilstede, varm, nær, glad, så kommer kvelden og vi legger oss for å sove. Men jeg blir liggende som på nåler. Vet ikke om jeg kan sove. Enn om jeg sover og hun prøver igjen? Enn om hun prøver akkurat nå? Enn om dette minuttet er det siste jeg har til å storme inn til henne og redde henne før hun er borte for alltid?

Jeg har fått en smak på den sorgen jeg ville føle om hun forsvant fra meg for alltid, og jeg kan ikke se noen måte jeg kunne levd med det. De første par månedene etter forsøket vurderte jeg å legge egne selvmordsplaner, slik at dersom jeg en dag fikk telefon om at nå var det gjort, kunne jeg selv velge meg bort, gå ut av tiden som de sier, skru av og ikke behøve å kjenne hvor ugjenkallelig borte hun var. Hvor forjævlig kald og vond denne planeten ville vært uten henne.

Men hun lever jo. Så jeg kan jo ikke tenke slik. Men jeg gjør det allikevel. Om ikke mens jeg er våken, så gjør jeg det i søvne. Bråvåkner i praktisk talt oppreist tilstand, kald av angst, med én eneste, krystallklar tanke i hodet: hun må ikke bli borte. Det sekundet hun passerer over fra liv til død for aldri å kunne vente tilbake, må ikke være nå.

Nå høres det kanskje som at jeg river opp døra til rommet hennes og rister i henne for å se om hun lever hver natt. Men det gjør jeg ikke. Jeg legger meg ned igjen, forteller meg selv at vi har ingen spesiell grunn til å tro at hun er suicidal nå, hun har ikke vist noen slike tegn, hun trenger å sove. Samtidig som jeg tenker at nå, akkurat nå, kan det være for sent.

Jeg skammer meg. Gjennom alt jeg har villet være som mor, alt jeg har villet gi til barna, har jeg ikke lykkes bedre enn at hun kan ville velge å dø for egen hånd allerede før hun blir voksen. Kanskje har hun sett meg deprimert som barn, det er en populær teori blant behandlere ettersom jeg for noen år tilbake trengte hjelp for depresjon. Hva er jeg da, annet enn en som setter liv til verden uten å ivareta det skikkelig, og som dermed setter ny lidelse inn i verden, små vesener som må ha det vondt på grunn av meg.

Så jeg fungerer ikke så godt om dagen. Jeg tror kanskje jeg har tatt gode grep i etterkant, jeg tror til og med jeg har fortjent ros for å ha gjort en kjempejobb, men alt som ikke direkte handler om å hjelpe henne fungerer dårlig. Elendig konsentrasjon, utmattelse, likegyldighet med prosaiske ting som jobb (hvor mye teller jobben hvis barnet lider eller man risikerer å miste henne), en følelse av at noe har gått i stykker og aldri kan repareres. Jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette i den jobben jeg har vært delvis sykemeldt fra disse månedene. Jeg skulle ønske jeg hadde noe jeg kunne gi opp, noe jeg kunne si: vet du, dette klarer jeg bare ikke så godt, så dette må jeg gå fra og heller finne noe enklere. Men jeg ser ikke hvor jeg kan kutte. Hun må jo ha vår hjelp nå, vi må være sterke til hun finner igjen sitt eget fotfeste og kan stole på det. Og jeg er jo allerede delvis sykemeldt, til stor belastning for vår veldig lille bedrift.

Allikevel sitter jeg igjen med en følelse av at livet er altfor, altfor stort, for vondt og for krevende. Og jeg er altfor liten og sliten og sønderknust.

Takk, jeg trengte å skrive det ned.

Flott at du setter fokus på hvordan det er å være pårørende til mennesker som har vært suicidale. Det er viktig at det blir mere åpenhet om dette. I Norge dør 400 hvert år av selvmord, mange flere enn ofre for trafikkulykker.
Det høres ut som at du har takla dette veldig bra. Du har gjort/gjør alt for å rette opp det som eventuelt var galt. Det som gjør meg håpefull for dere, er at din datter sikkert ikke egentllig ville dø, men at hun ville ha hjelp for sine problemer/bli "sett". Og det har hun i såfall oppnådd. Selvfølgelig trist at hun måtte gå til det skrittet for å komme dit, men det er vel ofte sånn. Alvorlige problemer blir oversett fordi vi lever i en kultur der alt skal være bra og fint, negative tanker og følelser passer liksom ikke inn/er ikke akseptert.
Selvmordsforsøk og selvmord er et verdensomfattende problem som må tas mye mer på alvor, hvis det skal løses. Nå blir det som regel dysset ned, fortiet, belagt med skam. Og det løser ingenting.
Så bra at det endte positivt for dattera di. Jeg er sikker på at hun er takknemlig fpr at du er 100% tilstede for henne nå. Alle kan komme skjevt ut, men det er aldri for seint å fikse på ting. Skjønner at du strever akkurat nå, men det vil sikkert bli bedre etter en stund. Det er alltid sånn med sorgreaksjoner, at man er helt ute av balanse i lang tid, men så stabiliserer det seg mer og mer. Vær trygg på at livet vil bli mere normalt og avslappet. Jeg tror virkelig på det jeg skriver her nå. Lykke til:-)

er denne jenta som har en så fantastisk oppofrende mor som er så uendelig glad i henne, og som gjør alt for at hun skal ha det bra! Ikke alle mødre som er sånn, det kan du være helt sikker på. Ros deg sjøl du, for at du har gjort alt som står i din makt. Mer kan du ikke gjøre.

Jeg vil også begynne med å si at så flott for denne jenta og ha ei slik mor. Den som skriver til deg nå, har opplevd det samme, bare omvendt. Min mor, som jeg nesten var som mor for mens jeg var barn, prøvde ta sitt liv da jeg var 14 år. Jeg var alene om alt, ingen å snakke med. Det har preget hele livet mitt siden , og jeg har slev prøvd å ta livet mitt mange ganger, og jeg har to flotte barn som har måttet tåle dette. Jeg er likevel sikker på at min og mine barns historie er helt forskjellig. Forskjellen er at jeg har snakket med dem etterpå. Der har du vært flink. Jeg har gjort det slik ovenfor mine barn at jeg har lagt meg flat, hvis du skjønner. Altså erklært dem at jeg vet mine selvmordsforsøk har skadet dem. Gitt dem ordet og lyttet til deres eventuelle bebreidelser. Uten å si men.... uten å forsvare meg med forklaringer...... dette mener jeg er veldig viktig i en slik samtale om du vil drøfte dette med din depresjon med henne. og så i en senere samtale, der din livshistorie er tema, komme med den. Det er også veldig viktig, nemlig. jeg vet at min mor kunne ha løftet min byrde ved en slik samtale med meg, men hun maktet det ikke. Min sønn sa engang til meg at "når du vil dø, vil jeg også" Så spesielt hvis selvmord var tema da du va deprimert, kan din datter ha senset det. Noe annet jeg har erfart er at den som har prøvd å ta livet sitt glemmer det etter en stund. Det gjør ikke like stort intrykk som på den som føler skyld. Jeg kjenner meg igjen i angsten din. Jeg lærte da mor ville ta livet sitt at "jeg kunne få andre til å dø". Mens barna mine bodde hjemme kunne jeg få den samme angsten som du beskriver. jeg tenkte nå har jeg fått dem også til å dø. Ble det stille fra rommene deres, trodde jeg de hadde tatt livet sitt. Og ikke minst, hørte jeg ikke fra mor, var det selvsagt fordi..... Hva skal jeg råde deg til. Når datteren din er motivert for det, eller gammel nok, eller tiden er moden. Gi henne ansvaret for eget liv. Si at du innser at du ikke kan passe på henne hele tiden. Kanskje ønsker hun selv å love deg å varsle deg eller aldri gjøre det igjen. Prøv å skrelle vekk alt som ikke handler om det som konkret skjedde. Vet ikke om hun tilfeldigvis lever eller om hun uansett ville overlevd sitt selvmordsforsøk. Se på teksten din. Nesten alt som beskrives om smerte og uro handler om tenkte tanker. Historien er egentlig kort. Den og den dagen, det og det klokkeslettet begikk din 15 år gamle datter en handling slik og slik. Prøv å la det stoppe før du beveger deg til noe som kanskje kunne ha skjedd. Så blir det lettere og håndtere og bearbeide? Håper mine erfaringer har vært til nytte.

Det var både godt og samtidig trist å lese historien din. Lett å sette seg inn i hva du går gjennom, for du skriver veldig bra.

Jeg er selv datter og har en mor som er akkurat som du. Men, jeg har vel aldri fått visst helt 100% hvordan mamma/pappa har det innerst inne i forhold til min problematikk (selvmord/selvskading) som har vært (delvis er) til dags dato.
Inntil vi en dag ble tilbudt familieterapi.
Det var i forbindelse med en innleggelse, men jeg vet at slik terapi er mulig å få til i samråd med hjelpeappratet uten innleggelse. Og veldig ofte kan slike møter være med å belyse ting som er vanskelige å prate om i hverdagen når man "bare" er alene under samme tak.

Både du og dattera di har det vanskelig på hver deres måte. Og det høres ut som at du har det vondt inni deg, uten å vise det. Og det samme har dattera di hatt (har?) uten at hun har vist det. Slik taushet er det veldig mange som opplever, og som foreldre er det absolutt ingen lett sak å skulle spørre barna sine om hva som er galt. Ofte føles det flaut å skulle fortelle mamma/pappa om hva man sliter med? Noen ganger kan det ha sammenheng med at man er redd for at man ikke skal bli forstått, mens andre ganger kan det ha med at barna selv ikke ønsker å "plage" foreldrene sine.

Jeg selv husker at jeg prøvde å beskytte mamma og pappa. Jeg hadde det vanskelig og skrek etter hjelp - innvendig. Men, jeg sa ingenting om det. Håpte at mamma/pappa skulle "skjønne" det av seg selv og hjelpe meg, men det endte med at jeg ble innlagt etter et intox (selvmordsforsøk). I over et tiår har jeg slitt med suicid adferd og lagt bak meg mange skuffelser ovenfor mine foreldre. Men, foreldre er foreldre, og de vil alltid være der for barna sine. Uansett....
Tror nok alle foreldre føler en slags skam på at de ikke strekker til for barna sine når de ser/opplever at de sliter (slik datteren din gjør). Men, uten å vite om det har blitt prøvd, så er mitt forslag å prøve å gå med på en familiesamtale. Om datteren din ønsker det, selvfølgelig?

Jeg har lært at ofte er egentlig det viktigste å prøve å "godta" at foreldre ikke får vite alt, og noen ganger er det lettere for barna å åpne seg til andre voksne som har mulighet til å hjelpe. Skjønner meget godt frustrasjonen din, av å føle at du ikke strekker til, men du strekker til mer enn du tror.

Det er ganske normalt å bli bekymret slik som du gjør, men det er ikke mye annet å gjøre med det annet enn å få det ut på en eller annen måte. Foreldre vil alltid være redd for at barna skal få/ha det vanskelig, og det er en naturlig reaksjon. Men, at du sliter med å få sove er vel noe som tilsier at du bør søke proffesjonell hjelp for problemet.

Har du tatt det opp med legen din?

Er det mulig å være åpen med datteren din angående hvordan du har det, og samtidig prøve å fortelle henne at for å hjelpe hverandre er det viktig at man er åpen med hverandre?
Om datteren din ikke ønsker at du skal få vite ting (fordi hun f.eks. føler hun ikke vil plage deg...etc.), hva med å prøve å samarbeide med den/de hun ønsker å samarbeide med? Det er veldig viktig at foreldre prøver å respektere barnas ønske. Selv følte jeg det som et ekstra press fra foreldrene mine sin side da de ønsket at jeg skulle fortelle DEM om hvordan jeg hadde det. Da jeg ikke klarte dette, og var redd de ikke skulle forstå (de ble ofte stresset og kunne lett bli irriterte - selv om de ikke mente det), så følte jeg vel enda mer på at jeg ikke burde være i denne verden lenger. At jeg sviktet foreldrene mine atter en gang - både ved å prøve å ta livet mitt, men også ved at jeg ikke klarte å gi dem det de ville ha: åpenhet!.

Per i dag lever nok mamma og pappa i litt av den samme situasjonen som deg. De er bekymret og usikre. Vet aldri NÅR eller OM det går galt.
Selv har jeg samme bekymringene angående dem jeg er glad i. Og det er virkelig noe som gjør en utslitt. Deprimert. Føler at man gjør feil.

Du skal vite (selv om jeg vet det ikke hjelper så mye å høre det, kanskje!) at du har gjort alt rett. Du har "sett" datteren din, du har tatt ansvar og du har sørget for at hun får den hjelpen hun trenger (ved å aktivt samarbeide med skole og diverse). Veldig mange unge kan bare drømme om det samme, og at datteren din fikk nettopp dette av deg, gjør at du har gjort en utmerket jobb.
Men, selvfølgelig hjelper det lite med slike trøstende ord.
Du vil nok fortsatt føle på usikkerhet og frykt, i tilfelle noe skulle skje, igjen.

Har du prøvd å prate med datteren din?

Finnes det tegn som gjør at du kan merke når hun er dårlig?

Man kan ikke lære barna våre å leve livet, de må leve livet sitt selv. MEN, man kan veilede dem og være den støtten de trenger når de har behov for det. Barn/unge er i en fase hvor de prøver å finne ut av ting selv - finne sitt "eget jeg". Noen ganger havner de på villspor, andre ganger klarer de seg fint. Men, alle unge sliter i dag på en eller annen måte, og i forskjellig grad.

Klarer du å huske hvordan du hadde det?

Håper så inderlig at du og resten av familien din får hjelp, og at dere sammen klarer å komme dere ut av dette.

Jeg er ikke mor selv, men vet inderlig godt hvordan det er å være datter og samtidig prøve på suicide forsøk.
Der og da klarer man ikke å tenke konsekvenser, og man kan føle at man gjør det lettere for de rundt seg om man bare forsvinner. Men, innerst inne ønsker man bare å bli kvitt det vanskelige som føles sårt og vondt.

Kanskje er det viktig for dattera di og også få vite at et selvmord ikke alltid ender slik man ønsker. At noen ganger kan man ende med å sitte igjen med store skader, og det er umulig å angre.
Det beste er jo om hun klarer å si hva hun føler. Men, ikke føl at du har feilet om hun "stenger seg inne". Det handler mer om usikkerhet om hva man bør/burde gjøre.

Du, i likhet med mange andre, er et fantastisk forbilde for ungen din. Du viser mot, styrke og stå-på-vilje. Selv om du føler det annerledes innvendig.

Per i dag vet jeg med meg selv at det har hjulpet meg mye å bare vite at mamma og pappa har stått i det vanskelige sammen med meg, og vært den som har vist styrke når jeg følte meg svak. Jeg vet samtidig at smerten jeg har påført dem ikke er mulig å ta bort, men det har vært viktig at mamma og pappa har fått sagt hva de føler. Det var vondt å høre det, men samtidig ble det "lettere" å se ting fra en annen synsvinkel.

Lurt å ta opp slike ting med en behandler/terapeut først, før man gjør noe. Slik at det kan skje i mer tryggere former. Men, kanskje er det ikke terapi dere trenger, men rett og slett tid.

Ingen vet når de mister sine kjære. Og jeg er også sånn (selv om jeg ikke har unger), at jeg frykter hver eneste dag at noen jeg er glad i skal dø. Jeg gråter meg ofte i senk, tross at jeg vet at det er noe jeg overhode ikke kan unngå eller råde over. Føles fortvilende å ikke ha kontroll på sånne ting, for jeg ønsker jo bare å beskytte meg selv fra mere vondt. Men, jeg lever jo - selv om det føles "lettere" å ta livet mitt for å slippe å ha det angstfullt.
Men, det er litt slik som en behandler av meg sa: "Om man går å bekymrer seg over alt som KAN skje, før det skjer, da kaster man bort tid til å leve i nuet. For man kan ikke forhindre ting alltid, og sånn er livet. Man må ta ting som de kommer, og prøve så godt man kan å leve i mellomtiden".

Håper du får det bedre etterhvert.
Og vit at du er en god nok mor, selv om kanskje ikke tror det selv.

Ser dette er et gammelt innlegg, men det traff meg hardt. Det du skriver kunne nesten vært meg. Bortsett fra at mitt barn lyktes andre gang og jeg står igjen med en sorg så stor at jeg vet ikke hvordan jeg kan bære den. Jeg håper det har gått bedre hos deg.

Skulle ønske det fantes bedre støtte for pårørende i den vanskelige situasjonen. Å leve på nåler, være sliten til margen. Frykten og angsten. Være REDD så langt inn i sjelen man kan komme, for hva som man frykter kan skje, og som ikke må skje, og allikevel skjedde.
Jeg har søkt og lett etter hvor få hjelp og støtte når vi stod oppi dette, og fremdeles hadde følelsen av at denne kampen skal vi kjempe og MÅ vinne. Og fant at det er lite hjelp og støtte å finne for pårørende samtidig som man skal stå i jobb og fungere i livet forøvrig. Vondt da, umenneskelig vondt nå.