det endte med at jeg skrev ganske mye, så jeg forventer ikke at noen kommer til å lese allt, eller noe i det hele tatt. men jeg må bare få det ut ett sted...

på mellomtrinnet (5-7klasse) så hadde jeg det utrolig tøft, og jeg ble blandt annet mobbet, utstøtt, og av og til fikk jeg til å med juling.. dette holdt på i over 3 år, nesten hver dag, jeg hadde noen venner, jeg hadde det, men det har vært sykt tøft, og de få vennene jeg hadde gikk gjennom noe av det samme, så det ble en veldig preget skolehverdag.. dagene gikk, og jeg kom meg gjennom det, jeg begynnte i 8. klasse og ting ble litt bedre.. men så gikk det ett par måneder og ting startet på igjen, heldigvis ikke like ille som det var årene før dette, men ting ble aldri det samme .. jeg ble liksom.. bare han der .. og da hjalp det ihvertfall ikke at de andre vennene mine sluttet og snakke med meg, og sluttet å være med meg både på skolen og på fritiden .. jeg prøvde liksom å henge så mye så mulig med de andre, men det var ingen som snakket med meg eller virket interreserte i det jeg sa, nesten som at jeg ikke var der .. 8. klasse gikk, 9. klasse begynnte, og det samme gamle begynnte på igjen.. helt til i midten av niende midt i den tunge tiden så hadde jeg begynnt å spille dataspill. Det kan hende jeg utviklet en form for, avhengighet for å slippe unna allet annet + for å noe å drive med på fritiden, jeg hadde lenge visst at det var mange som drev med det samme i klassen, så etter en stund så klarte jeg å bli god venn med to av dem, og en stund så tror jeg nok vi var bestevenner også... så jeg holdt meg til dem i ett halvt - ett år men så begynnte jeg å miste dem også, jeg var nok ikke "populær nok" så for dem så var jeg nok aldri noe de ville ha kalt en bestevenn, kanskje en liten stund, men ikke lenge. når vi var kommet ganske langt ut i 10ende, og begynnt på den siste halvdelen av skoleåret på ungdomskolen så begynnte det å løsne, det var fler som begynnte å snakke med meg, og av og til fikk jeg faktisk lov til å være med dem ut på fritiden(!). Midt oppe i dette helvete av ett liv så hadde foreldrene mine bestemt seg for å skille seg, så da ble det heller ikke noe særlig å være hjemme, det var ikke noe spesiellt som skjedde, men etter at de sa det så ble aldri stemningen den samme, og det ble fler diskusjoner/krangler enn vanlig. i løpet av denne tiden så klarte jeg å holde meg på skolen å gjøre mitt beste, men det ble ikke nok, og jeg begynnte å drikke .. ikke mye.. ikke ofte.. men noen ganger ..

det var tid for å søke videregående skole, og jeg var veldig usikker, det eneste jeg ville, var å komme inn på medier og kommunikasjon så jeg kunne drive med noe jeg hadde lyst til, Foto, webdesign, foto/video redigering osv. jeg visste jeg hadde ett ganske lavt karakter snitt, så jeg var usikker på om jeg skulle komme inn, men jeg hadde troen, og håpte på det beste. første uttak kom, og jeg kom inn på studiespesiaisering med FOTBALL! det føltes nesten som verdens undergang, jeg hadde ikke gått på fotball på nesten to år, var rimelig uinteressert i fotball generellt.. men det var jo en sjanse til på andre uttaket? neida.. kom ikke inn da heller, verden raste sammen, jeg husker jeg gråt i flere timer .. men jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte jo bare prøve, så jeg fikk etterhvert endret innstillingen min, og var ganske så positiv når jeg skulle starte .. første skoledag hadde jeg det utrolig moro, men etterhvert som tiden gikk, så begynnte noe av det samme å skje der... jeg ble sittende mer og mer alene, og ble mer og mer utelatt fra ting som skjedde på fritiden, klassen min er ikke av de værste, det er ikke det, jeg kan sitte vedsiden av folk uten at de sier noe på det, men jeg virker ikke "velkommen" i gruppa lenger, og det er helt stopp på ting som skjer på fritiden, og fremtiden ser ganske mørk ut ..

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver fordi jeg ble mobbet selv.. Det eneste du kan gjøre for å heve deg over dette, er å overse taperne som gjør dette mot deg, gjøre ting du syns er artig og rett og slett ikke fokusere hver dag på det negative.

Mange kan hjelpe deg gjennom dette, men det er som regel deg selv som kan kjempe deg opp fjelltoppene. Flytt til et annet sted. Bygg opp selvtilitten din og se fremover. Fremtiden er ikke svart.. Tro meg.. Du blir som du tenker så begynn å tenk positivt :) Vet det er vanskelig det du går gjennom nå, men det bli bedre :)

Lillemeg84, jeg vet ikke om du fortsatt er her. Men; TAKK. Ikke lenge etter at du skrev det, så bestemte jeg meg for å flytte ifra alt, 5-6 timer vekk og ny skole. Og jeg har det SÅÅÅÅÅÅ mye bedre. Jeg har mange GODE venner, jeg har en fantastisk kjæreste, fått meg jobb og er ferdig med videregående skole. Vet faktisk ikke hva annet jeg kan si, men du ga meg det lille sparket som satte alt dette igang og jeg er evig takknemmelig!