jeg har egentlig aldri forstått meg på mitt eget sinn, siden barndommen har jeg alltid vært i tvil. oppveksten min har vært ett helvette, jeg hadde en bror som ble slått hver gang han kom sint hjem fra skole, foreldre som drakk og de verste "vennene" du kunne ha i en oppvekst. jeg fikk flere psykiske problemer og lever idag med frykt for å få dem tilbake. de jeg er rundt behandler meg som dritt, og for litt siden var det å bestille ting fra kondomeriet måten å få hevn på, det ble politianmeldt og livet gikk i grus nok en gang. men jeg sa aldri ett nei til dem om å vere med dem. jeg turte aldru å ta avstand, og det har jo fått meg til den plassen jeg er i nå. en ensom, depresiv og paranoid plass som jeg ikke vet når vil gå over

Jeg møtte så mye negativ respons på det jeg gjorde i oppveksten at også jeg har slitt med "et ødelagt hode". Ble jeg sint "ba jeg om mer", osv. Nesten samme hva jeg gjør sitter dette i. Det jeg gjør og selv er fornøyd med kan de som er populære tolke som en invitt til drittslenging og utfrysing.
Jeg bor litt unna stedet jeg vokste opp, og de jeg har eller har hatt kontakt med der er nesten alle slike som har tilpasningsproblemer. Vet ikke helt grunnen, men tror det har med mobbing å gjøre for alle sammen. Det er ønsketenking å tro at mobbere får problemer i ettertid. For noen går det nok slik, men jeg ser mye mer av at de som har blitt mobbet får problemer i ettertid. Og bygda sier da at det er selvforskyldt. Mens mobberne er attraktive mennesker som er i posisjoner der de kan definere hvem som er mobbere. Og da er det naturligvis ikke de og vennene deres som er mobbere.

synes det er veldig trist det dere skriver om, begge to. Og morgenfugl har nok dessverre rett i at det er mobbe-ofrene som får psykiske problemer, ikke mobberne. Og at de som mobber, ofte ikke ser seg sjøl, men at de gjerne ser andre som mobber. Så gal er nok verden dessverre.

Kan det være en ide å flytte til et større sted (tettsted eller by) et godt stykke vekke fra hjembygda? Der ingen kjenner dere, og dermed ikke har foruttatte oppfatninger av dere? På en måte begynne på nytt?