livet mitt er en eneste depresjon, ingenting kan liksom bare gå fint, det må bare være noe dritt i hver eneste dag..om det ikke er foreldre som krangler og beskylder deg alltid når noe er galt, må det være ett eller annet dritt andre slenger til meg...idag når jeg bare gikk med en jeg pleier å være med sa han du er så jævla feit osv....jeg blir slått av personer helt tilfeldig, jeg gjør det samme tilbake, men uansett ender det opp med at jeg må vere den voksne...jeg er bare så lei av dette livet, kanskje det hadde vært bedre uten ett, kanskje det ville vært bedre å gå i en evig søvn

Hei :)

Prøv å ikke bry deg om hva andre sier til deg eller når de er slemme. Det finnes desverre masse mennesker der ute som MÅ tråkke på andre for å føle seg bra selv. Energityver. De er svake og uvitende som ikke klarer å føle seg bra inni seg selv hvis de ikke ser at andre har det kjipt. De behøver ikke å være dårlige mennesker, de bare vet ikke bedre.

Hev deg over det og ikke la de trekke deg ned til deres nivå. Jeg vet det er vanskelig, veldig vanskelig. Men prøv og husk at du er et godt menneske. All denne lidelsen gir deg faktisk mulighet til å utvikle deg noe enormt som menneske. Det er en mulighet som mange andre aldri får.

Om det skjer bare en liten bra ting iløpet av dagen din, hold fast ved det og ikke la de kjipe tingene bety mer enn det lille som er bra.

Klem

Hvis man stadig møter negativitet fra andre mennesker kan det være lurt å vurdere om det egentlig stammer fra en selv. Vårt negative selvbilde reflekteres ofte fra omgivelsene, og da kan det se ut som mennesker er uberettiget negative mot oss, mens de egentlig bare ubevisst responderer på hva man selv sender ut.

Hei legemiddelindustrien.

Jeg er enig i det du sier og har selv erfart at jeg hadde den holdningen til andre når jeg var yngre. Det ble en naturlig utvikling etter en dårlig og utrygg oppvekst, jeg er glad jeg har fått snudd mye av det :)

Å se på seg selv og sortere ut hva som er problemer innenfra og hva som evt kommer utenfra er veldig viktig. Dette er veldig vanskelig for de fleste og kommer ikke over natta. Det er noe man gradvis kommer til og som er en viktig del av menneskers utvikling. Før man kan klare å gjøre det skikkelig, tror jeg man må føle seg litt trygg på seg selv og ha litt distanse til omverdenen.

Er sant det du sier her... det er ganske krevende å bygge et jeg som er trygt og sikkert i sin identitet i møte med omgivelsene.

Men det er mye å hente i introspeksjon, hvor man setter spørsmålstegn ved hvorfor livet behandler en så dårlig. Motgang kan føre til utvikling hvis man får et nytt syn på ting.

Det er jeg enig i og det var også meninge bak ordene mine om at lidelse er en mulighet til å utvikle seg som menneske :) Håper flere forstår det og klarer å jobbe seg ut av lidelsen sin.

Ja, så vi er enige om at lidelse er en mulighet til å utvikling, men litt uenige i hvor muligheten ligger... :) du støtter jo opp i trådstarters virkelighetsoppfatning om at andre behandler ham dårlig uten grunn, mens jeg mener å påpeke at andre mennesker er speil for vår oppfatning av oss selv. Derfor må vi søke kilden til det negative inni oss selv, og ta ansvar, og derved få makt over situasjonen.

At andre mennesker er speil på denne måten virker kanskje litt kontraintuitivt, men det er noe som blir tydelig etter hvert som man utvikler evnen til å betrakte relasjoner litt mer upersonlig.

Jeg tror du misforstår meg litt. Jeg er helt enig i det du sier, men litt uenig i at det passer for alle å bare kaste seg uti det. For noen kan det gjøre vondt værre, hvis man har veldig lite selvtillit fra før. Da mener jeg at første skritt på den veien er å distansere seg fra de man mener er negative rundt en og tenke litt godt om seg selv. Jeg ville bare få trådstarter til å reflektere litt rundt det og at lidelsen er en mulighet. Steg for steg. Jeg ville også gi litt sympati, for det er kjipt å være der trådstarter er.

Jeg tror at når folk gjør det, blir de også klar for å ransake seg selv og finne ut av hvor problemene egentlig ligger. Jeg tok den jobben helt alene og startet nok før jeg var helt klar, det holdt på å gå galt men ordnet seg etterhvert. Det er absolutt sånn at folk speiler hverandre og at man selv er ansvarlig for mye som skjer rundt en.

Jeg tror igrunnen vi er ganske enige, bare litt uenige i tempoet. Jeg tror at folk må ta ting i sitt tempo og at trådstarter muligens ikke er helt klar til å kaste seg ut i det vi snakker om her. Men jeg kan ikke si noe sikkert for andre, jeg snakker bare utifra egen erfaring :)

Ja, da er vi nok enige ja:) Jeg går kanskje litt for rett på sak.

Jeg er ofte veldig rett på sak selv, men har lært å moderere meg. Mange blir skremt av å tenke på at de selv kan være årsak til problemene og negativiteten de opplever rundt seg. Veldig mange klarer ikke å tenke tanken engang. Og endel vil bli mye psykere av å tenke over disse tingene på egen hånd, uten veiledning.

Å gå i seg selv og lære seg å observere omverdenen og seg selv er vanskelig, men det blir lettere og lettere jo mer man gjør det. Alle vil vi jo på sett og vis ha det samme og alle trenger innimellom en hjelpende hånd og støttende skulder. Å gi sympati og medfølelse er viktig. Samtidig må man passe på sånn at man ikke mater de negative følelsene. Det er utfordrende.

Jeg vil at alle skal forstå og gå i seg selv. Jeg vet at det er mulig for alle å få det bedre, fordi jeg har gått veien selv. Ikke ferdig enda, men jeg er godt på vei. Jeg ønsker alle godt og vil at alle skal ha det bra. Jeg er utolmodig og vil at det skal skje...helst i går. Og at alle skal ta vare på hverandre og seg selv. Det gjør meg innimellom utolmodig å høre at andre er kjørt fast i dårlig energi og negative tanker, følelser osv, at folk har det vondt. Noen ganger er jeg rett på sak og litt for skarp, det hjelper ingen. Det støter bare folk bort på et vis, i hvertfall når folk har det virkelig vondt. Selvom man har rett og selv vet hva som er løsningen, så er det vanskelig for andre å se når de har det vondt og sliter. Så man må ha en balanse i det. Jeg har ikke noen god balanse på det selv, men prøver å gjøre det jeg kan. Ofte er jeg kanskje litt for myk og burde tatt litt mere i. Andre ganger er jeg litt for vag.

Jeg har lest litt rundt på forumet her og jeg syns at mye av det du skriver, legemiddelindustrien, er fornuftig og bra, riktig. Folk burde hørt litt mer på deg og være mindre subjektive. Man må ta tak i tingene selv og pushe seg litt.

Vet ikke hvorfor jeg skrev alt dette, det bare føltes riktig på et vis :) Og jeg er litt skravlete om dagen, det kommer mye ut.

Det er ofte litt vanskeligere å gå frem på nettet, da man ikke har annet enn det skriftlige som indikerer hva man mener. Det blir mer subtilt IRL.

Ja, mange vil ikke like fokuseringen på ens egen medvirkning til problemene, og det vil ikke være et riktig budskap til dem på det tidspunktet... Av og til kan det treffe den som poster, av og til ikke, men jeg vil at det skal være litt andre ideer rundt psykiske problemer i det offentlige rom enn bare dem som psykiatrien forfekter. Depresjon bærer med seg store muligheter for vekst, om man selv våger å se den som et symptom på noe underliggende og ikke bare prøver å bli kvitt den ved f.eks. å ta medisiner. Å våge å ri ut problemene kan gi en enorm belønning. Man må selv ta ansvar for å omdanne sine livserfaringer til noe meningsfullt.

Jeg har også gått endel av den veien som du nevner selv, og da får man en forståelse som kan være overførbar til andres lignende problemer. Om man presenterer sin forståelse til andre på en måte som gjør at de ikke blir fremmedgjort er en annen ting, og der trår jeg nok ofte feil.

Takk for input:)

Jeg syns det er veldig vrient å uttrykke meg riktig når jeg bare skriver. Tale er liksom 20% av komunikasjonen og når man skriver har man heller ikke tonefall og slike ting som kan variere språket.

Du ga meg også litt å tenke på, som å uttrykke meg klarere for å få fram det jeg virkelig mener. Vi trenger alle en påminnelse nå og da. Selv takk :)