Jeg har post traumatisk stress syndrom og sliter med å stole på folk !
Tror alltid de vil meg vondt .
Det er over 25 år siden min historie men jeg lever med det enda !
Jeg har i mitt dalige liv det bra .
Tatt mange år før jeg ikke tenkte på mobbingen hver dag .
Nå kommer det som minner ofte utløst av en episode eller noe som skjedde omkring meg jeg reagerer på
Det er ikke så synig lengre .
Jobbet knallhardt i mange år for å ha et greit daglig liv og ikke se på meg selv som offer .
Jeg har vært i barnehage og i skole og snakket om mine erfaringer .
Da kjente jeg på en indre glede .
Det var fint å kunne formidle og fint å oppleve den tøffe gutten på raden foran tørket tårene .
En av lærene kom bort og unnskyldte at han ikke skjønte hvor ille det var .
Sånt lever jeg på enda !
Kan min kunnskap hjelpe andre smiler hjertet!!

Jeg sliter mye som voksen etter mobbing av et eldre søsken. Jeg ble skremt, kløpet og kalt stygge ting omtrent hver dag. Jeg var redd for å dra hjem etter skolen i tilfelle søskenet var kommet hjem, mens foreldrene mine fortsatt var på jobb. I voksen alder har søskenet fryst meg ut fra sin familie, noe som har gjort meg retraumatisert. Jeg sliter med kompleks ptsd, har mye angst og er ofte deprimert.

Jeg kan forklare det fra et mobbere perspektiv. Jeg byttet skole før starten av 6. klasse fordi jeg flyttet med moren min etter at foreldrene mine skilte seg. Husker at det var kjempe vanskelig å komme inn i noe ny gjeng.. Jeg ble med fem andre jenter og alle var ikke like gode venner med hverandre.

Det var verst for en av jentene i gruppa og vi tok aldri initiativ til å ha hun med på ting. Vi puttet lapper i sekken hennes og kom alltid med stygge kommentarer. Husker at vi bare løp vekk når hun kom til oss og hun ga seg heller aldri. De andre sa at henne var flau og ville ikke være med henne fordi hun var barnslig. Vi turte aldri å si det direkte til henne og hun fortsatte å henge med oss ut barneskolen.


På ungdomsskolen ble det enda verre og det føltes nesten ut som det ble byttet på at en av oss ble ekskludert. Det var ofte fordi de var sure på hverandre og ikke turte å ta det opp. Jeg hadde ikke lyst til å ende opp som jenta på barneskolen, så jeg begynte å baksnakke selv og oppføre meg dårlig.

Det jeg angrer mest på er at behandlet bestevenninnen min verst. Hun innrømte at hun likte den samme gutten som meg på ungdomsskolen. Husker at jeg ble sint og følte at hun sviktet meg. Men sa jo selvfølgelig at det var greit for ville ikke skape en konflikt. De flørtet mye med hverandre etter det og jeg var veldig irritert på henne. Vi hang fremdeles sammen for det.

Men jeg begynte å baksnakke henne til de andre for å få dem på min side. Det var helt ærlig for å sette henne i et dårlig lys slik at hun ikke kunne lene seg på dem. Jeg fant ut hva de andre irriterte seg over ved henne og tok opp lignende ting hun gjorde til dem. Hun sleit mye fordi faren var alkoholiker og hver gang hun var tilstede snakket vi om alkohol. Vi sluttet å invitere henne med på ting og ignorerte hun så mye som mulig. Vi snakket også om hvor dårlig venn hun var til resten av klassen. Hun var mye alene pga det. Det verste var at vi sendte masse stygge meldinger på Snapchat anonymt de to siste årene på ungdomsskolen.

Jeg har ikke snakket med henne etter det og hun valgte å gå på en annen VGS i Oslo. Andre jeg kjenner som fortsatt har kontakt med henne sa at hun var innlagt på institusjon og var deprimert. Jeg angrer veldig på det nå og skulle ha tatt det opp med henne på en ordentlig måte. Men var så sur og sjalu på den tiden og redd for at hun skulle ta vennene mine fra meg om vi ble uvenner. Skulle helt ærlig ønske at de bare kunne ha sloss om det som gutter og blitt ferdig med det. Har tenkt mye på om jeg skal snakke med henne om det. Men har ikke turt det og tror at hun hater meg nå.

Vet at det er vanlig med baksnakking og falske venner på ungdomsskolen. Spesielt for oss jenter. Jeg liker ikke å krangle og sloss aldri når jeg er sint. Så er den måten jeg fikk ut aggresjon min på når jeg var sint på noen. Det er typisk jentegjenger. Men om noen er i samme situasjon som meg så snakk heller om det.

Jeg ser på meg selv som ond fordi jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Jeg gjør onde handlinger også, fordi jeg ble mobbet. Jeg har en sort uforståelig energi-sugende klump av mørke i magen som har ødelagt store deler av livet mitt. Jeg har blitt drevet av alt det onde som oppsto i meg da jeg ble mobbet, tror jeg. Istedenfor å få bukt med det eller få hjelp har jeg hele livet pisket meg selv rundt og nesten tatt mitt eget liv.

Ensom,kjempe dårlig selvbilde og svært innelukket. Lite sosiale antenner,men svært selvstendig da. 28 år.

Hei alle.

Jeg har blitt mobbet på barne- og ungdomsskolen. Har slitt mye med lav selvfølelse og angst i ettertid. Det som reddet meg har vært trening. Dette gir stor mestringsfølelse, så det er å anbefale. Mot indre uro og angst bruker jeg nå Lyrica som er til stor hjelp, den er lite vanedannende.

Viktig å vite at mobbing ikke er vår feil, selv om jeg har vært skamfull og flau over dette. Mobbing ødelegger selvfølelsen vår, vi blir fortalt at vi ikke er noe verdt. Dette er hjernevasking som vi til slutt tror på selv, dette gjelder ihvertfall meg.

Men alt er en illusjon. Vi er like mye verdt som alle andre, så begynn å tenke motsatt av hva du har blitt utsatt for av stygge ord og handlinger tidligere. Jeg har fått mer tro på meg selv ved å tenke at jeg er verdifull. Ta imot alt av gode ord fra andre og tro på det.

Hei

Jeg er en mann på 35 år, og ble som barn mobbet på barne og ungdomskolen. Dette er ting jeg har hatt utfordringer med gjennom hele livet. Jeg opplever lite mobbing i dag, selv om noe forekommer og jeg kan oppleve å bli "satt ut av spill" av enkelte kommentarer.
Jeg opplever mye depresjoner, angst og har fra tid til annen selvmordstanker. Jeg har og vansker for å skaffe meg venner, og sosial kontakt utenfor jobb. Dette medfører til veldig mye ensomhet, og jeg er veldig mye alene.
Jeg har opplevd at det å bli mobbet har vært veldig vondt, og er fremdeles vondt. Det aller verste med den mobbingen jeg har opplevd, det er at jeg har problemer med å motta komplimenter. Selv om jeg vet at komplimentene er ekte, gode, så sliter jeg med å høre de.

Men jeg har og kommet meg veldig langt på vei i forhold til hvordan det kunne ha vært. Jeg har en 100% jobb jeg er glad i (jeg er assistent i skole), og jeg klarer å stå i det, selv om det er tøft. Jeg bruker ofte den erfaringen jeg har med mobbing i min egen jobb, jeg har et godt øye for å oppdage når noen har det vanskelig, noe som har ført til at jeg har fått mye skryt for hvordan jeg håndterer konflikter på jobben. Så selv om jeg har mottatt, og opplevd mye vondt, så prøver jeg i dag å bruke disse tingene til noe positivt.