Hei!

Jeg har i alle år (siden jeg var 7 år i allefall) opplevd mobbing fra folk i alle aldre og begge kjønn. Og det kan jeg oppleve fortsatt. Selvsagt gjør det noe med meg, når jeg føler nærmest hele verdens befolkning vil ha meg ut av jordas befolkning (føles slik, for de er så utrolig mange og sterke). Også nettmobbing, spesielt når jeg har hatt bilde. Skjønner ikke hvorfor man ikke kan få like mye respekt som de som ikke blir mobbet, kan få... Jeg vet at jeg er verken noen glamour-modell eller glansbilde, men jeg er fortsatt meg... Noen som har gode råd, som kjenner seg igjen? Ønsker å komme i kontakt med dere. Kanskje vi kan dele erfaringer på ulike plan også.

Uansett, takk for dere tok dere tid å lese dette.

Med hilsen
Istigeren.

Det er jo ingen "oss mot dem" situasjon en trenger å være i. Man utstråler faktisk det en har i seg og om en ikke føler seg der oppe så spiller det liten trill faktisk. Er mange "pene" som blir mobbet i likhet med dem som ikke blir klassifisert inn i den kategorien. Det har jo lite med virkeligheten å gjøre egentlig når en kommer til et stykke men det kreves mye info for å få opp øynene her da.

Når alt kommer til alt så handler det om identiteter og det ligger i oss å sammenligne oss med dem vi omgås med. Vi trives bedre med dem vi ligner og om det er noen som avviker blir det fort en greie der. Virker nesten som at det er blokkert for at folk skal forstå den biten. Har ikke noe med personer å gjøre i det store men det er en komplisert bit av evolusjonen.

Hva gjør man så med dette? Vel, om en er en outsider så har en faktisk en fordel fordi man får mer oppmerksomhet og dette kan benyttes til egen fordel. En må tørre å være annerledes og gå sine egne veier. I ung alder er ikke dette noe som blir satt så stor pris på siden skolen bl.a prøver å lære oss at "alle er like" noe som er bare tullball. Senere i livet vil en dra god nytte av å være litt annerledes men en trenger selvsagt ryggrad nok til å holde seg oppe og ikke la seg knekke. Det er vel forskjellen på dem som klarer seg og dem som ikke klarer seg like bra. Det vil være fordelaktig å være stolt av seg selv og det man er og slik man er for det er akkurat som det skal være. Så får dem andre finne ut av sine ting egentlig. En har trolig mye mangler om en skal gå rundt og plukke på alle andre også. Til tider vil dette skinne igjennom men kan være vanskelig å se.

En ting man kan gjøre som en vil tjene på er å være god mot alle. Uansett hvordan de behandler deg kan du være god mot dem. Det finnes nivåer her så sier ikke man skal være selvoppofrende eller noe men det handler om det sosale spillet. Om en får konflikt så har en tapt. Den beste måten å få venner på er å være en.

idag har jeg vært på vaskeriet..hver gang jeg er der føler meg så stygg og hemmet":(.
Liker egentlig ikke være der, for det minner meg mer på at jeg er annerledes liksom.
Føler meg så stygg og hemmet, altså selvbilde blir så mye dårligere. forsterker følelsen av å ikke være helt normal. For jeg kjenner jeg ikke hører til der.
Jeg blir en annen person enn den jeg egentlig ønsker å være.
Jeg mister meg mer og mer selv. Jeg er en jeg ikke ønsker å være. Når jeg går inn der og er der, så føler jeg umiddelbart at jeg er noen jeg ikke vil være.Men som jeg er blitt.
Når jeg er hjemme prøver jeg se meg i speilet og virke fin", og da er jeg selvsikker,føler meg vakker av og til. Mens når jeg går ut, så føler jeg meg stygg og usikker på meg selv.
På vaskeriet føler jeg at jeg er stygg, og selvbilde detter ned. Føler meg ikke verd noe. føler at jeg er stygg og forsterker følelsen av å ikke være noe. Jeg er ikke den jeg vil være.
-Den jeg vil være er den som er sterk.
kler meg ikke lengre noe moderne.. pga jeg ser ingen vits..lengre.
sidne jeg aldri er med på noe gøy.
skulle gjerne ha vært pynta som mange andre er.
Jeg føler jeg later som noe jeg ikke er. Jeg føler jeg spiller en rolle.

Det gjelder jo å finne seg selv og ikke hele tiden identifisere seg med alle andre. Om en ikke kan identifisere seg med seg selv vil en lage en identitet og den vil aldri bli sterk nok til å gjøre en lykkelig.

ja jeg kan være enig med deg der. At man må kunne være som man er.
Men det jeg mente var at selv om man er som man er, er det greit å kunne ordne seg litt (skader ikke ta vare på seg selv,om du skjønner), å pynte seg kan være litt morsomt, noe som kan få opp selvbildet litt og det å føle velvære. Vi kvinner er mer forfengelige enn menn. Det er jo bare blitt sånn. Det er jo ikke noe galt i det, så lenge det ikke overskrider alt. Finnes en viss grense, men man kan ikke legge skjul på at det er press ov verden er blitt slik.
Men man behøver heller ikke gi blaffen i utseende, og være likeglad. finnes jo en balanse mellom der. man kan gjøre sitt beste av seg selv, for å fremheve seg. Handler jo også om hvilken holdning man har, for eks om man skal søke jobb, så ser man jo hvordan personen er kledd. Hvis man kommer i skitne klær og ustelt.
Vi kvinner bryr oss litt mere og har mere behov, enn menn. og det er viktig.
- det jeg snakker om er også å føle at man ikke kommer ut av skallet sitt, vise verden hvem man er. Istede for at man føler seg fanget og ikke er den man egentlig er. for da vil man ikke blomstre heller, eller utvikle seg. Føler heller at man går i samme spor hele tiden.

Skjønner godt hva du mener der. Bredden i det å være seg selv går utover å gå ut i nettoen akkurat som en er når en våkner om morgenen.

Mitt poeng er at du må finne en versjon av deg som du liker. Om du skal sammenligne deg med noen så må det være den du ser i speilet. Alle andre ligner ikke særlig mye på deg i detalj så der vil du bare få negativitet om det blir "standarden".

En trenger ikke være en dokke eller en skitten haug. Det finnes mange veier å gå og det gjelder å være der en føler seg vel. Velvære handler om mye og det er ikke ukjent for menn heller selv om det virker som at det går hus forbi til tider.

Klart, det finnes bare en av deg og det finnes bare en av meg, finnes bare en av en i hele verden.
derfor tenker jeg på hvis jeg ser en gutt som er fin...huff finner aldri en slik en som han. for det er jo bare han likvel.Ingen er jo likvel helt lik han i utseende eller personlighet.
- så man får bare prøve gjøre det beste ut av seg selv.
å prøve like seg selv. og være selvsikker og finne sin egen stil.

Men likvel kan jeg ikke unngå å bli missnunnelig på andre og etterligne andre. er vanskelig å ikke bli påvirket.
så kunne tenkt meg å vært litt moderne kledd, men jeg har ikke så mye råd,desutn har depresjonen ødelagt alt.
jeg har ikke latt så mye bry å ordne meg. som en gjennomsnittskvinne gjør. sminker meg aldri.
Innerst inne vet jeg at jeg bryr meg om utseende. Men orker ikke pynte meg.
kunne tenkt meg å gått litt utenfor komfortsonen, som å pynta meg mer, og vært mere ute, ikke vært helt a-sosial.
synes egentlig det er gøy å pynte seg(selv om jeg aldri gjør det), har en sammenheng med depresjonen. jeg er interessert i mote, og har vært det siden jeg var mindre.. egentlig. Men i ettetid ha rjeg bare kledd meg mye i mørke farger.
Jeg føler ikke at jeg lever det livet jeg egentlig vil leve. Jeg sier ikke at jeg skal bli barbiedukke, for det bli jeg aldri.

-prøver å se noe positivt på meg selv da jeg ser meg i speilet, finne klær som kler meg,,farger som rødt, eller sette opp håret.liker best å gå i joggebukse,

Her handler det nok om at du må akseptere deg for den du er. Om du gjør dette vil du nok bli sikrere på deg selv og tingene vil løse seg på en fin måte. Selv liker jeg naturlig skjønnhet ikke all denne sminken igrunnen, men hender jo at jeg sminker meg selv. Så må man legge bort alle de negative tankene man har om seg selv, dette trenger ikke å være reelle tanker.

Selv har jeg vært høytsvevende nå i 1 1/2 uke og kan si i dag at denne unnvikelsen kan jeg sette en strek over. Jeg bestemte meg her en fredag for at nå er det på tide og legge bort alle disse negative tankene jeg hadde om meg selv. Etter dette så har jeg vært oppsøkende og har begynt å prate med utrolig mange mennesker og gjett hva dem liker meg for det som bor på innsiden av meg. Nytter ikke å være en barbie dukke om det ikke bor noe godhet på innsiden. Så min konklusjon er kom deg ut og vis verdenen hvem du virkelig er dette vil du komme langt med. Men du må våge å tørre. Vet det er vanskelig har jo selv levd et unormalt liv i 12 år, men når man først åpner opp får man nye erfaringer og positive sådann.

Så jeg sier ta det neste skrittet våg å gjør noe med tingene slik at det fører til forandringer. Og det er kun deg selv som kan gjøre noe med dette og ingen andre. Noen ganger må man bare ta seg litt sammen og bite tennene sammen eneste måten og komme seg opp på. Og det er aldri for sent.

Klem fra meg

Når jeg snakker om å ikke komme seg ut av skallet, føler jeg at jeg er innestengt. jeg får ikke til å være meg selv. den jeg egentlig er når jeg er hjemme, trygg på meg selv,synger for fult hals,og tøyser og er meg selv. syns selv jeg er vakker (av og til). bruker masse tid på å se meg i speilet. kan sitte på badet å bare se eller ornde på håret. gjør det flere ganger om dagen.(når jeg er hjemme).

-later som jeg ikke liker sånn og sånn musikk. later som om jeg ikke er interessert i gutter for ekspl, altså er den pliktoppfylende, ordenltige. mens jeg egntlig vil bare slå ut håret ha på meg høye hæler og være litt sexy og gå på fest liksom. (kan sikert høres litt jålete ut). men det er meg, og det kan ikke være galt i det? alle har vel en hemmelighet i seg.
Jeg syns det er greit med litt sminke, men jeg har ikke så bra hud til det..
føler jeg kler mer å være naturlig uten sminke, syns jeg blir enda mindre pen da.
når jeg er i butikken,da ser jeg en helt annen meg i speilet.

Beklager om dette vekker oppsviktsvekkende;
men grunnen til att dette selvbilde på vaskeriet, er pga jeg føler jeg ikke er flink og sikker.
altså de er mye pga at jeg er sammens med psyisk utvikingshemmede. Okei ikke at jeg har noe imot dem! nei. men jeg vil ikke bli sammenligna med dem. eller satt i bås. for jeg er jo ikke selv noe med syndrom.
har til og med fått spm fra nette om jeg hadde det av en frekk en, på chattinga.
- men jeg føler meg mindreverd pga jeg sliter masse.
og fordi jeg er på dette stedet(vil ikke kalle det noe ordenlig jobb,siden jeg ikke er fast ansatt).
men det føles om jeg er på like nivå som dem og ikke klarer mer.derfor detter seøvfølelsen ned. og selvbilde at jeg er alene..mye.
pga folk sikkert ikke vil være med meg fordi jeg er annerledes.

ja skjønnhet skal komme utenfra og innenfra.
mest innenfra.. mes utsende kan man gjøre noe med, fremheve seg fra sitt beste, kle seg i ulike farger, fasonger,farge hår, sminke, og ikke minst trene seg sunn og spise godt. trene og dusje og pynte seg, da ser man ekstra fresh ut. finn ut hva du liker selv. slå ut håret.
selv liker jeg bruke en hudkrem.

Er litt vanskelig å sette ord på hvordan jeg føler meg, men det virker i allefall som at folk som har og fortsatt mobber meg, pirker på det dem ser (utseende). Jeg er heller ikke av dem som føler meg vel med sminke. Så jeg er vel så naturell som jeg kan bli.

Det jeg lurer på, som jeg kanskje ikke fikk så godt frem i mitt forrige innlegg, er om det er noen teknikker for å komme seg gjennom denne mobbingen, for det gjør jo noe med deg psykisk når utseende ditt blir et så stort problem for andre at de holder avstand for de antar at du er en veldig ekkel person innvendig og. Det er jo ikke noe særlig, må visst ha veldig sterk psyke for å holde ut - og dit har jeg nok ikke kommet enda.

Det som er litt morsomt er når folk ser seg blindt og glemmer hvor de selv går. Da blir de så flau at de trekker øynene til seg. Jeg er sterkt svaksynt og bruker stokk eller holder noen i armen for å klare fungere best mulig på det å ta meg frem. Har lært at folk vil nok alltid legge merke til meg, og det må de bare gjøre. Det som gjør vondt, er når det hagler kommentarer (barn, ungdom, voksne og eldre). Og det begrenser meg. Men jobber aktivt med dette å klare holde ut til tross. Ikke sikkert fleste er mot meg, men det føles likevel sånn.

Bare lurte på om noen kjenner seg igjen i lignende situasjoner og har noen knep på hvordan best mulig komme seg gjennom dette (bli styrket, enn begrenset). :)

ja kan skjønne hva du mener! folk dømmer deg fra utseende, så da vil dem ikke.
dette har jeg tenkt også på! litt. en tanke som slo meg, hvorfor jeg var alene hele tiden, er det bare min feil? er jeg på feil plass?,
er det noe galt med utseende mitt( at jeg ikke ser norsk ut).heller tror at det har med væremåten å gjøre, både utvendig og invendig.
folk dømmer lett folk. Jeg har ikke orket å kledd meg moderne hver dag, så da tenker vel folk, at "hun ser ut bryr vel seg lite, og er skitten.

jeg ser også ganske naturlig ut som mulig, tørr ikke sminke meg så mye som min søster gjør, sånn med fulle lag med maskara(hele pakka),er ikke for selvsikkker til det jeg.
Men du kan jo alltdi gjøre beste, som å stripe det litt, kle deg i klær som du liker. ha på deg ett lag maskara.
-du får bare prøve ignoere alle og vise at du er sterk, vise dem, gå med hodet hevet og si ifra.....bli sint!

Takknemlig for jeg klarte gjøre meg forstått, fryktet jeg ikke skulle klare det i dag. Er så vanskelig å forklare, og så vondt når andre omtaler èn som annerledes og ikke en av dere andre normale. Men hva er normalt? Hva er unormalt? Så dumt at folk dømmer så fort bare man ikke har akkurat likt utseende som dem selv - tror jammen de hadde funnet feil da også. :)

Har også tenkt de tankene ja, om det er min feil, om jeg er på feil plass, hvorfor akkurat meg. Har etterhvert lært meg og også slått meg til ro med at det er ikke bare meg, selv om jeg nok var på feil plass til feil de mange gangene det har oppstått ubehageligheter. Men det har aldri vært min feil likevel. Selv vi må jo ha muligheten å bevege oss fritt uten å må ta på oss noe skyld for koss andre oppføre seg. Men jobbet i mange år for å komme så langt, det må sies - ikke gjort på 1-2-3. Lurer ofte på om det er enda mer å kan gjøre, og evt. hva, for å bedre selvtillit og selvbilde uansett hva andre måtte synes og mene.

Du har rett, jeg må nok bli mer tøff og tørre sette ned foten og si hva jeg mener - bli sint, skulle klart å bli så sint at den som fornærmet meg tok til tårene (blitt fortalt at da tør dem oftest ikke prøve seg, da vet de hvor de har meg - og at det er mye bedre å snakke folk til tårene enn å ty til vold og slag, så langt det kan unngåes).

Fint å vite hva man bør jobbe med videre også :))

Om du gir et smil Istigeren så skinner det jo så utrolig mye av hele deg. Trist du skal oppleve det du gjør, noen folk kan være så onde. Men uansett du har et herlig smil og det skinner så utrolig godt av hele deg.
Klem fra meg

Tusen takk :)