Jeg har aldri tenkt på meg selv som et mobbeoffer, før i sommer. Da gikk jeg til psykolog på grunn av en ekstrem situasjon jeg opplevde på jobb. I den forbindelse ble også barndommen min et tema. Jeg vokste opp med en mor som var rusmisbruker med sterke psykopatiske trekk, og har alltid tenkt at alle problemer jeg har hatt siden har vært relatert til rekken av traumatiske opplevelser hjemme. Og nå i nyere tid til situasjonen på jobb - der jeg ble offer for en ny psykopat. Men i terapi går det opp for meg at også situasjonen på skolen har vært med på å prege meg veldig.

Jeg opplevde utestengelse hele barneskolen og halve ungdomsskolen. Det var ikke før siste året på ungdomsskolen at jeg fikk venner, som fortsatt er mine venner. Utestengelse er jo per definisjon mobbing! Ingen av lærerne gjorde noe. På den tiden (tidlig 80-tall), grep de bare inn om det var slåsskamp i skolegården. Og det var jo ikke tilfellet med meg.

Situasjonen med utestengelse fra barne- og ungdomsskolen har preget hele livet mitt. Jeg har alltid følt meg utenfor, aldri god nok, aldri pen nok, aldri kul nok. I voksenlivet har det fortsatt. Jeg føler meg som den evige outsider, selv om andre ikke oppfatter meg slik. Dette har vært med på å hemme meg i mye større grad enn jeg tidligere har vært klar over. Da jeg var i tjueårene, gjorde jeg mange dumme ting for å prøve og bli akseptert. Gikk på akkord med meg selv og mine verdier og interesser.

Jeg blir fortsatt overrasket når en "populær" person velger meg som samtalepartner i sosiale settinger. Er jeg interessant? Eller er det noen baktanker ute og går...?

Hvordan reparere et skadet selvbilde? Hvordan bli kvitt den følelsen av at du alltid er sistevalget i sosiale sammenhenger? For alle andre føler det jo ikke slik (sier de, da...)

Kjenner meg igjen i masse av det du beskriver her. Gikk alltid rundt og var lei meg. Uten å komme på at jeg faktisk ble utestengt. Det hadde blitt en "vane" for meg. En vane å alltid være alene. Aldri bli sett. Jeg husker på barneskolen, jeg bår tingene for de andre i klassen. Ville gjøre alt for å passe inn og bli god nokk.

Begynn å bare tro på det de sier til deg. Ikke tenk "hva ville de med det" eller "hvorfor sa de det". Ta det til deg! De gangene folk sier noe fint til deg. En lur ting å gjøre kan være å skrive ned på en lapp hver gang noen sier no fint til deg. Når du føler deg nedfor eller ikke god nokk, ta den fram og se på alt det som er så bra med deg! :-)
Det at folk kommer å snakker med deg og vil ha en samtale viser jo bare at du er hyggelig å prate med. Ta det til deg :-)

Ønsker deg alt godt! :-)

Hei!

Du er bra nok! Og jeg er helt hundre prosent sikker på at du er et interessant menneske! Hvorfor? Fordi du bryr deg om de viktige tingene i livet, etter at du har måtte gå gjennom vanskelige situasjoner og perioder. (Og fordi jeg aldri har møtt noe menneske som har vært helt uinteressant, ever.).

Kanskje du kan finne en måte å minne deg selv på at du er verdifull, de gangene du trenger å bli påminnet om det? Du kan for eksempel avtale med noen andre at de skal hjelpe deg med det. Eller du kan skrive et brev til deg selv, hvor du forteller noe som er bra med deg. Noe du er stolt av. Noe du bryr deg om eller er glad i. Også kan du ta det fram og lese det når du trenger. Gi deg selv en plass i denne verdenen!

Jeg går også rundt og føler på noe lignende. Jeg føler at jeg er i veien. At ingen egentlig ville valgt å være med Meg, hvis de kunne slippe. Det er vanskelig.Jeg prøver å gå inn i årsakene til hvorfor, det er enda vanskeligere. Men det første skrittet er å Ønske å gi seg selv plass!

Omgi deg med de menneskene som er snille mot deg. Gjør noe du liker. Vær snill med deg selv. Gi deg selv lov til å føle som du gjør, og vit at føleleser er følelser, de er ingen fasit. Hva andre tenker om deg kan du aldri få kontroll over, men du har lov til å tenke noe fint om deg selv!

jeg kjenner meg igjen jeg opplevde det samme jeg fikk aldri venner på skolen jeg var alltid alene samme som deg følte jeg meg ikke god nok for noen og gjør nok det forsatt nå om dagen. mobbern vet ikke hva slags skade dem gjør på personer og mye dem ødelegger. nå om dagen har jeg en venn jeg stoler 100% på og hennes barn kaller meg onkel :) så livet er jo litt bedre men mobbern skadet meg for livet virker det som skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne taste med som min venn om dette som forstår det jeg går igjenom