Etter Dagsrevyens reportasje om aktiv dødshjelp i går kveld har hodet mitt spunnet. Jeg tenker sårt på en tilværelse preget av diskriminering og trakassering basert på mine funksjonsnedsettelser, fra et alvorlig syndrom, tilfelle og usikkerhet som på den tid muligens kvalifiserte til aktiv dødshjelp om det hadde vært lov i Norge. På grunn av smertene, frustrasjon og hyppige sykehusinnleggelser er jeg til denne dag for aktiv dødshjelp, men forstår godt motargumentet om at man kan føle seg presset for å avlaste pårørende. Det kan være vanskelig for dem, men jeg selv opplevde et stort tilleggende press og ønske om å dø av årsaker som nevnt over som trakassering og mobbing. Hadde aktiv dødshjelp vært lovlig på den tiden hadde jeg sagt ja, men da også noe motivert av samfunnets dårlige behandling. Jeg fikk som svar på mine ønsker en psykolog, og har siden den gang vært inn og ut av behandling. Derfor er det trist å se at en reportasje om aktiv dødshjelp slutter i henvisninger til hjelpetelefon, ikke en diskusjon om deres verdi, den verdien vi må vise at de berørte har. Vi diskuterer aldri den ekstra belastningen tilknyttet samfunnets behandling, en ekstra belastning som med utfordringer direkte tilknyttet sykdommene eller syndromene kan få begeret til å renne over og gjøre de psykiske problemene for store å leve med. Det er trist å bli minnet på den lidelsen jeg gikk gjennom, og den jeg går gjennom per i dag uten å tilbys annet en en psykolog.