Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Streetcorner justice  En outsiders berettning

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Streetcorner justice  En outsiders berettning

juli 25 2011 - 20:12
Streetcorner justice  En outsiders berettning

Gjennom hele min skolegang har jeg vært et mobbeoffer. Alle hakket på meg på grunn av min overvekt, og uinteresse for alting mainstream, som fotball og listepopp. Jeg har blitt kaldt mye stygt, banket opp og sjikkanert på alle tenklige måter.

Selv læreren tokk fryd i å dra meg fremfor klassen og drite meg ut. Når jeg ikke arbeidet hardt nokk hendte det han spisset en blyant og kjørte den i ryggen min. Jeg husker ei jente som ikke fikk lov å gå på do og tisset på seg i klasserummet. Jeg kjenner elever som har blitt kastet i veggen av lærere. De insisterte på at var poblemet, at jeg klagde, ikke klarte å tilpasse meg. Jeg ble sendt til en psykolog, han kalte meg en abnormaliet, en drømmer og en outsider. Jeg gikk i 5 klasse den gang.

 Ingenting jeg gjorde var noensinne bra nokk, skryt og oppmuntring var fremmedord for meg. Lærerne sa at jeg terget på meg folk og at mobbingen var min egen skyld. Allerede da begynte, depresjonen og sette seg inn, allerede da begynte selvmordstankene, og selvskadingen.

 Outsideren ble etterhvert min identitet, populærkultur min fiende, autoritet mitt nemesis og metallen min krigsmars. En knyttet neve min krigserklering. Allerede fra 3 klasse begynte jeg å trene kampsport. Jeg fortsatte å skade meg selv, lærte megselv og tåle smerte. Lærte meg og reise meg etter slag.

I en hel dag hadde jeg blitt konstant sjikkanert av en gutt. Slag og spark følte jeg knapt, han endte meg brukket nese. Det ble en rundans med krisemøter og barnevern. Jeg husker hvor sjokkert alle var at jeg som alltid hadde veket unna hadde gjort noe slikt.  Jeg fikk være i fred en stund.  

Jeg husker en dag noen fløy på meg uten provokasjon, jeg brukte det jeg hadde lært kastet han over skulderen ( ipon seanage) og slang han i bakken.  Jeg husker det kom en ambulanse til skolen og bar han vekk, og han ble innlagt med brist i ryggen. 

Da jeg begynte på ungdomsskolen skjøt karakerene i været. Og jeg hadde dannet meg en liten sirkel av venner. Mobbingen navnkallingen og volden eskalerte. Jeg ble banket opp med stokk av en gjeng større ungdom. Kom blødende hjem, vasket det av meg og lot som ingenting. Noen uker senere tokk jeg en hel boks smertestillende og la meg for å dø. Jeg ble overasket da jeg voknet opp neste morgen dausjuk og kastet det opp igjen. Senere kuttet håndleddet mitt, men noe i meg voknet. Jeg nektet å gi opp, nektet å legge meg ned og dø. Noe fikk meg til å stoppe halvveis over håndleddet. Jeg teipet igjen såret og dusjet av meg blodet. Alt dette uten at noen merket noe.

Det var da jeg begynte å bære kniv. Gjengen som hadde banket meg opp kom tilbake for å ta meg. Jeg tokk frem kniven og sa kaldt og rolig: jeg er fobredt på å dø er dere?  Fra den dagen ba de om unskyldning og lot meg være i fred. Jeg skremte dem nokk. "jeg vill bare pressisere at jeg kun bar denne for å skremme og forsvare meg med, hennsikten var alderig å drepe" 

Så kom dagen som endte det for godt. En av de som hadde plaget meg hadde mobbet i en hel uke. Jeg forsøkte først å ignorere han. Men da mobbingen ble fysisk. Ble jeg så sint at jeg presterte å kaste en pult over 3 personer og treffe han i hodet. Jeg sa til han at jeg vil bare være i fred og ikke ville gjøre noe mer hvis han lot meg være. 

Men mobbingen fortsatte. Noe klikket for meg. Jeg fikk lagt han i hodelås, klemte til til han besvimte, helt til det begynte å knake. Hele skolen hadde sammlet seg rundt  klasserommet. Jeg husker noen rope, tenk på hva som vill skje om du dreper han. Jeg innso at han var ikke verdt å havne i fengsel for. Så jeg slapp han, og han falt sammen som en potetsekk, og ble liggende likbleik helt til noen fikk liv i han igjen. Fra den dagen av mobbet ingen meg igjen, sant det kom noen spydige bemerkninger, men jeg ble stortsett latt i fred.

Hva er moralen i dette? I skolesystemet er hver elev overlatt til seg selv, med mindre man skaffer venner som stiller opp. Der er det kun jungelens lov som gjelder. Oppfordrer jeg til vold mot mobbere? Vist faen gjør jeg det. Vold er det eneste språket de forstår. Man må sette seg i respekt. Dere som blir mobbet, lær dere kampsport, lær dere selvforsvar, skaf dere pepperspray. Hva jeg ikke oppfordrer til er hevn og drap, det leder ikke til noe godt.

Er jeg bitter? Bærer jeg nag? Nei, hadde jeg møtt noen av de i dag ville jeg tatt dem i hånden og takket dem. Takket dem for at de gjorde meg så mye sterkere. 



Avatar

Re: Streetcorner justice  En outsiders berettning

aug 17 2011 - 00:19
Skulle ønske jeg hadde mot som deg. Vær stolt at du sto imot. Du er inspirasjon for alle.
Avatar

Re: Streetcorner justice  En outsiders berettning

nov 16 2011 - 01:07
Jeg, er ikke spessielt modig, jeg er ikke noe spessielt anderledes. Jeg gjorde bare hva som var nødvendig. Du også har den evnen. Om jeg kunne ville jeg stått ved deres side og sloss, men jeg kan ikke kjempe for deg. Kun med deg i ord og tanker.
Til forsiden