Lurer på om noen andre har opplevd lignende

Jeg var brukt store deler av livet mitt i en religiøs bevegelse. Der har jeg hatt min familie, mine venner og det betydde alt for meg. Helt til den dagen jeg mistet troen.

Det var ikke en spesiell dag dette skjedde - men det var en prosess som gikk over flere år. Det endte iallefall med at jeg ikke lenger deltok i den religiøse virksomheten lenger. Fikk vel nok av religion og jeg følte meg ikke bra ved å være en del av dette.

Mine tidligere venner, familie og dem som var en del av livet mitt, har nå vendt meg ryggen. De ser på meg som en frafallen, en som det er farlig å omgås og en de ikke ønsker kontakt med. De sier det rett ut, at jeg ikke kan være sammen med dem, siden jeg ikke lenger er en troende. De kan ikke omgås meg sosialt, spise sammen med meg eller kontakte meg.

Etter dette har jeg stått helt alene i verden, og jeg føler meg ensom. Alt jeg trodde på er borte, og alle jeg trodde var mine venner er borte.

Livsgnisten har gradvis blitt borte, og jeg har ved flere anledninger vurdert å ta mitt eget liv. Det er bare vondt å leve i perioder, og det føles meningsløst. Det er ikke sånn at jeg er full av selvmedlidenhet eller synes synd på meg selv - jeg synes mer synd på dem som behandler meg så dårlig - men likefullt så ser jeg ikke så mye poeng i å fortsette. Livet er rett og slett for tungt. Ensomhet er vondt. Jeg liker ensomheten noen ganger, kanskje fordi jeg er så vant til det, men i lengre perioder er det vondt og fortvilende.

Tror nok situasjonen som et hele har medført at jeg er ganske deprimert.

De som nå fryser meg ut, driver en slags form form mobbing. Det er min mening. De ignorer meg. Utelater meg. Lar det være tydelig at jeg ikk blir inkludert i familiære sammenhenger, fordi jeg har et annet syn på religion enn dem.

Til å begynne med var jeg sterk, fast bestemt på å ikke la meg knekke. Jeg ville finne andre venner, bygge opp en ny tilværelse og vise at jeg ikke var avhengig av dem. Det har vel ikke gått helt etter planen, for å si det mildt. Alt i mitt liv var sentrert rundt det religiøse miljøet - og selv nå, mange år etter at jeg er ute av det, så forbinder folk jeg kjenner utenfor religionen meg med dette. De tror jeg fremdeles er en del av det. Tror dette bidrar til å gjøre ting vanskelig.

Akkurat nå er jeg fortvilet og motløs, og lurer på om noen andre har opplevd slike ting og er fortvilet over det.

Postet mitt inlegg under "mobbing" siden jeg synes det passet best her.

Hei
Jeg skjønner godt at du føler det sånn, når man plutselig står utenfor felleskapet uavhengig om det er dit eget valg eller ikke så er det ikke en god følelse :(

Les ein religiøs litteratur ser ein at fråfalne vert sett på som verre enn dei som heile tida har stått utanfor. Det er hardt å falle mellom to stolar og ikkje høyre til i nokon leir. Håper ting rettar seg etter kvart.

Religion hva skal vi egentlig med det?

Jeg har vært plaget med helse problemer i all min tid og er naa 36.Har ikke faatt noe hjelp av de saakalte høyere makter.Nei vi lever og vi dør som alt annet i naturen.Det handler om aa akseptere det.Ikke lett det er noe mennesker har hatt vanskelig med aa akseptere saa lenge det har eksistert.


Nei spar meg for tyraniet religion og dens guder.Jeg har aldri følt meg vel i nærheten av religiøse tilstellninger og religiøse mennesker.Nei la oss leve og prøve aa fri oss fra disse lenkene religion paafører menneske.Vær en fri sjel og ikke bli holdt nede....

Har alltid hatt lite til overs for ateister og fordømmende kristne, - samme ulla når det gjelder å pålegge andre sin meninger om hva som er mest rett. Jeg ønsker den frihet til å tro hva jeg måtte finne på å tro eller ikke å tro. Og om noen respekterer meg, så fordrer jeg at de også respekterer mitt syn på hva jeg måtte finne på å tro.
Lettvindte svar og løsninger er ikke alltid det mest riktige, - noen svar kan faktisk være svært komplekse og kompliserte.

Ateister og religiøse......dette er bare enkle merkelapper mange bruker.Det aa ikke ha noe som helst forhold til religion er aa fri seg fra tanken om at vi er dømt til aa mislykkes da vi alle er syndere i Guds øyne og maa knele for en tyranisk Gude skikkelse for aa faa fred i vaare hjerter.Jeg trenger ikke aa kalle meg ateist for jeg har overhodet ikke noe behov for aa tro eller ikke tro jeg vil bare være fri og ikke slave bundet med "enten eller ikke" merkelapper.