Min historie er over 25 år gammel .
Enda i dag merker jeg bivirkninger av disse årene med mobbing og til slutt mobba ut av skolen en januardag .
Jeg kjenner jeg blir sinna når jeg ser og hører folk snakke om å " bli ferdig " eller å " komme seg videre "
Kroppen husker og det vil alltid være ting som utløser minner .
Å leve med post traumatisk stressyndrom er til tider slitsomt !
Å høre noen snakke om " bare litt mobbing "
" bare erter litt jo "
Er å nekte for mobningens konsekvenser!
De er store !
Jeg har kjempet i mange år og lever i dag et bra liv men det har kostet!
Å bli trygg på andre voksne , å ha tilit til og føle de vil deg vel er fryktelig vanskelig!
Jeg er blitt skuffa og såra !
Mobning setter spor som er så store og konsekvensene kan være uendelig !

Huff, dette er trist å lese om. Jeg føler med deg og har også opplevd mye mobbing.

Folk som sier at det bare er å "komme seg videre" som du nevner, de mener det godt, men de skjønner ikke bedre, for de har aldri blitt mobbet så mye som du, jeg og andre har. De har ingen forutsetning for å forstå. Så det eneste man kan gjøre er å tilgi dem.

Men folk, og gjerne voksne folk med ansvarsroller, som sier det du skriver, at det bare er "litt mobbing" og "erting", det er direkte ansvarsfraskrivelse og jeg mener veldig uetisk. Burde være grunn til å melde fra til deres ledere skriftlig. Men hvem stakkars barn som står i en presset situasjon har overskudd og innsikt til å gjøre det...

Det er godt gjort av deg å få dette ut i ord. Har du skrevet noe ned før, for deg selv, på papir eller på pc? Det kan hjelpe å få ned tankene med skrevne ord. Det kan hjelpe å reflektere over situasjonen, og få litt avstand.

Jeg er også veldig stolt av deg, at du har klart å komme deg på beina såvidt igjen. Du fortjener enormt mye respekt. Det er ikke mange som skjønner hvor mye krefter det kreves for å reise seg opp igjen når man har blitt drept innvendig via mobbing over mange år og mange episoder. Så du har min fulle og hele respekt.

Utenom å skrive ned tanker, å bli din egen psykolog, så og si, og prøve å fortsette å søke hjelp via fastlege hos psykologer, så kan jeg godt fortsette å skrive i tråden her hvis du vil det.

Når det kommer til psykologer og terapeuter, så kan de være en enorm ressurs. Men de kan også være en kilde til avledning og dreie fokuset vekk fra det som er vondt. Det er greit at de kan prøve sine metoder, og åpne opp for nye tankeperspektiv, men likevel mener jeg det viktigste er å yte emosjonell støtte og være en solid rasjonell kraft i pasientens liv. Det er meningsløst for pasienten å sitte og prate om det samme gang på gang uten å få noe meningsfull innsikt og veiledning.

Jeg skrev bare det der for å gjøre deg obs på at du bør føle du får noe meningsfylt igjen for samtale med fagpersonell. Ikke la det gå måneder og år uten at du tar tilbake kontrollen over dialogen.


Fortsett å bry deg om deg selv, spis sunt, prøv å få litt lett mosjon, skriv ned tanker, fokusér på det som er godt i livet. Mobbere er mobbere fordi de er villedede og forsømte. Du har et godt hjerte fremdeles, ikke mist det. Ikke bli som dem, du er verdt mer, du har mer å gi. Kanskje til og med en dag du kan redde noen fra å BLI en mobber!

Jeg sjekker innom igjen fra tid til annen. Ønsker deg alt det beste i mellomtiden :) Ta godt vare på deg selv.