Noen med erfaring?
Føle meg ensom i min situasjon, det er vondt å smertefult for en mamma som har vert der for sine barn hele livet. Livsverket er knust.

Jeg er ikke forelder selv, men fremdeles veldig ung.

Vet ikke om det hjelper, men hvis du føler deg mobbet av egne barn.. Prøv å ta det opp med dem. Fortell dem hva du føler. Kanskje dem egentlig ikke mener å mobbe, men mer en fase de er gjennom hvor en eksperimenterer(vet ikke om det var rett ord??) litt med tilværelsen. De mener kanskje egentlig ikke noe vondt, men nmer som litt humor, litt sånn som venner også har.. 'vennehumor'.

Greitt ikke ta kontakt redd å bli skuffa

Jeg kjenner sakte livet forsvunnet, deprimert og en stor sorg, greier ikke å glemmer barna mine

Du skal ikke glemme barna dine. Det klarer ingen. Kan det hjelpe å snakke med en psykolog eller terapeut som kan gi deg litt veiledning og råd? Fastlege kan gi henvisning til det.

Innimellom trenger vi alle hjelp, fordi det er ikke alltid man kan klare alt alene.

Vri litt på tankene. Det er i de periodene av livet man har det som tyngst at vi utvikler oss mest. Livet forsvinner ikke, du føler dette sterkt fordi du nettopp har en gnist i deg på at noe ikke er som det skal. Hadde du ikke følt noe om at barna mobber deg, hvilken mor ville du vært da? Følelsekald.

Jeg synes du viser styrke som evner å føle vonde følelser som dette. Du bryr deg om barna selv om du føler de gjør deg vondt. Det er hva jeg ser på som en god mor, du står gjennom både vonde dager. Det hadde vært noe annet hvis du ikke følte noe til dette og bare var kald og ironisk.

Hvis du ikke tar kontakt skjer det ikke noe. Jeg vet fra egen erfaring at når en er deprimert er det lett å bare se mørkt rundt seg og alle som prøver å hjelpe kommer nesten ikke til.

Vit at du er sterk, ta en dag av gangen. Blir du skuffa så gjør det ikke noe... Det er bare for et øyeblikk og noen ganger må man prøve alt før man får det bedre. Man må ofte ha vært gjennom hele følelseperspektivet og virkelig fått kjenne på disse følelsene før det blir bedre. Prøv å vri tankene og tenk på hva du kan bruke de vonde følelsene til, du utvikler din empati fordi nå vet du selv hvordan det er å føle seg mobbet, deprimert og å ha sorg.

Jeg heier på deg selv om jeg ikke kjenner deg.

Bra artikkel på engelsk om emnet: https://www.google.no/amp/s/www.psychologytoday.com/blog/singletons/201509/3-types-parents-who-get-bullied-their-own-children%3Famp

Kjøre Bjerkelauv:-)
Du er ikke alene om denne enorme sorgen. Og ikke minst det urettferdige!!!!!
Jeg vet ikke hvor mange barn du har, jeg har selv flere jeg ikke har kontakt med. Holder til tider på å miste forstanden!
Og jeg har mange andre jeg kjenner som er i samme situasjon. Hva kan vi gjøre? Svaret er ingenting dessverre:-(
Jada , jeg har også vært der for mine barn hele livet. Hva skjer. Det er som om de er hjernevasket. Hvis du ønsker å prate eller treffes kan vi det;-)
Jeg bor i Oslo.