Jeg er en 24 år gammel jente som har tilbrakt 17 år i fosterhjem. Det samme hjemmet hele veien. Når jeg var yngre ble både meg og min yngre biologiske bror mobbet på skolen. Jeg taklet det relativt bra og det gjorde broren min også. Men vi ble ikke bare mobbet på skolen. Vi ble mobbet hjemme også. Min fostermor og hennes mann kunne være ekstremt slemme. Både fysisk og psykisk. De slo oss, kalte oss stygge og feite og mente vi bare var umulige. Og de sa også at den eneste grunnen til at vi var hos dem var så de kunne få penger av staten. Dette gjorde at mobbingen på skolen ble enda verre å takle. Vi (broren min og jeg) sliter begge i dag. Med sosial angst og mye depresjoner. Alt pga mobbing.

Jeg vil vel egentlig bare si at mobbing er ikke noe som kun barn gjør. Voksne kan like lett mobbe som barn kan. Og når voksne mobber et barn ødelegger de dem helt. For barnet skal jo kunne stole på de voksne. Men slik var det altså ikke hjemme hos oss.

Kjenner meg litt igjen i det du skriver om her og det er trasig at folk har så lite innsikt i hvordan en affekterer dem som er rundt seg. Regner også med at dette er tilfelle for ganske mange som man faktisk aldri vil få høre om siden dem på et vis klarer å blokkere alt ute og fungere. Noe bra liv vil det nok ikke være siden det alltid ligger der bak og lurer.

Det som gjør mest vondt i en situasjon med mobbing er vel å ikke få gjort noe med det. En kan nærmest bli fortalt at det er slik det skal være og det legger en opp til et liv i forvirring. Gjorde iallefall det for min del. Dem sier én ting og gjør en helt annen. Så sitter man igjen der som en idiot siden man ikke har noe man skulle ha sagt. Om man skulle være så dum å komme med sin hjertens mening blir det enda verre og det blir mange ganger til at man biter det i seg.