Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mobbing - Om livet blir bedre

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mobbing - Om livet blir bedre

aug 31 2016 - 00:30
Nå er det år siden.
Sår som aldri leges. Dype sår.
Slag, spark, utfyrsning, psykisk terror.
Det å gå gjennom skolen, vitende om at du aldri kommer til å ha en venn eller engang en partner. Grue seg til hver gang læreren sier folk skal velge seg partnere til gruppeprosjekt eller lignende, finne en måte å late som om smerten ikke er der, som om en ikke er helt alene.

For dette er min feil, sant? At ingen vil ha meg på laget sitt. Dem som ikke er aktivt med i selve mobbingen vet akkurat hva som skjer og sier ingenting. Ikke bare blir ingenting sagt, men dem er mer redd for å bli "upopulær" enn for å leve med dette på samvittigheten.

Da jeg en dag ble kalt inn til studieinspektøren for samtale, i likhet med mange andre elever, for et urelatert emne, fikk jeg sammenbrudd. Alt kom ramlende ut, og jeg visste ikke hva som var sagt.

Dette skulle vise seg å straffe seg på mer enn en måte. Dagen derpå står klasseforstander friskt og raskt innbydende til atter en norsktime. Pultene plassert fint hver for seg,slik at alle sitter alene i 4 rader på langs ned klasserommet bestående av 30 elever.

Klasseforstanderen min, en dame som trolig nærmet seg 30, greier etter en kort stund å roe klassen, og jeg aner ikke hva som kommer, ei heller at jeg aldri kommer til å glemme det.

Læreren tar opp emnet. Uten forvarsel, foran hele klassen, får jeg høre hvordan jeg har fortalt at jeg har blitt mobbet, og hvordan dette møter mine motparter. Hvordan dem forsvarer seg mens tårene triller nedover ansiktet mitt, kun møtt av en forsiktig sympati med et vekslende blikk fra jenten på pulten ved siden av.

Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå. Jeg husker kun tårene. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg ut av denne situasjonen, jeg kan ikke se for meg det var bra.

For å vise at skolen tok tak i saken, kalte rektor inn til samtale med foreldrene mine. Mine 2 fantastiske foreldre som kun hadde det å få dritt på den andre på agendaen, som hovedsak helt til dem skilte seg 10 år tidligere, som nå ikke kunne greie å være i samme rom i en time, for meg, som gjorde at jeg måtte gjennom dette ydmykende møtet ikke bare en, men to ganger.

To ganger, måtte jeg bli fortalt hvordan jeg ble "ertet". Dette var ordet som skulle feste seg. Dette var det min mor spurte om av og til, der min far, når jeg var hos han, heller ville ty til ølen etter en dag på jobb, "Erter de deg framdeles?.

Såklart de gjorde. Men jeg hadde lært. Jeg var smartere nå. Aldri mer vise noen hva som er galt, aldri mer slippe noen inn. Heller bli banket inn i avgrunnen enn å noensinne gå gjennom denne ydmyleksen igjen.

Da hadde jeg ialefall litt verdighet igjen blant dem rundt meg.
Ting ble bare værre etter det.

Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

aug 31 2016 - 02:15
Jeg ble stengt ute og har slitt etter psykisk terror i 15 år, barneskole, ungdomsskole, videregående og de samme menneskene har er fremdeles snudd mot meg.

allikevel... Jeg har begynt på universitetet. Jeg har funnet venninner som er glad i meg og som ser meg for den jeg er, og for dem er det nok. Ingen av dem kan forstå hvorfor jeg har blitt mobbet.

Jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har det nå. Det går over, men det er en hardt kamp. Jeg sliter med sosial angst, men jeg kjemper hver dag for å leve et normalt liv
Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

aug 31 2016 - 02:38
@itsrejkluli Takk for ditt svar, og takk for at du delte litt av din historie med meg.

Jeg møtte aldri på avslutningen, kom til videregående og fikk sammenbrudd. Ble diagnosert sosial angst, depresjon.. the works.

Tok meg årevis med terapi å fullføre videregående, og å få ett noenlunde arbedisliv.
Etter å ha blitt rævkjørt utav en god jobb av en sjef (som fikk sparken rett etterpå) og en korrupt tillitsvalgt, samt en utro forlovede, raknet hele livet mitt inn i ett tilbakefall for en stund tilbake.

Nå... er jeg ett rævhår unna å bli uteligger, og kjemper med nav for å få noe som helst form for støtte. Arbeidsavklaringspenger lenge leve. Minstesats, såklart...

Første timen med psykolog i oktober.

Får bare håpe..
Takk igjen.

Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

des 24 2017 - 20:04
Nei - det blir ikke bedre. Har blitt mobbet siden før jeg begynte på skolen. Jeg er nå 58 år. Det gjør fortsatt like vondt. Tenker på det hver dag. Skjønner godt disse "gærningene" i USA som tar med seg skytevåpen til skolen og fyrer løs. Dessverre....
Avatar

Re: ... Om livet blir bedre

des 25 2017 - 20:13
På ein god dag er det lett å tenke at det går over. Og den som er heldig og kjem ut av den vonde spiralen som mobbing fører med seg kan sikkert oppleve det slik at det går over. Gode opplevingar gjer at eg også kan gløyme for ei tid, og sjå lyst på livet. Men når stempelet er der, og ein vert påmint om at mobbinga har plassert ein på botnen av samfunnet, då kjem det tilbake. Som no i jula. Står utan det andre ser på som verdifullt, og truleg litt meir enn eit null i andre sine auge. Trøysta får vere at å bli utskjelt er eit teikn på at ein står for noko.
Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

jan 30 2018 - 05:48
Det hjelper litt for meg å tenke på at mobberne skal dø en dag, de og.
Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

mai 31 2018 - 10:57
så kjipt. Barna mine blir også mobbet på skolen, det samme gjør barna til hun ene kollegaen min. Mine har downs og hennes har AD HD. Disse går på barneskole hele gjengen. Det er vanskelig med svakstilte barn hjemme og dette går så klart utover de andre kollegaene på jobben. Jeg og hun andre som også har barn med downs har nylig klart å gjøre det så vanskelig for hun ene på jobben at hun sluttet. Vi lagde en hemmelig snapchat konto hvor vi lot henne ta på seg alle de problemene barna våres sliter med. Det er så klart slik at når man sliter med frustrasjon hjemme så tar man det utover folk på jobben. Det er jo dumt at hun slutter. Folk må lære seg å tåle mer.
Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

juni 4 2018 - 23:39
Jeg har blitt mobbet hele livet, ar så heldig i starten at jeg hadde venner, og da spesiet en god venninne. Men jeg fikk påvist kronisk diagnose (er umulig å se det på meg, selv om du vet jeg har noe) og det førte til at skolen ble innformert, og mobbi gen økte. På mellomtrinnet ble det nye klasser fordi en annen skolekom inn. Der fikk en kjerring snudd de siste vennene ine otmeg, det var meg eller popularitet. Jentene har bare ignorert meg eller sagt stygge komentarer. Guttene terroriserte meg, og det er ikkeå ta i. Slått med stokker, kasta stein på og selvsagt kasta ball i hodet på. Hvert eneste friminutt og lunsj sto de over meg, læreren gav f, og la oss si det slik, jeg har hatt fritak fra ballspill siden 6/7 klasse. Jeg klarer knapt være på en fotballbame feks om noen spiller. Livredd for å bli truffet i hodet.

Ungodomsskolen, den fysiske mobbinga slutta, stort sett. Men var enda de jentene som behandla meg som dritt, og guttene som festet moste epler under pulten min eller tømte melk osv.

Vgs fikk jeg en venn, men vedkommende droppa ut, fikk en delvis venn, sier delvis fordi vi hang litt sammen, menen av hennes venner var en av de som var slemest med meg(felles filmkveld med han og henne var skummel, spess når hun gikk ut av rommet.) Men vi hadde ingen felles interesser, så førte ingen vei. Jeg byttet linje, ogdermed skole. Det var fantastisk.riktignok ingen venner, men for første gang gledet jeg meg til skolen, komhalvtime før, bare for å være sikker på å ikke komme sent.

Har hatt venner til og fra, de aller fleste har droppet meg når noe bedre eller nærmere kom, venter enda på svar fra hun ene om hvordan det går på skolen, og hva planene hennes for sommern er. Har vel ventet i 6-7 år nå :p

Er selvsagt de få jeg har møtt åå fritidsinteressene mine, men aldersforskjellen har ført oss litt fra hverandre.

Jeg har alltid blitt baksnakket, blir det enda, hører det. Får ofte kald skulder osv.
Men er såpass heldig at jeg har fått meg en venn som også er min kjæreste

Livet er jævlig, og kommer tider der du vil gi opp alt, at du kanskje tenker at du bare kunne dødd, eller at du aldri vil få venn eller kjæreste. Det jeg gjorde var å gi f. Jeg fant ut atom ingen liker meg uansett, hvorfor da gidde å prøve å være andre enn meg selv. Så jeg farga håret sort og startet å gå med naglene mine daglig. Jeg digger emoklesstilen og gadd ikkeøenger skjule det. Gadd ikke legge skjul på at jeg er gamer, jeg har kort lunte og kan fint slå til deg om du er frekk.(er ikke så sterk)
Dro på en leir og der møtte jeg en som syntes det var kult at jeg likte spill, viste meg noen av sine osv. Dette skapte et sterkt bånd som vi enda har. Vi har så mange felles ingeresser at deter skummelt. Vet jeg aldri ville truffet han om jeg hadde brydd meg om å passe inn i andres verden.

Nå er feks leir ikke mulig for alle, pga alder ellernoe annet. Men liker du spill feks taktikk, spill tribalwars. Når jeg var aktiv der en gang i tiden snakket jeg masse med folk. Få ble venner, men det er mer fordi jeg syntes de var barnslig, flere snakket jeg med daglig og om alt. En ar edre psykoog enn psykologen jeg gikk til for min sosiale angst.

Dette var langt så ser om ikke alt blir lest, men kort oppsumert. Livet er for kort for å tilpasse seg jævlene. Ja er kanskje flaut å være annerledes, menom du likevel tror folk hater deg eller at de mobber deg uten grunn.tenkte mer som å gi de en grunn.
Om vintern går jeg med ulvelue på hodet.får mange blikk, men de har garantert tanker om meg pga sekken jeg har eller jakken jeg bruker. Er muligens ekkelt i starten, men er mye bedre å bære smågal enn å bøye seg i støvet for de forbanna mobberne
Avatar

Hei.

juni 16 2018 - 03:01
Jeg ble mobba hele barneskolen, ungdomsskolen og på vidregående og jeg tenker på dette hver dag. Det har preget livet mitt ja og ødelagt mye. Dette er 30-20 år siden og jeg kommer enda ikke over det. Så livet mitt har ikke blitt bedre. Glad jeg ikke går lengre på skole nå.
Til forsiden