Så der var jeg på barneskolen.Andre lekte og hoppet tau mens jeg så på dem fra utsida.De ga meg stygge blikk og de blikkene ser jeg etter når jeg er ute på gata i dag.de ville ikke leke med den lille de lo av henne.skrev stygge lapper.spente bein for henne.Hun var så usynlig samtidig så synlig for alle så på.og hun ville vekk og trodde nå kom ting til å bli bedre hun skulle på ungdomsskole.Hun måtte bare holde ut litt til.Så starter hun på ungdomsskole noen av de fra barneskolen starter på samme ungdomsskole og tar med seg flere.Helvete fortsetter.De tegner stygge tegninger av henne ett Monster og skrev navnet hennes ved siden av.Nok en gang bryr ingen lærere seg.Beina hennes blir spent på som før.De ler av henne baksnakker henne.De sier hun er stygg.Hun er dum.Hun er ett monster.i gymmen blir hun alltid valgt sist.Ingen vil ha henne med på laget.Må dem så sier dem å nei ikke henne.For hun klarer ikke gym hun treffer aldri riktig.kan ikke håndball el noe hun.zhun hatet gym.Fikk vondt i magen av tanke på Gym.Om natta lå hun våken og gruet seg til skolen.På vei til skolen gruet hun seg for de pleide å slenge kommentarer da også.Hun ville bare være i fred men de lot henne aldri få være i fred.Lærerne gjorde aldri noe for å hjelpe.De lot som ingenting.Hun ønsket å dø allerede da.Hun tenkte på døden i klasserommet mens hun så ut av vinduet.Hun hadde ei vennine som prøvde å forsvare henne men til slutt ga vennen opp.Så hun tenkte nok en gang hun måtte holde ut litt til det blir bedre når hun starter på videregående men da ble hun fysisk syk.Hun fikk fysisk sykdom og nok en gang de nye lærerne der ga ikke støtte psykisk til henne for nå var hun i tilleg fysisk syk.Mobbingen der fortsatte også.De holdt henne utenfor igjen var det nå noen av de fra ungdomsskolen som dtartet på samme videregående.Pratet gikk men nye klassen prøvde litt å få kontakt men det var dessverre for sent.Den sykdommen gjorde livet hennes enda verre og hun ble dårligere og dårligere til hun havna i psykiatri.Så det var ingen henne.Bare indre konflikter og bråk.det var ingen henne.det var selvforakt.det var hat mot seg selv selv om ett selv ikke var der.Hun skjønte enda mer hvor stygg dum monster hun er og selvforaktet vokste og vokste.Skammen ble også stor.Hva er hun når hun opplevde så mange traumer.Hun er ingenting.Hun er ett 0.hun var flere 0.den hjelpesløshet føler hun fortsatt.Den forakten og skammen.Ingen lærere gjorde noe for å hjelpe henne.De overså selv om de visste .De overså mobbingen og tok lite hensyn til sykdommen.Hun var usynlig og synlig Monster akkurat som nå.

Åh, du er virkelig ikke et monster, hverken da eller nå, samme hva andre har sagt og hva tankene og følelsene dine sier nå. Du er fin og god og vakker og sterk og omtenksom, til tross for all motgangen du har møtt! Det er mennesker som tråkker på andre som er de ekte monstrene... Jeg heier på deg som kjemper deg gjennom hver dag og til og med klarer å være der for andre! Tenk så mye godt som finnes i deg for at du klarer det. <3

Du er så snill alltid men når folk har sagt det gjennom mange år på skolen så er det det eneste man er ett monster.det er det man hører i hode og det man ser i speilet.men du er så koselig alltid og sier fine ting og det betyr mye.