Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan takle det lenger..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg vet ikke hvordan jeg kan takle det lenger..

april 6 2011 - 21:47
Teksten har jeg skrevet rett utifra hvordan jeg føler meg, og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg kan takle det..

Hvis noen irriterer meg, så kan det godt falle meg inn å slå dem, sparke dem o.l. Jeg sier meningene mine, og jeg er ikke redd for å stå opp mot voksne. Jeg liker å trene, men hâter å gymme på skolen. Jeg er ikke feit, egentlig, men jeg føler det. Noen forstår seg ikke på meg, fordi jeg bare klarer å uttrykke meg med ord.. Men når alt kommer til ett, så er jeg bare glad for det. Det er det som har gjort at jeg er den jeg er den dag i dag. Jeg har kjempegode venner over nettet, som støtter meg, og øker selvtilliten min, men når jeg kommer på skolen, så er jeg så utfor. Jeg prøver å passe inn. Jeg tenker meg om flere ganger når jeg finner frem klær. Jeg er bare så patetisk at det gjør vondt. Jeg eier ikke selvtillit i offentlighet, det har jeg aldri gjort.
Jeg har også merket at besteveninna mi gled bort fra meg, fordi hun følte vi mistet kontakten. Og selvfølgelig, hun joinet de populære da det hendte. Jeg har syke ustabile forhold med de i klassen. Noen er jeg venner med i det ene øyeblikket, og i det andre, så går jeg såret bort fra dem.
Hvis lillesøstera mi ikke hadde gått på skolen min, så ville jeg ha suttet i et hjørne i hvert eneste friminutt, og vært lei meg. Jeg hadde ikke sett meg rundt når noen ropte. Jeg ville ikke tenkt at lilleøstera mi kom til å fortelle det til foreldrene mine, hvis jeg var lei meg på skolen.
Jeg er patetisk, men jeg innrømmet at jeg er smartere enn de fleste i klassen. Kanskje ikke faglig, men utenom det. Jeg vet hva smerteterskelen min er, og jeg vet at hvis noen sårer meg skikkelig, så kan det endre forholdet mitt til dem, på lang tid.
Og dette ble en veldig lang tekst, så jeg beklager. Jeg skulle ha skrevet mer, men jeg må, beklageligvis, loggge av. Jeg er bare for flink til å ikke klare å sove om kveldene. Jeg er for flink til å ligge oppe hele natta, og tenke på hva som skjer senere. Hvordan det vil bli å gå ut skolen. Hvordan det vil bli å forsvinne.
Avatar

Re: Jeg vet ikke hvordan jeg kan takle det lenger..

april 6 2011 - 23:11
Tror du må fokusere mindre på dem andre og mer på deg selv. Du trenger ikke være på en bestemt måte eller passe inn blandt de andre. Det er mye bedre å gå sine egne veier. De som følger deg vil være dine venner og de som ikke gjør det trenger du ikke bry deg noe om.
Kjenner til at man gjerne vil passe inn og være blandt de populære men det er mer ødeleggende å endre seg selv for å passe inn enn det er å stå imot gruppen og gå sin egen vei.
En trenger vel strengt tatt ikke gå imot men en kan iallefall slutte å være som alle andre. Det har ingen hensikt totalt sett og man vil bare føle seg elendiog siden man ikke følger sitt indre.



Det er bare bra om du skriver masse fordi det gir et bedre bilde av din situasjon. Det er nok av plass så du skal ikke føle at du opptar mer eller mindre om du skriver i 2 minutter eller i 20. Det gjelder egentlig å få ut det du måtte føle så kan man forholde seg til det.
Avatar

Re: Jeg vet ikke hvordan jeg kan takle det lenger..

april 7 2011 - 07:52
Saken er vel mer at jeg ikke tør å være meg selv. De tillater det ikke.
Hvis jeg ler, så får jeg rare blikk. Hvis jeg smiler, så får jeg rare blikk. Enklere sagt. Jeg får ikke være den jeg vil være. Så jeg må nesten le når de gjør det, jeg må smile når de gjør det, og jeg må støtte dem. Selvom de ler av meg, og smiler til hverandre av meg.. Så støtter de meg ikke.

Jeg er ikke så gammel, jeg begynner i åttende til høsten, og jeg har et lite håp om å finne noen som nesten er i samme situasjon som meg.

Jeg vet at det er greit å få et utløp av følelsene sine, men flere følelser kan jeg bare ikke sette ord på, og da er det vanskelig å få dem ned på papiret, eller skjermen i dette tilfellet. Jeg hater dem fordi jeg hater meg selv. Jeg hater dem fordi de har ødelagt selvtilliten min, fordi jeg har et dårlig selvbilde.. Fordi de ikke ønsker meg.

Å gå min egen vei høres fristende ut. Men hvilken retning er det? Jeg har ikke funent den ut, og jeg kommer sikkert ikke til å gjøre det før om lenge. Uansett, jeg ville aldri ha endret meg psykisk for å 'passe inn'. Jeg har ingen venner som støtter meg. Jeg har kanskje noen jeg snakker med, men de er irriterende.

Jeg får dritt slengt i trynet hver eneste dag. Enten så er jeg svak, eller så er jeg dum. Enten så er jeg stygg, eller patetisk. Noen ganger er jeg alt sammen, og jeg tør ikke å si noe imot.. Det ødelegger fritiden min å tenke over det. Det ødelegger meg alt sammen.
Til forsiden