Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensomt Mobbeoffer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensomt Mobbeoffer

jan 29 2011 - 03:02
Dette er en liten del av min historie, Jeg er en 18 årig gutt som føler seg utslått og bekjempet av alt som finnes ute i denne verdenen.
Jeg føler selv jeg har gjennomgått for mye vondt for å enda være så ung.
Jeg har blitt mobbet gjennom mesteparten av min skolegang på grunnskolen og sliter enda veldig mye med det.
Det som er problemet med mobbingen er at jeg husker ikke mesteparten av det engang, når vonde episoder skjer så prøver jeg å fortrenge det mest mulig å late som om ingenting har skjedd.
Derfor har jeg også glemt hva som skjedde, men jeg vet fremdeles at noe vondt skjedde.

Allerede fra barnehagen og 1. klasse kan jeg huske å ha blitt mobba for hvem jeg var.
Første gang jeg kan huske jeg ble mobbet var i barnehagen fordi jeg lekte oftere med jenter enn gutter, og jeg da hadde "jentelus."
Jeg var svært sossial som ung, hadde både venner på og utenfor skolen på rundt min egen alder.
Jeg hadde flere "venner," noen av dem mistet jeg kontakten med for vi glidde ifra hverandre og noen mistet jeg ettersom dem mobbet meg.
På barneskolen var egentlig alt veldig greit til rundt 5.-6. klasse, selv om jeg var mobba tidligere enn det.
Jeg husker f.eks. at jeg ville være med noen gutter i skolefritidsordningen som var på skolen etter skolens slutt.
Guttene sa jeg kun fikk være med om jeg tok på meg en hanske som lå på bakken, og det gjorde jeg selvfølgelig og den var fryktelig våt og varm.
Det viste seg at han ene gutten hadde pissa på hansken mens jeg ikke fikk se på.
Senere i 5-7. klasse ble jeg mobba endel, jeg sa til og med ifra til læreren og da læreren gikk frem i klassen og sa at jeg hadde sagt ifra ble jeg enda mer mobbet.
De gikk rundt og sa jeg var en sladrehank osv.
Det som virkelig knuste meg på barneskolen var at alle gikk rundt å sa jeg hadde voldtatt ei i klassen, selv hu jenta som de mente jeg hadde voldtatt gikk rundt å sa det.
Jeg var så deppa på det stadiet, jeg klarte å si ifra hjemmeifra men ba dem om å ikke si noe til en lærer for jeg ville ikke bli mobba enda mer for å sladre.
Det var etter dette jeg begynte å stole mindre og mindre på mine "venner" som også mobba meg som gjorde jeg følte meg svært svikta.
Alle sa til meg at jeg ville få det bedre, at ungdomsskolen var et bedre sted og folk var mer voksne.
Jeg håpte på at det de sa var sant.

Det var i barneskolen jeg starta å bli deprimert, og det er jeg fortsatt, jeg har nesten aldri noen lykkelige tider og det gjør vondt.

Jeg og alle tok feil, alt ble mye værre for meg, begynnelsen av 8 gikk fint for meg, men mer vi kom ut i 8. klasse jo mere mobbing ble det.
Jeg husker jeg fikk være med en stundent å snakke som skulle bli psykolog eller noe slikt, jeg husker jeg var en av dem hu snakka med.
Fikk osgå vite at hun snakka med både mobbe ofre og mobbere og andre elever på skolen. Hu mente at jeg hadde vært igjenom så mye vondt, så spurte hun før hun slutta om hun skulle gå til ledelsen
av skolen å fortelle alt som har skjedd med meg og mine opplevelser. Jeg sa ja, men hørte aldri noe fra skolen om dette etter hun hadde snakket med dem.
Jeg husker flere episoder fra 8. hvor folk kasta melk over meg i kantina og tinga mine.
Jeg ble sparka i leggen hvert friminutt av en som likte å se jeg hadde det vondt. Jeg kom hjem med blåmerker over hele leggene. Jeg viste dette til foreldrene mine og søstra mi og typen hennes.
Dette var første gang jeg hadde bevis på at jeg faktisk ble mobbet. Det skapte stor sjau i huset og vi fant ut at typen til søstra mi som også gikk i 10. klasse skulle gjøre noe med det, noe han heldigvis gjorde.
Det var slutt på mobbing fra han iallefall, og endelig hadde jeg litt ro (1-2 uker) uten mobbing fordi alle var redde for han.
Min familie har hver sommer siden år 2000 reist til tyrkia. Vi kjøpte endel klær der fordi det var så mye billigere enn i norge.
Jeg kom med disse klærna på skolen ble jeg mobba for dem, selv om det var ganske populære merke klær så var det alikevell feil.
Jeg ble kalt alt slags for klærna mine som når jeg gikk med von dutch ble jeg kalt von dust, når jeg gikk med G-star raw ble jeg kalt Gay-star.
Nest siste skoledag i 8. var kommet, vi skulle levere tilbake bøkene så vi gikk noen om gangen ned til bomberommet hvor også skolens lærebøker var.
Læreren var der nede hele tiden for å krysse ut hvilke bøker vi hadde levert. Vi hadde fått et datarom de siste dagene som vi satt på.
Hun ene som jeg satt ved begynte å tegne meg og hvordan hun mente jeg så ut i paint, og da rant det over for meg der og da, jeg klarte ikke mere jeg storma hjem gråtende.
Jeg var så lei av mobbing og var så skuffet over alt. Alt gjorde vondt, men så ringte foreldrene mine læreren eller omvendt og de lova at alt skulle være bra til siste skole dag.
Og læreren sa i og med det var siste skole dag så kunne han ikke gjøre noe stort med det. Så han sa han skulle gjøre noe med det til starten av neste skole år.

9. klasse kom, dette var et vanskelig år for meg. Det som var positivt med dette skoleåret var at jeg skulle få starte i heimkunnskap som jeg likte veldig godt.
Jeg følte meg ganske glemt når skolen starta igjen, han læreren som skulle gjøre noe med mobbe episoden som var i slutten av 8. klasse hadde sluttet og vi fikk to nye lærere.

Jeg ville bli kokk endag og det var det som gjorde heimkunnskap til et så kjekt fag fordi jeg faktisk likte hva jeg holdt på med.
Klassen ble splittet i to og vi fikk to forskjellige lærere. Vi fikk den strengeste læreren skolen hadde i faget. Og hun var en av de lærerene som hadde jobbet lengst på skolen.
Selv om flere misslikte henne som lærer likte jeg henne veldig godt som lærer i heimkunnskapen. Og jeg gjorde det bra i faget og hun likte meg også godt som elev som kunne endel i faget.
Alle ble selvfølgelig sure på meg for at hun var mye greiere med meg enn alle andre, så da begynte folk igjen å spre rykter om at jeg hadde "boller i ovnen" hennes.
Det var tungt å høre dette fra alle kanter. Jeg klarte ikke mer, så jeg sa ifra til foreldrene mine som igjen sa ifra til lærerne.
Det kontaktlærerene mine gjorde var å si til heimkunnskapslæreren min at hun skulle trekke seg fra meg og ikke gi meg komplimenter av min mat osv.
Det hjalp egentlig ingenting med situasjonen min, selv om hun trakk seg mere vekk fra meg så mobba de meg fortsatt med boller i ovnen og jeg likte faget mindre.
Det var også mye av den samme mobbingen i 8. Når jeg først ble mobbet for en ting så ble jeg mobbet for det lenge.
Jeg kunne svare feil på ting som kunne gjøre at jeg ble mobba for det ganske lenge.
F.eks. så spurte en i klassen min en annen i klassen min om hvordan man kunne suge et skap, uten å tenke over det svarte jeg at du kan vel gjøre det på hjørnene.
Og resten av det året ble jeg kalt "skap-suger" og det sluttet ikke der, det var en rekke mobbe episoder men jeg overlevde det året til slutten, men selvfølgelig med mye skulk og å være "syk" for å slippe skolen.

10. klasse, det absolutt værste skoleåret for meg.
Mobbingen gikk som bare det, og skolen gjorde det ikke mye bedre. I alle de 3 årene jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg plassert fremderst og alltid ved en mobber.
Dette var fordi jeg var rolig og en mobber var urolig og det såra meg at skolen ikke tok hensyn til meg og satte meg med alle mobbere hver gang.

Gjennom alle årene hadde jeg fått dårlige karakterer i kroppsøvning, og det misstenkte jeg var fordi læreren ikke likte meg.
Jeg møtte opp til hver eneste kroppsøvningstime når jeg var på skolen og gjorde det jeg kunne. Alikevell fikk jeg alltid 3 eller dårligere i karakter.
Jeg hadde dårligere karakter i kroppsøvning en annen i klassen min som skulka sikkert 80% av alle kroppsøvningstimene.
I 10. klasse skulle alle ha hver sin gymtime (alle ble delt inn i 2 eller 3 personer som skulle ha hver sin kroppsøvnings økt.)
Jeg gjorde endel av teorien vi skulle levere inn på forhånd sammen med en annen, men han 3. gjorde stort ingenting av teorien.
Dagen kom der vi skulle ha kroppsøvningstimen vår, jeg spurte de 2 andre i gruppen min om de var klare og de visste ikke engang at vi skulle ha timen den dagen, og de visste ikke hva de skulle gjøre.
Jeg lærte dem alt som var mulig på 5 min før timen starta. Når timen var slutt fikk vi karakterer for timen med engang, han ene fikk 4 han andre 3+ og de hadde bare gjordt det jeg hadde fortalt dem på 5 min på forhånd.
Jeg følte det var jeg som gjorde mesteparte av timen og alikevell fikk jeg en 2+/3- i karakter. Dette følte jeg var bevis på at læreren ikke likte meg noe særlig, fortalte henne også hva som hadde skjedd med at de ikke visste noe, og alt jeg fikk tilbake var "ok."

Vi gikk i en klasse som hadde 2 funksjonshemninger og flere som hadde problemer med andre ting.
Vi hadde tatt klassebilde som tidligere år, og dette bildet ble postet ut på facebook.
Under mange kommentarene som kom begynte det først om meg og hvor teit jeg var. Dette såra meg veldig, så begynte de å skrive på facebook om hun ene som hadde downsyndrom, hvor de sa de hadde ønska hu aldri ble født og hu kunne bare dø.
Jeg tok screenshot av disse kommentarene for å ha bevis på hva som hadde skjedd.
Jeg leverte disse bildene til rektor, og jeg oppi sammenhengen ble glemt i saken og alt fokuset var rundt henne med downsyndrom, selv om jeg forstår at det var værre det de skrev om henne enn meg så følte jeg meg alikevell glemt i hele saken og synes de kunne ha husket meg og.
Jeg har hjulpet hun med downsyndrom før så jeg føler meg som en ganske rettferdig person, hun hadde engang med seg mobilen hvor hun hadde tatt nakenbilder av seg selv og viste til andre på skolen.
Og det gikk mange stygge rykter om henne etter den dagen, og jeg visste jo godt at hun hadde down syndrom osv. så jeg ringte til mora mi og fortalte henne hva som skjedde på skolen og ba henne ringe til hennes foreldre igjen.
Og jeg sa til min mor at hvis ikke hun ringte til dem skulle jeg gjøre det selv for ingen fortjener det.

Skolen hadde og hatt en anti mobbe manifest på skolen, dette hadde de hatt i alle år og det sa at ingen på skolen ble mobbet, og hvis noen ble det så skulle det bli sett i gang tiltak mot dette.
Det arket betydde ingenting for skolen, det var bare et skrytepapir som de ikke holdt og gjorde meg enda mere irritert for å gå der.
Jeg hadde gått en rekke ganger å spurt om hjelp pga. all mobbingen både i 8., 9. og 10. til både kontakt lærer, rektor, hun psykolog studenten, helsesøster, miljøterrapaut og sosial lærer uten de gjorde en ting med det.

Jeg hadde hatt selvmordstanker ganske lenge, kanskje 1 år og bedre ble det ikke iløpet av 10. så i slutten klarte jeg ikke mere skole.
Jeg prøvde å ta selvmord med å ta for mye tabletter, jeg tok for lite for at det skulle fungere og overlevde, men det var først da jeg ble tatt serriøst i at jeg ble mobbet og hadde det vondt.
Det er utrolig at det må til et selvmordsforsøk for å bli tatt på alvor og det er vanskelig enda for meg for jeg mener alle som sliter har rett til hjelp, men nå er det norske helsevesenet en så stor skam at de enda ikke har mulighet til det.
Jeg nekta å gå tilbake til skolen, i starten sa jeg at jeg ville kun komme tilbake om de tok ned anti mobbe manifestet som hang på veggen.
Men det nekta skolen å gjøre og jeg bestemte meg også for å aldri komme tilbake.

Ting ble ikke bedre og jeg fikk det enda dårligere og ble mere deppa og jeg klarte ikke mer jeg ble så sur at jeg rømte på lysedagen (selv om det ikke var langt så ble jeg henta med politiet med det samme)
Samme dag ble jeg innlagt på ungdoms psykiatrisk avdeling på sykehuset noe som ikke hjalp mye, alt vi gjorde der inne var å stirre i veggen uten å ha noe å gjøre, og TV var kun noe vi kunne se på kveldstid.
Jeg følte meg ganske lei av å sitte der inne, og fikk kun lov å gå ut ved tillatelse, det var til og med gitter forann vinduene.
Jeg følte ikke det hjalp noe spessielt å sitte der inne å ikke få snakke sosialt med noen spessielt.
Det som var bra med å være der inne var at de hadde en spessiel skole som jeg klarte å gå på med greie lærere.
Etter jeg ble utskreven fra ungdoms psyk. så fikk jeg likevell gå på denne skolen med kun 10 elever som var som et lite hus på sykehus tomta.
Det hjalp meg å komme tilbake i vanlige rutiner igjen selv om jeg ikke orket å komme flere dager.
Den skolen jeg hadde gått på tidligere lovet meg karakterene som jeg fikk til 1. termin skulle jeg også få ved 2. termin.
Examens tiden kom og den var ingen problem til vi kom til den muntlige delen, for den måtte jeg tilbake på den gamle skolen for å ta, og det gikk jeg med på faktisk, selv om jeg sa aldri mer.
Men da de sa at jeg måtte også jobbe på skolen fordi vi trengte kart osv. til den muntlige eksamen som var skolens eiendom og ikke var lov å ta fra skolens tomt og de ikke kunne gjøre unntak for meg så klarte jeg det ikke.
Jeg ville ikke sitte 2 hele dager på den skolen og kanskje få tilbake vonde minner og bli mobbet enda mere. Jeg gikk til legen min og fikk ordnet at jeg slapp hele muntlig eksamen.
Karakterene kom og med kom brevet at jeg hadde en klagefrist på 2 uker.

Selvfølgelig ville jeg klage på noen av karakterene mine som i f.eks. kroppsøvning. Så den nye skolen min hjalp meg å skrive klagene.
Det gikk en uke så fikk jeg en telefon fra læreren min som heldigvis mor svarte, hun sa at det ikke var nødvendig for meg å sende inn en klage (noe jeg allerede hadde gjordt.)
Etter fikk jeg brev om at jeg ikke fikk noen karakterer endret.
Og enda en tid etter det fikk jeg et brev om at jeg også ikke ville få karakterene endret for jeg hadde ikke rett til å klage siden det var så vidt jeg fikk noen karakterer i det hele tatt.
Dette gjorde meg galsint, hvorfor skulle ikke jeg få klage på karakterene som alle andre 10. klassinger, og skolen hadde jo lovet meg 1. termins karakterene til 2. termin så tidlig som i februar.
Når jeg klaga på de karakterene var det jo også på arbeidet jeg hadde gjordt 1. termin og ikke 2. termin.

Vi fikk skolekatalogen og når jeg bladde opp på første side for å se hva rektors ord var så ble jeg forbanna og følte meg rett og slett mobba fra skolen.
Han hadde skrevet at skolen deres fantes det ikke mobbing, og om det var noe mobbing så gjorde de noe med det samme for å få det fjernet.

Jeg var jo beviset på at alt det var løgn for skolen gjorde aldri noe for meg med mobbingen, og jeg ble så lei meg av det han hadde skrevet at det var rett før både jeg og mor kastet hele katalogen i søppelet.

Det var tid for skolestart igjen for vgs, jeg hadde komt inn på førstevalget mitt.
Dessverre så hadde jeg ca. 90% fravær hele året, om ikke mer. Jeg var så deprimert og hadde angst mot både skole og kollektiv trafikk, noe jeg har enda.
Andre året måtte jeg ta linja på ny siden jeg ikke bestod i alle fag, heldigvis gikk det greit og jeg kom meg videre til VG2.
VG2 er den linja jeg går på nå, men er redd for at jeg ikke klarer å fullføre den, har enda høyt fravær og jeg er skolelei som bare det.
Heldigvis er det lite mobbing på VGS, har opplevd mobbing 2-3 ganger på VGS og thats it, men klarer fortsatt ikke å komme tilbake.

Jeg har gått til Barne og ungdoms psykiatri (BUP) 2 ganger, begge gangene ble jeg testet for noe som kalles aspergers syndrom som er et syndrom som sier at de sosiale evnene ikke er der.
Og at de har vanskeligheter for å se følelser hos andre og forstår ikke sosiale konsepter som f.eks. lyging.
Jeg har scora ikke nokk poeng begge gangene jeg har vert på BUP til å få aspergers syndrom.
Jeg mener selv jeg ikke har dette, grunnen til at jeg er rolig og ikke snakker så mye og har samme ansiktsutrykk (smiler lite) så er det fordi jeg har opplevd så mye vondt at jeg har trukket meg tilbake fra alt.
Men hu terapauten jeg hadde slutter nå og januar 2011 er den siste månden hun jobber, hu har hatt det så travelt å sette en diagnose på meg så hun satte diagnosen aspergers syndrom på meg selv om jeg mener jeg ikke har den.
Grunnen for dette var for å bare ha en diagnose å sette på meg. Både foreldre og søsken sier jeg ikke har denne funksjonshemningen.
Aspergers skal også være en medfødt feil, og jeg var en av de mest sosiale guttene du kunne finne, og jeg var det helt til 7. klasse.

I dag har jeg ingen venner og sliter med å få komt meg ut av huset.
Jeg ser stort sett mor og far når jeg går ned å lager meg mat eller det er middag.
Ellers ser jeg dem ikke, og møter 1-2 ganger i uka søstra mi, mannen hennes og nevøen min.
Så jeg er veldig ensom for tiden og har det fremdeles ikke godt.
Selv om folk spør meg hvordan det går om jeg møter dem (selv mor og far) så sier jeg det går greit og lyger som bare det.

Den eneste vennen jeg har akkuratt nå ser jeg på som søstra mi, hun har vert der mesteparten av tiden for meg.
Men jeg skulle gjerne ha hatt venner på min egen alder.

Jeg har også en bror, og 2 halvsøsken.
De 2 halvsøskna mine ser jeg 2-3 ganger i året om jeg er heldig. De er også dobbelt så gammal som meg, men jeg føler at de har sitt eget liv og ikke er glade i oss, de igjen har 2 halvsøsken som de alltid skriver og sier de er så glade i.
Halvsøstra mi har 2 barn og halvbroren min 1 barn, og vi kjenner så vidt noen av dem.
Jeg kjenner så vidt halvsøskna mine.
Og de bor ikke så langt unna men vi drar aldri på besøk til hverandre om ikke det er jul eller konfirmasjon ol.

Mora mi har og et spillproblem hvor hun er avhengig av poker på nettet. Hun bruker mesteparten av tiden sin når hun ikke er på jobb til å spille poker.
Om vi snakker til henne så lar hun være å svare, når vi får besøk 1 gang i månden så legger hun ikke ned PCen og det kan være hun ikke svarer gjestene heller.
Dette er svært vanskelig for meg, for jeg har mista mye kontakten med min mor og far har jeg aldri snakka noe spessielt mye med så nå er jeg så lite sosialt som det går an å være.

Jeg er også redd for dem, vet at mor har grenet mye i det siste og nå er både hun og mor sykemeldt og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg vet at mor sin slekt på 7 søsken aldri snakker sammen nesten noen av dem pga. familie krangel som var mange år siden. Og når vi har invitert på konfirmasjon osv. så vil halve slekta ikke komme fordi den andre halve slekta er der osv.
Det er hardt å se så mye hat for en gammal sak som er så gammal som den er.

Jeg har det ikke helt godt og jeg aner ikke hva som vil skje med mitt liv, men jeg ser ingen fremtid og selv om jeg ikke ønsker å være det er jeg fremdeles veldig deppa, og får selvmordstanker i ny og ne og jeg aner ikke hva jeg lenger skal gjøre.
Dette stykket har jeg nå skrevet fra klokken 03.00 - 05.00 fordi jeg ikke fikk sove og er bare deppa.

Det var en del av min historie.

Mvh en gutt som ønsker en mye bedre fremtid for seg selv og familien.
Avatar

Re: Ensomt Mobbeoffer

jan 30 2011 - 19:01
det smerter meg å lese hvor kaldt samfunnet kan være. Da jeg leste det du skrev fikk jeg tårer i øynene, fordi jeg kan se at dette har tatt sin slit på deg. Så stor smerte har dette påført deg at du har prøvd å ta selvvmord.Det er helt skammelig at sammfunnet i dag kan være slik, da blir jo de morderene hvis du tar selvvmord. Jeg er en jente på 18 år som selv ble mobbet mye, men mest gjennom ungdomskolen. Da forrådte min venninde meg, og hun og de andre begynte å gjøre ondskapsfulle ting, det var som om de ville at jeg skulle dø. og de fikk nesten viljen sin og ; jeg har også prøvd å ta selvvmord. men heldigvis så klarte jeg ikke å gjennomføre det

Jeg vet, at du er en gutt med mange gode kvaliteter! Jeg kan se på skrivinga di at du er utrolig god til å utrykke deg skriftlig - dette er en fantastisk egenskap som for eksempel kan gjøre deg til en skribent, forfatter eller journalist. Jeg er sikker på at det finnes minst En persjon her i verden som elsker deg, som - hvis du dør så mister den persjonen en bit av seg selv.

Og jeg kan si at selvvom jeg ikke kjenner deg, så betyr du noe for meg også. Jeg bryr meg om deg!

Mobbing er grusomt og noe som man aldri burde oppleve - det kan virkelig tynge deg ned i grøfta. Ødelegge livet ditt. Det er mange millioner mennesker i verden i dag som sliter psykisk pgr av mobbing, og jeg og du er 2 av disse. Men husk, at hvis du fortsetter å kjempe - så vil du se lyset i tunellen tilslutt. Hvis du klarer å trekke deg opp ifra elendigheten, kjempe for å overleve, så vil du vinne. De som mobbet deg vil aldri kunne oppnå noe verdig i livet, de er usle mennesker som aldri vil oppnå det du kan - det er alltid mobberne som taper, og mobbeofferet som vinner.

Jeg har så mye mer å fortelle deg, så mange fler historier som jeg kan henvise til som jeg selv har opplevd. Jeg vil så gjerne hjelpe deg!

Jeg bryr meg om deg <3
Avatar

Re: Ensomt Mobbeoffer

juli 3 2012 - 23:27
Oi, for en historie... :( Vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Men jeg er også en 18 år gammel gutt som har blitt mobba mye, ikke så ille som deg, men har slitt en del. Leg meg til som venn om du vi så kan vi kanskje slå av en prat? :)
Avatar

Re: Ensomt Mobbeoffer

aug 6 2012 - 23:40
Off. Det var virkelig trist og lese det du har skrevet :( Du skal vite det at du ikke er alene om og ha opplevd det der. Har selv opplevd mye av det samme som deg. Det med og ha blitt mobbet veldig lenge.Jeg har blitt mobbet siden jeg startet i 8 klasse i 2003. Og det og sitte igjen uten venner den dag i dag, den følelsen er ikke mye god
Avatar

Re: Ensomt Mobbeoffer

okt 8 2012 - 19:39
Jeg lurer på, en dag, kanskje, finner du gnisten. Den som ingen kan kue... Jeg håper du ikke har gitt opp drømmene dine, spesielt den med kokk. Ikke la noen ta fra deg livsmotet.

En klem skal du få, bare fordi du er deg :)
Til forsiden