Hvorfor lever jeg egentlig? det er ett ork bare å stå opp, for hva kommer i møte? Ensomhet, depresjon, selvskading, selvmordsforsøk og bare smerten av å bo i samme bygd som jævlene som har ødelagt mitt liv...i barneskolen har jeg vært mobbet mye, fått dårlig selvtillit, tvangstanker, anoreksi og mye annet faenskap.... Jeg er liksom bare så jævla lei av å bo her, hver dag tenker jeg på hvor jævlig livet mitt har vært, ingen som har brydd seg, foreldre som krangler hver dag og en far som er så jævla syk at han drikker hver jævla dag og kjefter og krangler med oss hber jævla dag uten noen grunn...alt har liksom vært så jævlig og det er det fortsatt, jeg frykter konstant at ting skal bli som før, og dagene blir bare grå og kjedligere ettersom de går forbi...jeg vet bare ikke hvordan jeg skal bli kvitt denne jævlige smerten jeg kjenner hver dag

Vil du snakke om det? Bare legg meg til hvis du vill.

Jeg vet hvordan du har det, ble ofte plaget før av eldre gutter da jeg gikk til og fra skolen. Nå blir jeg mobbet av alle klassekameratene mine. Jeg har også flere ganger prøvd å ta selvmord, jeg skader meg selv nesten hver dag og spør ofte det samme spørsmålet som deg: "hvorfor lever jeg egentlig?"

Legg meg til hvis du vill snakke med meg :)

Jeg har slitt med noe av det samme. Kjenner meg litt igjen når du skriver om å «bo i samme bygd som ...». Jeg flyttet et stykke unna. Arbeidsmoralen min har blitt bedre av det, for før var det så som så på det feltet. Det er et problem at den som har blitt mobbet får det vanskelig med å finne jobb. Negativt selvbilde gjorde at jeg ikke trivdes i jobbene jeg hadde da jeg var yngre. Den jobben jeg har nå er selvfølgelig ikke attraktiv. Ellers hadde jeg ikke fått den. Det er innstillingen min jeg har klart å forandre noe, slik at jeg kan trives i arbeidet.

Mobbing kan gjøre en person selvdestruktiv. Då jeg utviklet en selvødeleggende adferd i ungdomsskolen ble de andre i klassen litt «snillere» eller mindre onde. Men det er jo fordi mobbere ikke liker å bli forbundet med slikt. De vil at offeret skal ødelegge seg jevnt og rolig uten synleg grunn. Jeg strever med å finne tilbake til da jeg var mindre redd for å være dårlig likt.

Du tillater deg selv å ha det slik.

En "enkel" løsning er som nevnt av andre: Flytt langt vekk.
Start på nytt.

Nye naboer, nye venner, nye jobbmuligheter, ingen som kjenner deg.
Du kan være som du selv vil være, ingen som holder deg tilbake.

Jeg mener nå det er mye bedre en å ha det jævlig hjemme.
Jeg kan forstå det om du ikke vil forlate andre familiemedlemmer i denne situasjonen.. Men alle har et valg.

Dere kan også få faren deres inn på avrusning..
Uansett, jeg kjenner ikke situasjonen godt nok til å vite om det er en god løsning..
Men for deg, som du beskriver det.. Ville jeg absolutt anbefalt flytte langt vekk.

Eg vil berre sei at eg synest det er riv ruskende galt å komme med at svaret er enkelt. Svaret er nok ikkje enkelt nei, det er nok ganske komplekst. Det at du påstar at nokon lar det skje er useriøst. Kanskje det er eit godt råd å flytte, men å påstå at det løyser alle problemer enkelt...?

Det er langt fra enkelt. jeg er selv et levende bevis på det. det er ikke bare å flytte langt vekk fra problemene, også er alt bra. men en ting som kan være riktig, ja, det kan hjelpe noe å flytte, men det løser ikke alle problemer, og det er langt fra enkelt. jeg har flyttet 3 ganger, og 2 av gangene, så har mine barndomsminner spøkt i meg, og har slitt meg ut, og gjort så jeg ikke har klart å komme nærme nok andre, til å få et skikkelig vennskapsforhold. det har vært de + meg, ikke de inkludert meg. det er langt fra så enkelt som det høres ut som, selv tenkte jeg at det ville bli enkelt i en alder av 16 år. det var jo bare å flytte. så ingen kjente meg, problemet løst. men nei. jeg flyttet igjen, og samme problemet der, klarer ikke å stole på folk.

jeg flytter igjen, jeg får meg for første gang i hele mitt liv, virkelige venner, venner jeg stoler på, og kan fortelle alt til, og som vet masse om meg. og som jeg kan snakke om. men med alt det gode. alt det positive, jeg hadde venner, jeg var med de. jeg turde mer. men selvtilliten var langt fra bra enda. selvskadingen ble mye værre, mine første selvmordsforsøk kom mens jeg var her. jeg er lengre nede enn jeg noen gang har vært. selv om jeg på yttersiden har det bra. så betyr det ikke at jeg har det bra på innsiden. jeg har det helt forferdelig. monsteret på innsiden er blitt min bestevenn. og min værste fiende. noe jeg ikke klarer å kvitte meg med.

dette var ikke ment for å ta over innlegget, eller for å få noen støtte, eller for å syte. det var for å bevise at det ikke alltid er enkelt å gjøre noe med slike følelser. som du tidligere sa. det er ikke bare å flytte, så er alt bra. det blir faktisk det samme som å flykte fra sine problemer. problemene inni deg, er der fortsatt, selv om du kanskje ved det ytr har det bra. men for å få det bra inni deg, trenger en ofte hjelp, og må jobbe med det. og bestemme seg for at en virkelig vil.

håper det går bedre med deg nå trådstarter, ser at det er lenge siden du skrev dette innlegget, og ihvertfall, om du ikke er her lengre, så ser ihvertfall andre at det er langt fra enkelt å føle seg bedre.

Kjære deg<3 Vil du prate med meg? Det er bare å tekste med meg. Ikke gjør noe dumt. Ikke ta livet ditt. Virkelig holdt ut. Du vil få det godt en dag, du fortjener det! Du trenger hjelp med å holde deg stabil til du når din fantastiske frihet. Du vil nå dit.

Det hjelper kanskje å flytte for noen. Noen får flaks og finner seg til rette i et nytt miljø. Det hele varierer for mye til å kunne si at hverken det ene eller det andre hjelper og det er jo sant at problemene blir med, men om man befinner seg i sentrum av en stikkende myggsvermsky så er egentlig flytting til et myggfritt område den beste løsningen.

Håper du holder ut :) Du er så mye verd og har så mye fantastisk i deg og det finnes noe godt der ute også.

Flytt til et annet sted. Få deg en ny jobb, nye venner. Nytt miljø. Det ordner seg hvis man gjør en innsats.

Livet er ikke sort og hvitt det er ikke bare aa flytte hvis man fex er ødelagt i hodet av aa ha vokst opp med diverse problemer mange ikke har.
Det er ikke bare bare aa flytte for man kan ha samvittihets kvaler fex.


Redigert av administrator

Stakkars mennesker dere er som kan svare ett menneske i nød slik.Blir saa sint naar mennesker er saa kalde......:-((((

Du erlend92, får jeg spørre, hva er dine grunner til å være medlem på denne nettsiden? Hvilke problemer står du overfor?

Hei!
Kjenner meg igjen i hva du skriver. Hår blitt mobbet i lengre tid jeg også, men nå har jeg byttet til en annen skole. Det er ikke helt fint, men det er ihvertfall bedre. Ingen vil snakke med meg, men folk kommer ihvertfall ikke med slemme kommentarer og slår og slikt. Har alltid vært mer utsatt for physisk mobbing, men begge deler er grusomt. Jeg føler mange av de tingene og har gått rundt å tenkte på selvmord i mange år og tenkt for en pyse jeg er som ikke kan fullføre det jeg startet. Har prøvde et par ganger, men har aldri klart å gjennomføre det skikkelig. Er 17 år gammel. Så er for ung til å flytte vekk fra stedet.