Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det gjør vondt i lang tid

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det gjør vondt i lang tid

april 15 2020 - 13:10
Jeg er ei godt voksen dame. Har passert 50, for å si det sånn.

Men enda får jeg vondt når jeg blir minna om det som skjedde da jeg var barn. Det kan være noen som snakker om mobbing generelt, eller jeg får "flashback" til den tida det skjedde.
Jeg var skoleflink. Jeg var tjukk. Jeg hadde briller. Faren min var lærer på den samme skolen som jeg gikk på.
Alle disse tingene gjorde meg til et lett mål å skyte på.
Det var aldri fysisk. Aldri.
Det var små drypp, hver eneste dag. Det var selvfølgelig den "vanlige" å bli valgt sist i gymmen, gjerne etterfulgt av "å nei, nå kommer hu på laget vårt"... Jeg blei til og med valgt etter hun som lukta vondt og var redd for ballen...(min eneste venninne gjennom barneskolen,forresten..)
Det var generell misnøye når jeg ble plassert i gruppearbeider, når læreren bestemte hvem som skulle være på gruppe. Det endte med at jeg som regel "fikk lov" til å gjøre alle oppgaver mens de andre på gruppa satt og skravla. Det var egentlig best når vi skulle velge gruppe sjøl. Da valgte de alltid bort meg, Jeg hadde ingen gruppe å være på. OG LÆREREN GJORDE IKKE NOE MED DET.... (i ettertid undres jeg over dette, hvordan kan en lærer, som ser og hører hva elevene gjør og sier, ikke reagere når han ser at en av elevene så tydelig blir holdt utenfor....)
Jeg syns det var ok den gangen, jeg fikk fred og jeg slapp å høre de andres beklagelser over å måtte være sammen med meg.

Vi hadde faren min i et av fagene. (mitt favorittfag, som jeg var spesielt flink i) Jeg hadde sjelden feil på prøver, og i starten rakk jeg opp hånda og svarte på det læreren spurte om. Medelevene mine begynte å si ting som: "Du får jo aldri noen feil på prøvene, det er sikkert fordi faren din ikke retter feila dine" "Du får sikkert vite svarene på prøven først, så du veit hva det skal være" "Faren din lar deg sikkert jukse". Og så videre.... Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tok til motmæle overfor dem.

Det skal sies at det ikke var hele klassen som oppførte seg sånn. Guttene var mer eller mindre uinteresserte. De kunne være med å le av meg når noen gjorde narr elller de mente at jeg dumma meg ut, men de starta aldri noe. Det var blant jentene det var ille. Det var en eller to som var verst. Når jeg ser dem den dag i dag, får jeg klump i magen, og lurer på om de husker hva de dreiv med den gangen på 70-tallet....
De snakka stygt om faren min, sa at han var en dårlig lærer og at han var alt for streng
.
En av episodene som har brent seg inn, er den gangen vi skulle en uke på leirskole. Vi skulle bo på hytter. Vi blei fordelt på to jentehytter og to guttehytter. I klassesamtalen rundt dette, husker jeg at den ene jenta spurte læreren om to av jentene på "min" hytte kunne sove hos dem. -" Det går sikkert bra", sa læreren. Samtalen fortsatte, og til slutt endte den med at alle de andre jentene kunne sove på den andre jentehytta. (9stykker) Og jeg skulle sove på en hytte alene..... Læreren sa at det sikkert kom til å gå bra.....-hva tenkte han på? -var det greit at alle jentene utenom meg skulle sove på den ene hytta? -hvordan kunne han forsvare det?
Nå gikk det ikke sånn. Vi reiste avgårde, og når vi kom fram viste det deg at det bare var plass til 5 på hver hytte, så da måtte noen av dem dele med meg. Og det gikk bra. Jeg fikk være i fred, når vi hadde gruppearbeid, falt oppgavene på meg mens de andre gikk til kiosken eller for å speide på de kjekke guttene fra en annen skole som også var der. Men det gikk bra.
Dette var på slutten av 6.klasse, og etter sommerferien skulle vi starte på ungdomsskolen. Klassen min ble delt , jeg slapp å gå sammen med de verste plageåndene og fikk nye venninner i den nye klassen. Jeg fortsatte å være skoleflink og få gode karakterer i de fleste fag, sjøl om jeg ikke hadde faren min som lærer lenger. Det var aldri mer noen som stønna over å få meg på laget sitt i gymmen, sjøl om jeg forsatt var tjukk og brukte briller....
Men jeg jobba som tusan for å være flinkest. Var aldri ute med venner. Jeg gjorde lekser seint og tidlig, hverdag som helg. Jeg pugga og leste. Jeg fikk betalt i et supert vitnemål ved ungdomsskolens slutt.
Jeg hadde venninner gjennom hele ungdommen. Jeg var ikke utstøtt lenger. Jeg trivdes stort sett. Jeg var faglig flink (det var veldig viktig for meg å bevise at jeg kunne noe).

Det er lenge siden, jeg husker ikke alt lenger- men jeg kjenner fortsatt følelsen av å være utstøtt og en som ingen gidder å bry seg om.

Noen ganger lurer jeg på om min trang til perfeksjon stammer fra at jeg alltid ville bevise at jeg kunne noe. Jeg sliter med å verdsette meg sjøl. Det har jeg aldri klart. Jeg trur ikke på folk når de sier jeg er dyktig. Jeg er redd for å snakke høyt i forsamlinger. Jeg liker ikke å få oppmerksomhet retta mot meg.
Jeg er høyskoleutdanna, har over 25års erfaring med jobben min og vet vel innerst inne at jeg gjør en bra jobb. Men usikkerheten er alltid der. Når jeg skal levere en rapport, når jeg skal på et møte, når det kreves at jeg skal ta et standpunkt og argumentere for det. Jeg blir alltid så himla usikker. Men det går bra. Hver eneste gang. Jeg får gode tilbakemeldinger.
Likevel sitter det ei fregnete jente på skuldra mi og hvisker inn i øret mitt:..."du er ingenting....vi klarer oss mye bedre uten deg".."brilleslange"'....

Jeg veit ikke om dette innlegget passer her... jeg har aldri delt dette med noen. Har nevnt det noen ganger for mannen min, men vil ikke lesse det på ham. Føler at han ikke forstår, heller. Han har aldri opplevd å bli frosset ut eller erta. Han hadde en helt annen barndom enn det jeg hadde.

Jeg snakka aldri om det med foreldra mine etter at jeg blei voksen- jeg sa ingenting til foreldra mine den gangen heller. De bare registrerte at jeg noen ganger hadde litt motvilje mot å gå på skolen.- Sånne ting skulle man ikke snakke om, du skulle holde maska, være uberørt og ikke bry deg om det andre sa.... hadde jeg grått, hadde jeg fått beskjed om å ta meg sammen.
-så jeg har tatt meg sammen hele livet. Jeg driver fortsatt og tar meg sammen. Jeg er ekspert på å holde maska. Uansett åssen det stormer inni meg, ser jeg like uberørt ut. Trur ingen veit åssen jeg sliter.

takk for oppmerksomheten.
Avatar

Re: Det gjør vondt i lang tid

april 17 2020 - 11:05
Det væmå ha vært kjempevondt. Jeg er ikke overrasket over at minnene gjør vondt å tenke på, selv mange år etter, og særlig når de skjedde i en så sårbar fase. Mennesker kan dessverre være slemme mot hverandre og kanskje de voksne i en slik sammenheng slemmest med sin ignoranse.
Minner er jo ikke bundet av tid, de er med oss her og nå Det er nok ikke uten grunn til at så mange skyver bort og fortrenge vonde minner - selv om de har en tendens til å bli med oss likevel som et slags spøkelse i kroppen og i psyken.
Det er veldig modig av deg å begynne å ta frem det vonde og snakke om det. Da gir du dem en mulighet til å gro. Litt vondt vil det nok alltid gjøre å tenke på dem, men kanskje den slemme indre stemmen som du snakker om vil bli litt mindre kraftig.
Jeg har også en sånn slem stemme i meg. Og jeg har opplevd noe lignende som deg, å være utstøtt blant jevnaldrende på skolen og noen de bare snakken om, ikke til. Jeg husker enda hvor lange skoledagene var, så ensomt det var å sitte der, og vondt når man hørte dem hviske om meg og høre navnet mitt.
Denne "slemme" stemmen har hos meg lenge vært som et umerkelig mummel. Et bakgrunnsstøy som jeg ikke helt har klart å plukke ifra min indre dialog. Men nå som jeg kjenner igjen den og hører hva den sier, har jeg fått større kraft til å argumentere imot og avfeie det den sier.
Hvis den f.eks sier :"du er en idiot. Du er ikke verdt noe. Ingen vil ha deg", kan jeg svare: "Vel, alle mennesker kan gjøre feil, det betyr ikke at jeg er en idiot. Og noe er jeg verdt. Alle mennesker har verdi og jeg er verdt noe for familien min og vennene mine. Livet mitt har verdi for meg. Og det finnes faktisk folk som ønsker meg" osv.
Ønsker deg masse gode tanker og ønsker. Hvis du begynner å åpne opp litt vil du merke at det er masse folk der ute med lignende eller andre smertefulle erfaringer. Du behøver ihvertfall ikke å bære på skammen.
Avatar

Hei

april 20 2020 - 01:46
Innlegget er ulest.
Jeg kjenner så mye igjen.jeg ble mobba gjennom hele skolen.var alltid den som ikke ble valgt når det var grupper.de var alltid ute etter meg.spente beina for meg sølte melk.tegnet stygge tegninger av meg på tavla.kalte meg monster.alt dette sitter igjen så mange år etterpå at den følelsen at jeg er verdiløs og at ingen bryr seg om meg uansett.det følger med overalt inni.læreren gjorde aldri noe for meg for å hjelpe meg.de så det.de visste men j gen brydde seg,fortsatt hører jeg ordet æsj ute tror jeg folk prater til meg.ser jeg gruppe ungdommer blir jeg stressa.minner meg om skolen.både i klassen og parralellklassen var det mobbere.starta barneskole fortsatte ungdomsskole og videregående skole.så skjønner deg veldig godt.jeg hadde aldri tilgitt dem som gikk på skole med meg som mobbet meg.ingen unnskyldning er nok for å fjerne min smerte og de fortjener det heller ikke.
Avatar

Re: Det gjør vondt i lang tid

okt 11 2020 - 20:33
Hei.
Eg kjenner meg veldig godt igjen. Eg vart mobbet, utfryst og ertet heile skule oppveksten. Var det gym skulle alltid læreren ha opplegg av to og to. Eg var alltid valgt sist. Ofte vart eg aleine, eller måtte være med 2 andre. Friminuttene var eg aleine, var mykje ertet. Var ertet for eg var stygg, feit, ekkel. Skulle me ha utflukt var eg berre utfryst av heile klassen. Det var ofte eg kvidde meg. Eg husker at me skulle til tannlegen langt av gårde heile klassen uten voksne. Alle i klassen skulle vente på hverandre, men det var ingen som ventet på meg. Husker at dei ville kaste skule sekken min på sjøen... No som eg har flyttet til ein ny bygd, har eg fått slengbemerking, at eg er Viggo venneløs, spesiell, utfryst.
Avatar

Mobbing gjør vondt og setter alltid spor

april 16 2021 - 15:23
Jeg ble selv mobbet på skolen, av yngre elever. Mange av lærerne brydde seg ikke om å gjøre noe for å stoppe det.
Mobbingen var både fysisk og verbal (ble bl.a kalt for kanin pga store fortenner). Dette pågikk i fire år (fra 4. - 8. klasse).
Hadde det ikke vært for vennene i klassen (og i klassene over meg) ville jeg ikke klart meg på skolen.
Den dag i dag blir jeg fortsatt lei meg hvis noen snakker hardt til meg, eller kommer med kommentarer som minner meg om tida på skolen.
Mobbing setter alltid spor.
Jeg sliter psykisk pga mobbinga, og kommer aldri til å glemme.
HUSK: MOBBING GJØR VONDT OG SETTER ALLTID SPOR
Til forsiden