Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det blir bedre, til slutt..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det blir bedre, til slutt..

jan 1 2012 - 18:05
Jeg har lyst til å dele min historie med dere, hvis det hjelper ihvertfall en person så er det absolutt verdt det.

Jeg vokste opp i en liten bygd, men jeg var født i en stor by. Dette betyr at jeg flyttet i en ganske lav alder. Jeg var fire når jeg flyttet.
Jeg begynte i barnehagen og slet med å skaffe meg nye venner. Opp igjennom hele barneskolen ble jeg utestengt og ertet av de andre elevene. Lærerne grep ikke inn og forhindret det. Gikk igjennom hele barneskolen uten noe særlig med venner egentlig. Jeg begynte på ungdomsskolen med store forhåpninger om å endelig få mange venner. Jeg fikk noen, men jeg fikk også mobberne på nakken. Fra dag én ble jeg utsatt for mobbing, som aldri gå seg, dag inn og dag ut. En mobber ble til to, som igjen ble til fire. Fire ble til åtte.
Selvtillit hadde jeg aldri hatt, dårlig selvfølelse hadde jeg også. Mobberne knakk meg psykisk, de brukte ord som våpen, aldri fysisk vold. Jeg kan trygt si at ord faktisk gjør mer skade enn fysisk vold, langsiktig skade.

Jeg tok det opp med kontaktlæreren, som tok det med mobberne. Gull og røde roser ble lovet, og læreren kjøpte det. Mobbingen ble bare værre. Ved andre innkalling ble mobberne tatt hardt, og mobbingen gled over i en mer passiv form.

Jeg ble deprimert, og sluttet å spise. Psyken min var helt knekt. Jeg hadde fått for meg at det var jeg det var noe galt med, og at de hadde rett.
Jeg raste ned i vekt. På tre måneder hadde jeg gått ned 10 kilo, mesteparten iløpet av de to første månedene. Jeg gled over til bulimi.

Med støtte fra venner gikk jeg til helsesøster, og jeg fikk hjelp, men ikke den jeg trengte. Jeg begynte å lyve, for alle og en hver. Jeg datt lenger inn i bulimien, og jeg hatet meg selv for det. Jeg ville at de skulle la meg være i fred.

Jeg gikk fra et høl, til det andre, Videregående. Kjente ingen, og satt fast i et tankemønster der jeg følte at jeg ikke var verdt å bli kjent med, og derfor lot jeg være å 'plage' de andre elevene. Skiftet til slutt linje slik at jeg havnet sammen med venninnen min. Baksnakking var et stort problem, og jeg var igjen målet deres. Jeg var lei av å alltid være målet, og sluttet tilslutt å gi f... . Jeg datt tilbake i bulimien, men jeg hadde kommet meg ut uten hjelp, og jeg skulle klare det nå også.

Ting ble bedre etter at jeg sluttet å bry meg. Jeg omga meg med venner, de to jeg hadde, gjorde det jeg ville, og prøvde å gi f*** i hva de andre tenkte.

Jeg sliter fortsatt med selvtillit og selvfølelsen den dag i dag, men det blir bedre. Jeg utfordrer meg selv hver dag, og omgir meg med folk som aksepterer meg for den jeg er. Det å bli ferdig på skolen var noe av det beste som har skjedd meg, for nå kan jeg være den personen jeg vil være, og ikke den personen andre prøver å få deg til å være.

Det kan se mørkt ut, men det blir faktisk bedre til slutt.
Avatar

Re: Det blir bedre, til slutt..

jan 1 2012 - 18:11
Sterk historie! Den gir meg forsåvidt litt å tenke på, selv om jeg ikke har opplevd akkuratt det samme som deg. Godt å høre at ting kan bli bedre. Veldig godt skrevet hvordan du kan være deg selv, og ikke den alle andre vil du skal være.
Avatar

Re: Det blir bedre, til slutt..

jan 1 2012 - 18:24
Veit ikke helt det med at psykisk mobbing er verre enn fysisk vold. Jeg har opplevd fysisk vold av foreldra mine gjennom barndom og ungdomstida, og er sterkt prega av det i dag. Jeg fungerer ikke, har lammende angst, føler meg underdanig, usikker, utrygg, deprimert, får ikke venner, orker ingenting , selvtillit og selvfølelse er vel ganske fraværende osv osv. Det er nok like ille på hver sine måter, hverken bedre eller verre enn den andre tingen. Ellers trist historie, men bra du har kommet ut av det styrka!
Avatar

Re: Det blir bedre, til slutt..

jan 1 2012 - 18:56
ja det er så vært og fulføre skolen selvom en blir mobbet. og ikke har venner på den.. mulighetene stormer til etterpå også.

og høre om noen av de som mobbet meg senere er uten jobb osv... ble selv baksnaket en del på skolen. er jo litt son kansje fordi jeg var sterk at de ikke sa det til meg.. men jeg har også vært der jeg bare slutet og bry meg. andre sine meninger var bare luft. ble faktisk bedre etter det. vell det er noen år siden nå da.

er vell de som må mobbe andre og see ned på andre før og føle seg selv bedre. når egentlig alt de gjør er å gjøre samfunnet dorligere. finnes omtrent ikke mere irriterende mennesker.

Avatar

Re: Det blir bedre, til slutt..

jan 1 2012 - 22:27
hei snuppa93. trist å høre om historien din. det gjør meg helt ærlig vondt. veit akkurat hva du snakker om for det aller meste av det du skriver om har jeg selv opplevd. flyttet hit jeg bor nå ca når jeg var 4 år. og har ikke hatt noen spessiele venner. eller har jo hatt noen. men veldig få. ingen lærere har tatt tak i det skikkelig. og jeg er enig i at psykisk vold er like vondt som fysisk. ble selv angrepet med ord. og den dag i dag sitter jeg med store problemer. har gått igjennom masse. men ikke en direkte spiseforstyrrelse. men har alltid hatt en litt fortrengt syn på maten så lenge jeg kan huske. men vekten har holdt seg någenlunde likt. håper at du klarer å få skikk på det og få ferdig utdanninga di og bli noe stort som du drømmer om :) selv har jeg også bitt tennene sammen og ikke latt skole gå utover mobbingen. eller ser en på karakterer. så ser enn at det er noe som ikke stemmer. men har gått på skolen hver dag. så du skal vite det at du ikke er aleine om å ha det slik.

klem fra meg :)
Avatar

Re: Det blir bedre, til slutt..

jan 11 2012 - 11:27
Ja,jeg er faktisk enig i at det å bli ferdig med ungdomsskolen og til dels videregående er noe som hjalp meg når det gjaldt mobbingen.
Syns det er flott at du har fått det bedre nå :)

For min del så ble ting egentlig verre på en måte når jeg sluttet.Mobbingen sluttet jo,men siden jeg ikke prøvde å gjøre noe med problemene mine og bare tenkte at de sikkert gikk over så ble ting mye verre for meg.Holdt alt for meg selv og når jeg ikke gjorde noe med det så gikk det mest utover meg selv.

Mobbing er noe som setter spor uansett om det er psykisk og/eller fysisk mobbing.Fortsatt sliter jeg på grunn av dette.Har dårlig selvtillit,takler ikke når folk hvisker og ler(tror alltid at det er meg de ler av),sliter med sosial angst og depresjon, og en stund hadde jeg et voldsomt sinne som jeg for det meste rettet mot meg selv.Alt er ikke kun på grunn av mobbing,men noe av det er det.

Skulle ønske at folk faktisk forstod hvor stor innvirkning det har på et annet menneske sitt liv.Jeg vet jo at folk forandrer seg,men når de som var med på å mobbe meg er hyggelige mot meg så mange år etter så klarer jeg ikke å være hyggelig tilbake.
Klarer bare ikke å glemme noe som har ødelagt så mye for meg..
Til forsiden