Jeg har blitt mobbet nesten hele oppveksten min. Jeg ble mobbet i 12 år av livet før det endelig ga seg. Men på grunn av mobbingen så har jeg blitt innmari usikker på meg selv og andre mennesker. Det er ikke uvanlig at jeg plutselig våkner opp om morgenen og ikke vil mer. Jeg sliter enormt mye med depresjon og angst på grunn av all mobbingen, og føler meg veldig ene og alene om dette.

I dag er en sånn dag hvor alt er dritt, hvor jeg bare ikke vil mer. Har jo en kjæreste og familie som betyr alt. Men allikevell klarer jeg ikke se det på dager som denne. Sitter og holder tårene tilbake nesten hver dag. For gråte, det gjør jeg ikke.

Alt er så innmari vondt, og bare hvis noen spørr om det går bra så kommer jeg til å begynne å gråte. For så ille er det nå. Men heldigvis så er jeg ny her, og klassen kjenner meg ikke, så dem legger ikke merke til det. Det er egentlig litt godt.

I ditt tilelle ved mobbing vil din usikkerthet skyldes nettopp det at å være "sikker" eller styre frem med forventinger så ville du risikert en ny smerte. Denne usikkerheten er der da for å gjøre det "tryggere" eller da at du tar mindre risker. Handlingsmønstere blir mindre fordi man har mindre energi, man dømmer seg selv for å unngå nettopp ny smerte: "Jeg er ikke god nok" = Trekke seg for eksempel. Slik kan hverdagen formes og når depresjon slår inn så er vi på vårt tryggeste trygge. Vi er kanskje redde for alt, har selvmedlidenhet for alt og unngår alt ved å gjøre minst mulig. Det er som et trygt fengsel som forsvarsmekanismene lager: Frykt, sinne, sorg osv. Dette er mønstere som dannes nettopp pågrunn av mobbing og skaper en slags sosial angst. Følelser = erfaring (orienterer/forsvarer en mot gammel smerte)

Det personlige livet kan her føles veldig upersonlig ettersom alt egentlig blir dreiet rundt et stort mønster for nettopp det å være "trygge". Dette er en trygghet som var verdt å ha når mennesket ikke levde under de omstendigheten som det gjør idag, men i mye farligere omgivelser og hvor paranoia, depresjon og trygghetsmønstere generelt var en om ikke god så hvert fall svært funskjonell ting. Lysten din vil være vanskelig å ha mye forhold til ettersom hele systemet presser en ned for å gjøre ting en kanskje har lyst til, men som fortsatt kan være en "risk". I tilegg til dette er det mange andre handlingsmøsntere, tankemønstere, impulser, følelser og reaksjoner som er der, men de er for det meste fuksjoner. Du sliter nå egentlig med funskjoner og smerte. Psykisk smerte skal unngås fordi du mentalt skal unngå overbelasning og ta selvmord. Derfor får du en slik usikkerhet. Psykisk smerte i seg selv gjør forferderlig vondt, men å unngå disse smertere gjør livet til et fengsel.

Kluet i en slik situasjon er å øke selvbevisstheten ovenfor sine forskjellige sider i sin egen personlighet. Være til stedet i nuet, for som man kanskje ikke er klar over i en depresiv tilstand er at det skjer fint lite rundt en. Sannsynligvis befinner du deg innendørs, er varm, har noe å spise til en hver tid og har det egentlig ganske greit rundt deg. Å være bevisst på dette er greit, ikke for å minimere det at du står ovenfor vanskelige krefter (emosjoner), men for å minne deg på at du faktisk tenker tanker og har følelser. Det er ikke faktisk krig rundt deg. Så aksepterer du tankene, sorterer dem etter funskjon. Du kan ha "Katastrofe tenker" = Tenk om, hvis om og dersom (Forestillinger i hodet for å skremme deg vekk fra mulige smerter). "Indre dommer" = Du er sånn og kan ikke gjøre dette (En dom som former handlingene dine så du skal unngå å utsette deg for noe, som f.eks mer mobbing). "Perfeksjonisten" = Det MÅ, SKAL og BURDE være sånn = For å unngå smerte ved å føle mindreverdighet og være helt sikker på at noe er "perfekt"

Grunnen til at sortering er nyttig er at med innøvd ro (være og akseptere nuet) så kan du obesvere disse tankene i situasjoner hvor pulsen øker og faktisk la disse tankene flyte forbi (ikke fortenge) og akseptere at de er der, men de er ikke deg og du kan handle uavhengig av dem. De kommer på rekke og rad automatisk ettersom du enten er utsatt for smerte eller er i risk for å bli utsatt for smerte. Det kan også være nyttig og ikke nødvendig å identifisere seg med det som observerer (selvbevisstheten) og ikke alle tankemønstrene som livet så fort handler om når man ubevisst og deprimert.

Det er viktig å huske at du er der inne bak alt dette og deg kan egentlig ingen gjøre så mye med, det er mer disse følelsen og adrenalinet som gjør det vanskelig. Etterhvert kan man kjenne på lysten eller "meningen" (ettersom hvor mye man vil ta av) og følge den ubetinget av hva det "ytre" måtte mene.

Jeg vet ikke så mye om din situasjon så har bare skrevet litt rundt det som falt meg inn kan være et problem etter hva du selv skrev kort om. Håper det kan komme til hjelp!

Tusen takk for tips :)

Anders Even

Jeg synes du har tatt med veldig mye viktig der. Tror mange som er i en depresiv tilstand som dette burde tatt seg en titt på det du har skrevet.

Mange har nok felles problemer og dermed foretrekker å holde ting for seg selv.
Rett og slett redd for å bli såret og sett ned på igjen.
Du blir innelukket i deg selv og du får ikke luftet tankene dine slik at du til slutt blir nedfor.

Man må gjøre dette bevisst for seg selv og jobbe seg sakte oppover.

Men det er flott du har formulert det så bra som du har gjort!