Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Blir det aldri glemt?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Blir det aldri glemt?

jan 8 2012 - 21:32
Jeg vet ikke hvor jeg skal starte... Det har vel alltid vært sånn, så lenge jeg kan huske. Husker at alt var så mye enklere når man var mindre... Jeg har vel alltid vært en stille person som da folk ikke har lagt merke til. På barneskolen i 1-2 klassen var jo alle venner, men enkelte var på en måte bedre å være sammen med. Jeg følte meg vel mindre kul og alt det i en alder av 6-8 ... Jeg begynte å si ting som ikke var sant, bare små ting liksom. Det ble verre når folk da begynte å spørre, da måtte jeg jo finne på noe nytt... Til slutt satt jeg da der og var vel 7 år og hadde 12 ponnier, hadde vært på Hawaii, hadde en del spill og alt mulig. Men hva kommer vel ikke ut av munnen på et barn ?

Nå i ettertid så tenker jeg jo bare at det ikke bare er min feil. Folk burde jo ha skjønt det og bedt meg om å fortelle sannheten. Men neida.

Det gikk vel noen år før noen tok opp akkurat det der. Men i 5-6 kl begynte det å komme fram igjen. De populære husket selvfølgelig på det og fortalte det videre. Så ble det stilt igjen. I fjor, i 9'ende så tok de det opp igjen, de samme personene som alltid har vært "kul". De begynte å tegne ponnier på tavler og si det til meg. " gå å lek med de tolv ponniene dine" og det. Jeg taklet ikke mer med det. Jeg satt å gråt i et hjørne med venninnen min som trøstet meg. Da kom det en fra barneskolen ( barneskolen og ungdomskolen er ilag siden det er en liten skole ), han bære " du, hvor er ponniene dine ?" Jeg hadde da bygget opp et kraftig sinne som da gikk utover alle som nevnte det eller hintet til det. Jeg gikk rundt hjørnet og ropte at jeg kom til å drepe han hvis han ikke holdt kjeft. Da jeg kom bortover gangen sto det ei jente fra klassen, hun som hadde startet dette denne gangen, hun lo. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg slo til henne i trynet. Vi ble stående å lugge i hverandre helt til hun falt og da klorte hun meg, har nå et arr etter det. Det ble selvfølgelig møte med lærere og rektoren. Det gikk mange uker før vi i det hele tatt så på hverandre. Men nå er vi venner, klemmer en del hvis vi treffer på hverandre andre steder enn på skolen.

Folk fra bygder rundt om kring har selvfølgelig fått vite om dette og det er spesielt enkelte som har tatt det opp, men aldri en og en, bestandig i "flokk"-

Da jeg skulle på konfirmasjons leir skulle vi med akkurat de personene, jeg hadde ikke lyst i det hele tatt å treffe på dem. Jeg visste at noen kom til å si det. Det begynte med at de spurte meg om jeg ikke skulle ut å leke med ponniene, så sa de at de så ponnier ute i skogen. De begynte å si at man måtte passe på håret sånn at jeg ikke lugget det av dem. Til slutt kom folk jeg ikke visste hvem var å spurte om jeg ikke skulle leke med ponniene og alt. Jeg klarte aldri å svare fordi jeg satt med en stor klump i halsen og prøvde å holde tårene tilbake. Så begynte de å lage heste lyder på veggen, sånn som når hester løper. De sang det framfor alle sammen " 12 ponnier osv...". Jeg ville bare stikke av å komme meg bort. Heldigvis var jeg på samme rom som bestevenninnen min og andre som etter hvert fikk vite sannheten, de trøstet og forsto.

De begynte å skrive til meg på facebook, jeg blokket de og prøvde å glemme dette. Men det gikk utover vennene mine. Bestevenninnen min er plutselig blitt blandet inn i dette.
At de ikke skjønner at dette sårer! Det er nå noen måneder siden jeg hørte noe men hver gang jeg ser dem får jeg en klump i halsen.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk må ta opp dette, og si det til random folk. Det er 9 år siden og det er enda ikke glemt. Jeg forstår ikke hva folk tenker med når de gjør sånt. Dette har plaget meg i ettertid, jeg er nå snart 16, er oppkuttet på hoftene og av og til på armene, jeg bruker alkohol for å glemme. Jeg har heldigvis kommet på rett kjør igjen, men tenker ofte på det når jeg hører folk nevne hester og løgn. Jeg var 6-8 år da dette skjedde, jeg visste ikke bedre!

Er det noen som har opplevd noe lignende eller kanskje har lyst til å prate med meg om dette ?...
Avatar

Re: Blir det aldri glemt?

jan 8 2012 - 21:53
Det var en veldig lei historie, barn kan si så mye rart, det er dumt de andre ikke greier å gi slipp på det du har sagt.
Er det ingen du kan prate med av voksne som kan hjelpe deg?
Hvis det er noen trøst begynner du snart på videregående, jeg vet jo ikke hvor du bor, men fordi disse ofte er så store er det mange som får en ny start her, selvo m de går i klasse med mange de har kjent fra tidligere.
Avatar

Re: Blir det aldri glemt?

jan 9 2012 - 15:06
Jeg har pratet med lærere og foreldrene mine, vi har sagt at det blir politianmeldt men ingenting ser ut til å hjelpe..
Avatar

Re: Blir det aldri glemt?

mars 6 2012 - 20:03
Det var en fæl historie, den gjorde inntrykk. Det er så små ting som skal til for at man blir mobbeoffer. Da jeg var liten, ble jeg mobbet av en gutt på barneskolen. Til slutt la jeg et brev i postkassa hans hvor jeg skrev at han var dum. Mange år senere kom noen på det, og jeg ble brutalt mobbet gjennom hele ungdomsskolen. Jeg var også litt eksentrisk, og brukte en gang et litt rart klessplagg på skolen i sjuende klasse - dette ble jeg mobbet for gjennom hele ungdomsskolen. Så vil bare si at jeg føler med deg! Mobbing er utrolig skadelig, og det verste er at man går rundt og føler masse skyld for de tingene man gjorde som kan ha ført til mobbingen. De aller fleste barn oppfører seg dumt, sier rare ting, lyver for å bli sett, det er helt normalt. Noen blir så desperate at de mobber andre. Og i en rettferdig verden er det disse som burde gå i seg selv i ettertid. Håper det går bedre med deg etter hvert, og at du plasserer ansvaret der det hører hjemme. Jeg heier på deg!
Avatar

Re: Blir det aldri glemt?

mars 25 2012 - 12:41
Din historie er du ikke alene om ....

Jeg kommer fra et lite tettsted . ikke langt fra en storby .
Ble mobbet i mange år . mobbet ut av ungdomsskolen første året der og flyktet til en ungdomsskole i en by litt unna ..
Da tok mobbingen på skolen slut men hjemstedet mitt glemmer aldri !!! Enda i dag for jeg dritt kommentarer slengt etter meg fra mobbernes familier .< Et sted hvor de fleste kjenner hverandre >
Jeg flyttet vekk derfra som15 åring for å gå vg skole i en mindre by et stykke fra mitt hjemsted .. er 28 år nå . Og har bodd mange steder rundt omkring i mitt fylke ... Har familie på mitt hjemsted jeg besøker innimellom ... Og da er det noen som må kommentere eller minne meg på mobbehistorien min ... Husker godt første gang jeg bråsnudde meg mot en av mine mobbere å sa : JEG GIDDER IKKE HØRE PÅ DEG LENGER !!! Haka datt ned og han ble stående å måpe ..
Etter det ble det roligere og kommentarer skjeldene når jeg er på besøk .
Jeg forteller deg dette for å si at en dag er du den sterkere parten og når du sier i fra og markerer deg setter du deg i respekt hos dem og ting roer seg ....
Det er godt mange år siden jeg ble mobbet nå på skolen , men jeg lever godt i dag med min historie . Den blekner litt men blir aldri borte ! Jeg har fått med meg en livserfaring andre aldri får gjennom et helt liv og den kan jeg bruke for å hjelpe andre .... men hadde jeg kunnet velge vilje jeg sluppet mine erfaringer ..
Ønsker deg alt godt på veien videre !!!!

Avatar

Blir det aldri glemt?

nov 12 2012 - 20:01
At de fremdeles mobber deg når de har sjansen kan tyde på at det er tak i deg.

Jeg bor litt vekk fra der jeg vokste opp. Iblant er jeg i bygden, og nå hører jeg ikke lengre noe til den hån og de tilrop jeg opplevde. Ser ikke på dette som bare et godt tegn. De mest populære mobberne har for lenge siden flyttet, kanskje ikke langt. Men nettverket deres fins i nærområdet, og med dagens kommunikasjoner setter de fremdeles preg på stedet.

For noen år siden flyttet jeg tilbake til barndomshjemmet etter en tid borte. Jeg klarte til og med å utmerke meg litt positivt, og lå ikke lavt som jeg gjorde før i tiden. Men i jobbsøket følte jeg meg mer og mer spedalsk. Her finnes hierarkier jeg ikke liker, og jeg føler jeg blir holdt for narr når folk taler positivt om meg. Det kan være at mobbere finner yngre bytte. Det er viktig at den som blir mobbet føler seg alene ved å se at alle andre har høyere status. Også jeg. Eller det kan være at jeg skal fordømmes fordi jeg ikke gjør noe ut av de evnene jeg har. Da må det se ut som alle er positive, men bare se ut som. Dette var en mye brukt taktikk i grunnskolen.

Jeg reiste bort igjen og bor ikke langt unna stedet jeg vokste opp. Og jeg forteller gjerne om at jeg kom på kant med mange. Dette fungerer som en slags vaksine. Psykopater og mobbere er utadvendte mennesker som har vært frempå med sin versjon før motparten kan komme med sin. Men stedet jeg bor på nå er litt unna. Før de populære fra hjemstedet når frem med sin versjon har jeg kommet først. Med deres versjon. Og jeg legger vekt på at det jeg vil være stolt av er det som har fremkalt mest hån. Kanskje jeg til og med skal oppleve at noen nekter for at de rakker ned på meg? Har ikke mye tro på det, og det er heller ikke det viktigste.
Til forsiden