Det er først nå nylig at jeg har innsett i hvor stor grad noe jeg opplevde når jeg var 16 har preget livet mitt i etterkant.
Jeg var på en fest med noen eldre gutter som serverte meg store mengder alkohol, så det gikk som det måtte gå...

I ettertid har jeg hatt problemer med å stole på menn, å være intim med noen har vært umulig pga de fysiske og psykiske reaksjonene det har utløst. Disse omfatter blant annet panikk, kraftige skjelvinger, kvalme, kaldsvette og gråt.

Jeg er redd jeg aldri vil få et "normalt" liv med en partner og muligheten til å stifte familie. Er det noen som har noen erfaringer/tips de kan dele for å komme seg videre etter å ha opplevde noe slikt?

Den beste måten å bli trygg på noe, er å oppleve at det ikke er farlig, igjen og igjen.

Så for deg innebærer det å utsette seg for det å møte menn igjen og å være intim med dem, igjen og igjen (eventuelt med en og samme mann igjen og igjen, framfor med forskjellige menn - hvis det å være med forskjellige menn kan bli for utfordrende for deg). Men du bør gjøre det gradvis, slik at du føler at du hele tiden har relativt kontroll over situasjonen. Altså bruke mer tid på mildt intime handlinger (kyssing og klemming med klærne på, kanskje i en litt privat krok på en kafe/pub hvor det finnes andre mennesker i nærheten, før du tar steget til å være helt alene med ham), og mer tid på å bli kjent med mannen først, slik at du kan være mer sikker på at den mannen du er med faktisk har gode intensjoner med deg/er en god fyr.

Du har sikkert tenkt på dette selv, og at det er frykten som hindrer deg i å faktisk eksponere deg for dette (som er helt forståelig med tanke på det du forteller om). Så dette blir sikkert bare en bekreftelse på noen av dine egne tanker på hvordan du skal løse dette problemet...

Det blir en bekreftelse på tanker jeg har kommet frem til selv, men det er godt og oppmuntrende å høre det fra andre.

I tillegg til frykten for å eksponere meg, føler jeg også på en sorg over det jeg har gått glipp av. En "vanlig" ungdomstid med mulighet til å utforske og bli kjent med meg selv og andre innenfor trygge rammer.

Mm, skuffelsen over tap av ting (uansett hva man har tapt) kan være vanskelig og noen ganger umulig å komme 100% over... Jeg har selv tapt en del år av 20-årene mine av andre grunner, som jeg aldri vil få tilbake - så jeg forstår veldig godt frustrasjonen og skuffelsen over tapte år...

"Løsningen" på å komme over dette tapet av ungdomstid, er å gjøre tiden fremover så rik som mulig på det type livet man har gått glipp av - slik at man på en måte får "erstattet" det tapte livet sitt. Greit nok, man får ikke akkurat den samme ungdomstiden tilbake, men man får i det minste levd ut en del av den samme type livsstilen.
Og hvis du er født i 1992 (grunnet nicket ditt), så har du fortsatt noen år igjen av 20-årene dine, hvor du fortsatt har et ungdommelig utseende og antageligvis fortsatt har en del venninner (eller evt. kan bli kjent med noen nye venninner) som liker å feste og sosialisere i mye av den samme graden som det tenåringer gjør.

Med andre ord: Det kan være mulig for deg å "plastre" litt over den tapte ungdomstiden din med en slik "erstatningstid". Det hadde nok vært en del vanskeligere å få til dette ordentlig hvis du f.eks. var 50 år gammel nå (selv om du selvfølgelig kunne gjort det da også, men jeg tror ikke du da ville hatt like mange venninner/likesinnede til å kunne gjenskape en ungdommelig livsstil med)... Så du er på en måte "heldig" oppi alt dette, som fortsatt er ung. Det gjør en slik "gjenskapelse" mye enklere.