Når jeg skulle se om det var noen innlegg om dette temaet fant jeg ingen. Når statistikken fra Bufdir sier at over 700.000 av oss er blitt utsatt for det, er det merkelig.
Jeg husker ikke så mye fra det som skjedde. Alt jeg vet er at det skjedde noe som ikke skulle skje. Det var en person med på den leken som ikke skulle vært der. Det gjør meg enda mer skamfull å tenke tilbake på når jeg egentlig ikke har noen vonde og traumatiske minner fra det. Den personen som utsatte meg for dette må ha vært veldig flink til å få barn til å stole på seg, å føle seg trygge.
Nå når minnene begynner å komme tilbake blir jeg imidlertid uvel. Jeg vet at overgrepene må ha skjedd fra jeg var tre til jeg var fem år gammel. Når jeg ser barn på den alderen nå er det helt ubegripelig å tenke at noen kan gjøre noe sånt, det jeg ble utsatt for.
Jeg skriver dette etter å ha sett dokumentaren om Michael Jackson - jeg kan ikke si at det som kommer frem der er sannheten, men jeg kan si at det er akkurat sånn det føles å leve med noe sånt, slik mennene i dokumentaren beskriver. De traff en nerve hos meg som gjorde at jeg turte å si ifra om dette til søsteren min. Til hun jeg bor sammen med. Og nå med dere. Jeg er helt sikker på at mange av dere har vært utsatt for deg samme som meg, og at det kan kjennes utrolig ensomt. Det er så skambelagt å snakke om, og det skrives sjelden om fra denne vinkelen her, fra oss som har opplevd det.
Vi må tørre å snakke mer om det å ha blitt utsatt for upassende ting når man var barn - å leve med en slik hemmelighet kan spise en opp.