Når jeg skulle se om det var noen innlegg om dette temaet fant jeg ingen. Når statistikken fra Bufdir sier at over 700.000 av oss er blitt utsatt for det, er det merkelig.
Jeg husker ikke så mye fra det som skjedde. Alt jeg vet er at det skjedde noe som ikke skulle skje. Det var en person med på den leken som ikke skulle vært der. Det gjør meg enda mer skamfull å tenke tilbake på når jeg egentlig ikke har noen vonde og traumatiske minner fra det. Den personen som utsatte meg for dette må ha vært veldig flink til å få barn til å stole på seg, å føle seg trygge.
Nå når minnene begynner å komme tilbake blir jeg imidlertid uvel. Jeg vet at overgrepene må ha skjedd fra jeg var tre til jeg var fem år gammel. Når jeg ser barn på den alderen nå er det helt ubegripelig å tenke at noen kan gjøre noe sånt, det jeg ble utsatt for.
Jeg skriver dette etter å ha sett dokumentaren om Michael Jackson - jeg kan ikke si at det som kommer frem der er sannheten, men jeg kan si at det er akkurat sånn det føles å leve med noe sånt, slik mennene i dokumentaren beskriver. De traff en nerve hos meg som gjorde at jeg turte å si ifra om dette til søsteren min. Til hun jeg bor sammen med. Og nå med dere. Jeg er helt sikker på at mange av dere har vært utsatt for deg samme som meg, og at det kan kjennes utrolig ensomt. Det er så skambelagt å snakke om, og det skrives sjelden om fra denne vinkelen her, fra oss som har opplevd det.
Vi må tørre å snakke mer om det å ha blitt utsatt for upassende ting når man var barn - å leve med en slik hemmelighet kan spise en opp.

et meget bra innlegg
et meget viktig også
det er vanskelig å snakke om
for det er så motbydelig
og om man snakker om det
ja så erkjenner man samtidig
man virkeliggjør
og det er et helvete
for å si det ubeskrivelig mildt
men takk for ditt innlegg ;)

Han person vil kanskje leke der han og, men du blir aldri ferdig

Utrolig sterkt av deg å skrive dette .
Dette er utrolig viktig å snakke om .
Overgrep skal ikke være tabu over .
Men dessverre så er det fremdeles i 2019 .
Jeg selv opplevde overgrep av flere familiemedlemmer i mange år .
Jo mer vi snakker om det , jo lettere blir det.
Vi skal ikke leve med slik hemmelighet , for skammen ligger IKKE hos oss.

Du er kjempe sterk som skrev dette innlegget og kjempe bra du har snakket om overgrepene med dine nærmeste
Det er også utrolig viktig
En stor klem til deg ❤️

Takk for at du deler din historie! Det inspirer meg til å fortelle min historie etter mer enn 15 år med å bære byrden alene. Jeg ble misbrukt gjentatte ganger av min egen nabo. bare 6 år gammel, ble jeg holdt fast til jeg lovte å ikke fortelle det til noen, spesielt ikke foreldrene mine. Jeg kjenner på angsten hver gang jeg ser eller hører noe som minner meg om han. Klompen i magen går aldri bort. Frykten for å bli tatt fra kontrollen er der hele tiden, og påvirker hverdagen min mer enn jeg selv klarer å forstå. Føler meg pinglete for å ikke tørre å være intim med gutter jeg egentlig er interessert i, og det samme spørsmålet får jeg hele tiden. «HVORFOR har ikke du kjæreste?» «NÅR skal du få deg kjæreste?». Jeg har nevnt det til mine nærmeste veninner, men klarer fremdeles ikke å fortelle mine forelde om hva som skjedde rett over veien fra der vi bor, fordi jeg vet hvor mye det vil knuse hjertet deres, og hvilken byrde de må bære på. Samtidig så kjenner jeg at denne hemmeligheten spiser meg opp mer og mer for hver dag som går, men skammen nekter meg å fortelle det, like my som frykten for å bli satt i bås. Frykten for at andres syn om meg skal endre seg og at de skal trekke seg unna.
Takk for at dere er her og setter lys på slike hendelser