Ja her kommer en lang historie som jeg ikke helt vet når startet,men den var ialefall i gang når jeg var ca 7-8 år. Det er en historie knyttet til min familie som svek meg. Den handler om søsken og senere om mødere som støtter overgriper. 16 og et halvt år gammel var jeg endelig sterk nok til å løsrive meg fra min brors klamme krav. Jeg følte meg mer flau de gangene jeg klarte å stoppe han med min fysiske motstand enn når jeg lot han få full tilgang på meg. Etterat jeg hadde fått han til å slutte med forsøkene sine ble jeg enda mer skamfull,vanskelig å komme innpå og enda mer redd for å søke kontakt med mine medåringer og gikk enda mer glipp av sosialiseringsprossessen vi alle må igjennom for å bli produktive sammfunns medborgere. Hvor gikk mine grenser? Hva ville jeg? Hva ønsket jeg? Hva drømte jeg om? Jeg vet framdeles fint lite om dette,og reagerer med å trekke meg tilbake,setter meg i et annent rom hvis det kommer flere folk der jeg sitter. Om det er flere enn to som prater sammen samtidig,er det bare å gå sin vei. Redd for autoriteter,følger regler konsekvent osv. Har aldri vært forelsket,aldri prøvd å flørte,konsekvensene er mange... Har siden gått på en og annen attføring som endte i 100% forståelse fra fagpersonellet på NAV for å gi meg 100% uførhet. Har vært hos et utall terapauter og terapiretninger siden,men kommer aldri til bunns i hvor jeg er i mitt liv og hva jeg handler om. Hvor skoen egentlig trykker for å si det sånn. Mitt ønske for sammfunnet er at jeg håper det snart blir moden til å gripe mer fatt i mørketallene (tabutallene) og få gjort noe som monner for alle de som sliter i det stille,håper tabuene engang kan knuses så de utsatte slipper å lide under dem. Det er på tide med en helomvending og kaste alle de arva forestillingene vi forhåpentligvis ikke lenger trenger å støtte oss på ut. Hvis flertallet i befolkningen ikke ønsker makt på bekostning av andre,så skulle det være et håp. Kjønnsrollemønsteret ødelegger mye for mange... Vi menn skal være sterke...ikke vise usikkerhet...ikke vise hvem vi er...det kan ikke skje noe med oss fra barnsben av så lenge vi har dette understellet vårt. Jeg har anmeldt denne gamle saken,den ble selvsagt henlagt pga forelding (hadde ikke forventet noe annent heller),men politimannen sa at de satser på yngere saker,så får jeg håper at det er sant. Ialefall bra jeg ikke ble ledd ut på politistasjonen,jeg har hørt om de som har blitt det og. Jeg har fått min kriminaloffererstatning,og som sagt brutt all kontakt med familie. Så da skulle alt være gjort. Får håper at noen får ut av denne kampanien,både kvinner og ikke minst menn,(som sitter lengre inne i tabuets skammekrok.) Dette er ingen bagatell,men et samfunnsproblem,så får en klinisk psykolog som skulle utrede meg tro hva hun vil. Fakta er at fagfolk i Norge,de lærer ikke noe om slike overgrep. Og hvis slike overgrep er den underliggende grunnen til at de fleste oppsøker faghjelp og psykolog så... ja.

Det er mer enn trist at de som skulle tatt vare på deg, svek deg. At du måtte stå alene som barn og ungdom, at ingen så deg og hva du trengte. Det er også vondt at du står alene i dag, uten familie. Jeg har det på samme måte. Om jeg ikke savner svikerne, savner jeg å ha familie.

Jeg synes du skal prøve å gjøre alt du kan for å få det så godt som mulig, for det trenger du og det fortjener du.

Send meg gjerne en venneforespørsel hvis du ønsker. Kanske kan vi støtte hverandre?

Hei.
Dette vekket mye følelser i meg, av å lese...Får kjempe vondt og blir trist av å høre at du har vært utsatt for slikt..Det er noe ingen fortjener å oppleve. Du har ikke hatt det lett og greit nei. men du skal vite at du er sterk. Du puster og du lever, og du prøver faktisk å gjøre noe med problemet! Men det er jo så fryktelig vansklig å kunne si noe om dette kan bli helt bra, når dine nærmeste har sveket deg og tatt i fra deg mulighetene til erfaring og opplevelser... Jeg ønsker deg i hvertfall kjempe masse lykke til, håper du kan ha dager der du faktisk har det bra og gjør det du kan! Det er noe du fortjener, å føle lykke :)

Jeg er ikke så flink til det sosiale, men det går litt greiere å skrive.. Skulle du ha behov for noen å prate med, så send meg en invitasjon og vi kan evt. chatte litt. Du skal ikke føle deg ensom og alene. :)