Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

lengter etter noe mer...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

lengter etter noe mer...

jan 8 2012 - 07:21
jeg er ei ung dame som har vært samboer med verdens snilleste mann i 5,5år. Vi ble kjent på videregående, og hadde kun kjent hverandre etpar mnd før vi ble et par. og rett etter vi ble sammen, flyttet vi sammen, og har bodd sammen siden.... Jeg har under hele forholdet skjult litt mine ekte følelser for ham, for jeg vil ikke såre han. Han er min beste venn, den snilleste jeg kjenner, han gjør alt for meg. Han er fra en typisk perfekt kjærnefamilie der de snakker om ALT, har daglig kontakt, og alt er "perfekt".... Jeg er fra en stor dysfunksjonell familie der ingen egentlig prater sammen, ingen klemmer, ingen sier "glad i deg", og hele familien min er ret og slett som fremmede for hverandre..... Altså meg og min samboer kunne like godt vært fra hver sin planet. Han prøver å prate, jeg stenger han ute og holder ting for meg selv. Han blir lei seg, jeg blir lei meg fordi han blir lei seg og alt er egentlig bare ei røre......

Og her kommer det: Jeg er veldig glad i han, men jeg har bestandig følt at vi "mangler noe" i forholdet vårt.....eller at JEG mangler noe i mine følelser for han.... fra dag 1 har jeg tenkt "Nå må jeg slå opp snart, før han blir for glad i meg" Men, jeg har aldri hatt samvittighet til å gjøre det, for jeg VET at han har enormt sterke følelser for meg. (Han sier hele tiden at han elsker meg, at han vil ikke leve med noen andre enn meg, jeg er det eneste han trenger her i livet, uten meg klarer han ikke leve, osv osv....) Nå har det som sagt gått 5,5 år og alle disse tankene som svever rundt uten å få komme ut, blir stadig tyngre og tyngre å bære på, samtidig som det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut.....

Jeg har begynt å bli så voksen nå at de fleste av mine venner har etablert seg og fått barn, og mange av dem spøker om at nå er det på tide for meg og samboeren også.... Når jeg tenker de tankene får jeg litt småpanikk. Jeg vet i hjertet mitt at han ikke er den jeg vil dele resten av livet med.....jeg ser virkelig ikke at vi har en god fremtid sammen.... Han har derimot snakket om å få barn flere ganger. Han sier han gleder seg veldig, og har til og med allerede funnet navn han liker!! :-O :-O :-O
Jeg har allerede vært gravid to ganger, men har tatt abort begge gangene....... (første gangen var det spontanabort, andre gangen frivillig) Han var lei seg, men støttet meg i at det ikke var riktig tidspunkt i livet for barn. Han tok fri fra jobben begge gangene jeg var på sjukehuset for å "fjerne det" (og restene etter "det") og han er alltid veldig støttende og kjærlig....

For ca.8 mnd siden hadde jeg bestemt meg for å avslutte forholdet, og ringte han på jobben og sa at vi trengte å prat sammen når vi begge var hjemme.... Det tok han ekstremt dårlig... Rett etter jeg hadde ringt kom han bort til meg på jobben min med blomster og en gave, med tårer og skjelvende stemme. Som om han visste hva jeg skulle si. Han bøyde seg ned på kne og sa "vær så snill å ikke gå fra meg. Jeg klarer ikke leve uten deg. Vær så snill....."
Så jeg klarte ikke gjennomføre det jeg hadde planlagt......:-(

For et halvt år siden måtte jeg bare komme meg vekk en stund, og i småpanikk søkte jeg på et halvtårs studium i en by i andre enden av Norge. Dette halvåret skulle jeg bruke til å tenke over ting på, men han gjorde det veldig vanskelig, for han er en person som er ekstremt følsom, og har et enormt behov for nærhet og ærkjennelse og kontakt. (han er som en hjelpesløs valp utsultet på kjærlighet) Så han ringte opptil flere ganger om dagen, og når han ikke ringte så sendte han sms. Logget jeg meg på facebook, tok det ikke mer en 5 sekund før han begynte å chatte med meg....... I tillegg kom han på besøk så og si hver helg, så jeg kom meg liksom aldri unna han........

I løpet av tiden jeg var borte fra han har han omtrent ikke levd. Han har vært deprimert, han har nesten ikke spist, han har lukket seg inne og ikke vært sammen med noen av vennene sine omtrent og han har generelt hatt det veldig vanskelig uten meg tror jeg....Eller det VET jeg, for han har selv utrykket det utallige ganger.......:-/ Jeg derimot, har stortrivdes på egenhånd i storbyen, og det siste halvåret har vært som å endelig få puste igjen!!!!!

Når skolen var slutt nå til jul, hjalp han meg med å flytte "hjem" igjen til han........... Og nå er han overlykkelig over at jeg er hjemme, mens jeg gråter meg stille i søvn nesten hver kveld, hvis jeg i det hele tatt går å legger meg....... :-/

Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette, alt er bare rot oppi hodet mitt. Det var aldri SLIK jeg ville leve livet mitt, jeg vil være lykkelig... Men jeg vil også at min samboer skal være lykkelig....For jeg er veldig glad i han, men det er mer som en bestevenn, ikke en partner/livsledsager....
Jeg frykter at han skal gjøre noe dumt hvis jeg forlater han, og da mener jeg som fks å prøve å ta sitt eget liv.....

Jeg tenker nesten ikke på annet enn at jeg vil bort fra han, jeg vil være fri til å gjøre som jeg vil.... Jeg tror han merker at "noe" ikke er som det skal, men hver gang sier jeg bare "jeg er sliten" "jeg er trøtt" "har hatt en dårlig dag" "er ikke i humør" "har vondt i hode" osv....

Jeg har satt meg selv (og han!) i en skikkelig knipe, og aaaaner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg ut av den....
Jeg aner ikke engang hvorfor jeg skriver her inne, men jeg har ingen andre å snakke med om dette, for alle mine venner er også hans venner........så må bare få det ut......*snufs*

Hva gjør folk i min situasjon.....????
Avatar

Re: lengter etter noe mer...

jan 8 2012 - 07:43
Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Men det er meg som prøver å gjøre kona mi lykkelig. det er rart at alle i familien hans viser så mye posetive føelser for hverandre hvis han er utsultet på kjærlighet,så virker det som om det er noe som ikke stemmer der.
Kona mi har også prøvd å ta livet av seg et par ganger mens vi har vært sammen men det har ikke vært helhjertet,somregel er det ikke det men...
Synd han er så klengete og uselvstendig. Han vil ikke gå i ekteskapsterapi eller noe?
Du er jo i din fulle rett i å leve alene,han må ta ansvar for sitt eget øiv,dere kan ikke gjøre mer enn å støtte hveranre,og det er MAX av hva dere kan. Du kan ikke være alt for han hele hans liv og reddning. Jeg levde også 10 mnd alene og syntes jeg fikk fart på livet mitt igjen men nå har jeg blitt sammen med kona igjen fordi hun trengte det så sårt...
Det er vel alltid en viss sjanse å bryte opp et forhold. Du må bare gjente den samme enkle setningen eller to setningen om at du vil gjøre det slutt,helt til det går inn hos han.
Det er så lett å gi etter å skyve seg selv bakerst desverre.. Det er tøft å bryte grensene og det trygge,men kvelende.

Jeg kan ihertfall ønske dg lykke til i prosessen ihvertfall.

Jeg holdt også på å bli ufrivillig far med kona mi men heldigvis ble jeg ikke det.

Det sies at man lærer ikke å elske noen får man får dem til å gråte.

Det virker som om han er dprimert,kansje han burde gjøre noe med det.
Selv barn eies ikke av foreldrene sine!
Avatar

Re: lengter etter noe mer...

jan 8 2012 - 07:59
Han er utsultet på kjærlighet og nærhet fra meg......Jeg vil ikke ha sex med han, og jeg vil ikke kose med han og ta på han slik han vil.... Ikke fordi jeg ikke liker intimitet og nærhet, jeg elsker det...! Men det er bare det at det føles helt feil med han...
Vi kan godt ligge inntil hverandre/holde rundt hverandre, det syns jeg er kjempekoslig, men som oftest unnskylder jeg meg med at jeg er trøtt, sliten osv, fordi jeg vil ikke oppmuntre til sex, for å si det sånn.... For han blir veldig lett tent på meg..... :-O

han har en flott og støttende familie, og uten dem hadde han nok ikke "klart seg", for han er veldig uselvstendig. Han har heller ikke noe god selvtillit, til tross for den flotte familien! men jeg tror egentlig det er JEG som gjør han deprimert...... for jeg tror at også han føler på at noe ikke er slik det burde være.....

sier han "Jeg elsker deg" så svarer jeg som oftest med "så bra da"...... da blir han lei seg fordi jeg ikke svarer "elsker deg og" tilbake.... så i det siste har jeg på en måte gitt opp, og svarer automatisk "elsker deg og" for at han ikke skal bli såret.....jeg orker rett og slett ikke gnålet hans.....


Men det er noe i det du sier med trygghet og det vante i et forhold....og sånnsett har jeg det som plommen i egget... jeg VET at han alltid er der for meg, jeg VET at jeg kan stole 110% på han, og han gjør ALT for meg....

Men jeg vil liksom ha "noe mer"........ (grisk som jeg er...)
Jeg vil ha ekte lidenskap, jeg vil ha ekte følelser og ekte kjærlighet, jeg vil at JEG skal elske noen like mye som han elsker meg....

Hvorfor gikk du tilbake til kona di? hvordan tenkte du når du gjorde det? for du kan jo ikke ha tenkt på deg selv..... Det kan høres ut som vi er LITT i samme båt..... :-O



Avatar

Re: lengter etter noe mer...

jan 8 2012 - 10:33
Kan vel bare legge inn at det er veldig vanlig det som beskrives her. Det er utrolig mange som lever i middelmådige relasjoner fordi deres illusjoner tar fra dem initiativet til å blomstre me og leve livet til det fulle. Å ikke skulle komme dårlig ut av det selv er ofte en motivator til å være igjen og det kan være ødeleggende for alle parter.

Det krever en viss forståelse for å se hva en faktisk driver med og det er ofte en fornekter det helt fordi en lager seg en slags "forlaring" på hvorfor ting er som det er. Det blir gjerne mye mer komplisert enn det bør.

Skal en tenke mer rasjonelt på det må en utenfor seg selv. Spør deg selv hva du ville sagt om en venn kom til deg med det dilemmaet her.
Avatar

Re: lengter etter noe mer...

feb 4 2012 - 06:41
takk for svar....:)

jeg vet også at vi ikke er bra for hverandre.....JEG vet det, men ikke samboeren....! Eller, jeg tror han innerst inne merker at noe "ikke stemmer" men han tviholder på meg, og nekter å gi slipp....og mye av grunnen til det tror jeg er fordi han har dårlig selvtillit, og tror at han ikke klarer å finne seg noen andre å være med, for ingen andre vil ha en så stygg fyr som han... (dette er HANS ord, ikke mine!!) Han sier også ofte ting som: "folk må lure på hvordan en så stygg fyr som meg har klart å få ei så fin dame som deg" eller "jeg er sikker på at du er sammen med meg bare fordi du er glad i hunden min".... (og bare det i seg selv er en skikkelig turn-off for meg, jeg liker selvsikre menn...) Han disser også ofte seg selv og kommenterer at han snart er skalla, og at han har blitt feit, så han skjønner godt om jeg vil ha en elsker.... :-O (riktignok HAR han fått en liten pondus og blitt litt tynnere i håret de siste årene, men det er ikke de fysiske forandringene hans som gjør at jeg mister interessen for han, det er mest det at han ikke har selvtillit...)

Nå har vi bodd sammen igjen i en mnd, og jeg føler meg mer og mer deprimert, og mer og mer "kvalt"..... Jeg kan beskrive følelsen nesten som det å være i et rom med vegger som blir mindre og mindre, samtidig som luften suges ut av rommet....

Men likevel bryr jeg meg ufattelig mye om han, jeg er kjempeglad i han! han er virkelig verdens snilleste, så jeg klarer ikke "ta steget"...
Kanskje litt fordi jeg tenker at jeg aldri kommer til å finne noen som er snillere og som behandler meg bedre, og kanskje litt fordi det er er trygghetsfølelse å være sammen om ting, den tryggheten og forutsigbarheten om at det alltid er noen der for meg, noen jeg VET stiller opp uansett... (Jeg har mange venner, men ekstremt få, ja faktisk INGEN jeg "slipper inn" skikkelig....)

AAAANER ikke hva jeg skal gjøre i denne situasjonen.... Han sier omtrent daglig "jeg er så glad for å ha deg hjemme igjen, jeg elsker deg over alt på jord!" og "du må aldri flytte fra meg igjen, da vet jeg ikke hva jeg gjør, jeg klarer ikke leve uten deg"

og da syns jeg fryktelig synd å han, og får dårlig samvittighet for at jeg ikke føler det samme....:-/ og ikke nok med det, jeg har ikke guts nok til å fortelle han sannheten.... men jeg er forferdelig dårlig å å uttrykke meg og snakke om "viktige ting".....samlivskommunikasjon suger jeg rett og slett på...:-(

skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg skriver her, men jeg føler det hjelper å få skrevet det ned, og få "luftet" ting litt..... også er det alltid fint å få andres perspektiv på ting....!

Men jeg spør igjen; er det flere som føler det som meg, flere som er i samme båt?? hva gjør dere og hvordan tenker dere?? og hvordan tenker dere som kanskje sitter på andre siden av saken...?? (Samboeren sier at det er alltid en av partene i et forhold som elsker den andre mer enn den andre elsker tilbake, og jeg tror han han rett...hvertfall i vårt tilfelle...)

Kunne egentlig bare ønske at det var JEG som virkelig elsket noen, og at den "noen" elsket meg like mye tilbake....!
får litt "hetta" når jeg tenker at jeg kanskje aldri får oppleve virkelig kjærlighet... is this it liksom....?? for jeg er (selv om det kanskje ikke føles sånn for dere her inne,høh..) en veldig omsorgsfull, medfølende, lidenskaplig og romantisk person....*sukk*

Jeg sover for tiden på sofaen btw, og har gjort det omtrent hver natt siden jeg flyttet tilbake... litt fordi jeg syns det er digg å sovne foran tv-en og bare "skli" inn i søvnen, men mye fordi jeg føler at det er helt feil for meg å ligge der inne ved siden av samboeren...det føles bare helt feil.... om når han vil kose/være intim, så er det nesten så det knyter seg inni meg, for for meg føles det nesten som det er en av brødrene mine på en måte... det er bare helt FEIL........!:-O Og sover jeg på sofaen slipper jeg mange av de "invitasjonene", og unngår derfor problemet..... lame, I know, men kan ikke noe for det...:-O :-/

Og som om ikke dette er ille nok, tar jeg meg selv i å OFTE tenke å å være utro, tanken på det å være forelsket og lidenskaplig.....:-O :-O :-O I det daglige, fks når jeg står i kø på dagligvarebutikken og ser en tiltrekkende mann, tar jeg ofte meg selv i å tenke: "lurer på hvordan han der er i senga, han hadde jeg såååå prøvd meg på hvis jeg var singel" Jeg får skikkelig dårlig samvittighet og skammer mer for at jeg i det hele tatt tenker sånn, men jeg kan ikke noe for det...!:-O :-/
For snart et år siden var jeg i bursdagsselskap til en venninne (uten samboeren) og der traff jeg en usedvanlig kjekk og hyggelig fyr. Vi drakk og prata sammen hele kvelden, og vi hadde en tydelig og utrolig kjemi som vi begge nøyt... Plutselig var nachet over og vi to var de eneste som var igjen på hotellrommet (det var hans rom) Vet ikke helt hvordan det skjedde, men plutselig var vi limt sammen, og endte opp med å kline og "rote" (ikke sånn heftig,men kyssing/klining og kjærtegn...)
Det var............ gud, var den beste følelsen jeg hadde følt på LEEENGE! Men plutselig dukka samboeren opp i tankene mine, og jeg avbrøyt med EN gang og kom meg hjem i en fart...! Jeg har ikke sagt det til sambo enda, faktisk ingen andre enn meg (og han fyren) som vet det..... jeg har lyst til å si det, men samtidig ønsker jeg ikke å såre han, og er litt redd at han skal skade seg selv hvis han får vite det...)

Shit, har virkelig fucka opp alt........



Avatar

Re: lengter etter noe mer...

mars 10 2012 - 22:36
Jeg vet ikke om du fortsatt sitter fast i denne situasjonen, men tenkte å dele mine erfaringer og tanker med deg og andre som går gjennom noe lignende. Stakkars deg, du fortjener ikke å leve på den måten, og det gjør ikke samboeren din heller. Det blir jo ikke bedre for noen av dere å bare la ting gå sakte nedover, så jeg ville nok rådet deg til å gjøre noe med situasjonen.

Ut fra det du skriver, virker det som om du er forferdelig sliten av å føle deg fanget og ha dårlig samvittighet. Når man er så utslitt, ser man ikke håp i noen retning, og alt blir galt uansett hva man gjør. Samtidig høres det jo ut som om du på mange måter er knyttet til denne mannen, og at du setter pris på hans gode egenskaper til tross for at hans dårlige selvtillit stadig gjør ham mindre attraktiv for deg som partner. Hans tilknytning til deg virker jo også mer som en slags avhengighet enn en sunn kjærlighet. Han ser jo ikke deg i dette, han heller. Etter min erfaring er slitne par generelt dårlige til å finne de rette løsningene. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en parterapeut, for eksempel hos familievernkontoret der du bor. De er gratis, men det kan være litt ventetid. Jeg tror at det er viktig at dere får vanskelighetene frem i lyset. Du kan da kanskje finne ut hva det er som holder dine følelser tilbake, og om du virkelig vil ut av forholdet. Kanskje dere kan få noen metoder som kan hjelpe dere begge til å velge det som vil være best i lengden.Ved å gå i terapi sammen, kan du også sikre at samboeren din blir ivaretatt dersom dere sammen skulle finne ut at dette ikke fungerer. Dersom kjærligheten og lidenskapen skal blomstre i lengden og bli en glede for begge to, må man også elske seg selv. Kanskje du kan trekkes mot ham igjen hvis han klarer å bygge seg selv opp til å bli den selvsikre mannen du ønsker deg? Det er slett ikke dumt å få noen som har jobbet med utallige forhold før til å se de mulighetene dere selv nå ikke har overskudd til å se, enten det blir å velge hverandre på nytt eller avlsutte forholdet. Men begge to må nok da være trygge nok i seg selv til å velge hverandre fordi dere er glade i hverandre, og ikke fordi dere er avhengige av hverandre eller føler dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten kan man jo ikke bruke til noenting, så legg den til side hvis du kan:-)

Jeg håper du finner en løsning du kan trives med på sikt!
Avatar

same old same old

des 6 2013 - 01:07
så var jeg her igjen, same old same old.....

Bortsett fra at vi nå har gjort ting ENDA mer kompliserte....vi har kjøpt hus sammen...... som om det på en måte skulle løse alle vår problemer og få oss lykkelige.....
Huset derimot har store elektriske mangler, og vi er nå midt oppi en reklamasjonssak.....

Jeg gremmes hver gang jeg tenker på dette huskjøpet, ALT er feil, og jeg har mest lyst til å selge huset igjen.....det vil ikke samboer, han er overbevist om at vi får det fint der bare vi kommer oss på plass... (Men vi kan ikke flytte inn før det elektriske er i orden, huset er meget brannfarlig)

POENGET er at jeg prøver og prøver å avslutte forholdet (som har gått på kvart maskin i flere år), men så pusher og pusher samboer, og klarer å overtale meg til det meste....

Hva er galt med meg?? Jeg er da et selvstendig menneske....

Anyways.... I det siste har jeg fått god kontakt med en kollega i en annen by, og selv om jeg HATER å måtte innrømme det så har jeg vært utro...... :-( :-( :-( :-(
Jeg var på kurs i byen hvor han bor, og vi koste oss masse ute sammen....spiste middag, gikk turer, gikk på kafe, SNAKKET sammen, sov sammen, og jeg hadde rett og slett den beste uka jeg har hatt på det jeg kan huske.... :-O (Ja jeg får dårlig samvittighet av å si det, men det er sant.....:-(
Han behandler meg som en gudinne, er selvsikker og trygg, litt spontan, livlig, og han er ALT min samboer ikke er.....

Jeg vet ikke hva som skjer, hva gjør jeg nå?!
Jeg SKAL fortelle samboeren min om hva som skjedde mellom meg og min kollega, men med tanke på dette hus-problemet så har jeg NULL PEILING på når det beste tidspunktet er......?!

Jeg har villet avsluttet forholdet mellom meg og samboer i flere år, men han har alltid klart å "fiske" meg inn igjen, og tryglet om "bare EN sjangse til"..... og jeg har gitt etter.....

Er det noen som har noen gode råd? Hvordan går man fram med samlivsbrudd når man har kjøpt hus sammen? (Vi har delt lån og står begge som huseiere på huset)
Altså ja, huset må jo selges, ingen av oss har økonomi til å bo der alene (selve huset er akkurat det jeg ønsker meg, men samboeren er "feil".......

Hjelp dette ble usammenhengende og rotete..... men det er akkurat slik jeg føler det, jeg er litt rådvill for øyeblikket.....
Har huslån på 2 mill, og er driiiiitredd for å "gå konkurs" hvis jeg går fra sambo......

Er det NOEN som har noen gode råd eller erfaringer de vil dele?

denne gangen har jeg VIRKELIG satt meg selv i klisteret....

kjenner jeg bare får mer og mer avsmak på samboeren min, og stemningen mellom oss blir bare dårligere og dårligere.... jeg er IKKE lykkelig, men vet liksom ikke helt hvor ellers jeg skal gjøre av meg (Bor i hans hjemby, og her har jeg fått meg fast jobb der jeg har 1 år igjen i forhold til arbeidsavtale.... jeg har ikke noen av MINE venner her, kjenner kun hans venner og familie, så jeg har liksom ingen å snakke med dette om.... jeg tenker også at jeg faktisk ikke har noen plass å bo heller ved et brudd... (sånn rett etter bruddet før man har funnet seg egen bolig....)

Så sånn går nå dagan..... :-O




Til forsiden