I fjor sommer så møtte jeg en fantastisk snill, morsom og kjekk gutt som jeg snakket veldig mye med på en fest. Han var en gutt som jeg ble ufattelig betatt av med en gang jeg møtte han på grunn av hans utstråling. Vi møttes også tilfeldig på byen flere ganger etterpå og vi hadde det bestandig så gøy sammen. Endelig kom dagen da han begynte å skrive til meg, og jeg fikk hjertet langt opp i halsen. Det er sjeldent jeg føler det slikt for en gutt. Vi planla endelig å møtes, men her kommer problemet mitt; jeg kan være så ufattelig sjenert når jeg er alene med gutter jeg liker. Så hver gang vi møttes så måtte jeg alltid ha alkohol innabords. I løpet av helgene vi tilbringte tiden sammen ble jeg så ufattelig fort forelsket i han. Aldri før har en gutt vært så god og snill mot meg, og vi lo sammen hele tiden. Men jeg hadde kun erfaring fra en gutt før han, og den gutten oppførte seg som en drittsekk mot meg. Så av en eller annen grunn ble jeg også drittsekken mellom meg og han gutten jeg nå var blitt forelsket i. Jeg sa så utrolig mye slemt, og gjorde dumme ting. Jeg tok nesten 0 kontakt i hverdagene, og virket tydeligvis bare interissert i helgene og dette sa han i fra om flere ganger. Jeg tok det aldri til meg før kvelden kom hvor han plutselig var helt klikk. Han stod opp ropte til meg hvordan jeg var og han ville så absolutt ikke ha noe forhold med meg. Og det var etter den gangen jeg skjønte det. Jeg hadde slettet han fra alle sosiale medier i sinne, og det angrer jeg så utrolig på. Fordi den dag i dag har vi ikke noe som helst kontakt. Jeg har etter den kvelden prøvd å sende meldinger og ringt han utrolig mange ganger for å si unnskyld, men det har jeg selvfølgelig gjort i fylla... og det gjorde det jo så absolutt ikke noe bedre med tanke på at han var så lei av at jeg drakk hele tiden. Helgene etter vi begynte å krangle var et helvette. Jeg ville alltid på byen for å se om jeg kanskje så han slik at vi kunne snakke sammen, siden han svarte meg ikke på mobilen. En gang møttes vi faktisk igjen for å snakke sammen, men jeg husker selv ikke noe av det pga.alkoholforbruket mitt. Alkoholforbruket mitt ble bare verre og verre , helt til jeg fikk tak i han en dag og han ville snakke ut med meg når jeg var edru. Da sa han i telefonen at han var utrolig lei av at jeg skulle bli så full hele tiden og at jeg måtte skjerpe meg. Etter den telefonsamtalen tok jeg meg sammen for å bevise til han at jeg kunne klare det. Jeg har i ettertid møtt han treningssenteret nesten hver dag, og han ser på meg hele tiden og snur seg etter meg. Men det er så dumt at han gjør det, siden da gir han meg forhåpninger om at han liker meg igjen. Jeg dro nylig nå til militæret, og da fant jeg ut at han har fått seg en ny dame. Det var godt å komme seg til militæret, fordi man har hele tiden noe å gjøre slik at man tenker ikke hele tiden på det negative. Men jeg merker at nå som jeg har perm og er alene så går det rett og slett ikke. Jeg ligger å griner hele tiden. Men jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har aldri hatt det slik som dette før. Vi var jo ikke sammen engang. Jeg tror jeg bare er redd for at jeg aldri kommer til å møte en så fantastisk gutt igjen. Jeg trodde jeg hadde kommet meg over han, men det har det tydeligvis ikke gjort ettersom at jeg ligger og griner som bare det :( jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre..

Oi det virker tungt, men utrolig modig gjort av det å vise at du faktisk turde å vise deg at du kunne komme deg på bena igjen, samt militærtjeneste også.
Kjenner meg godt igjen på historien din og føler at det er sinnsykt mye man angrer på at man gjorde og hvis man bare hadde hatt en tidsmaskin så hadde man reist tilbake og gitt seg selv en real slap i ansiktet.

Men gjort er gjort, det er ikke mye man kan gjøre med det enn å gå videre.
Selv om veien videre ikke blir enkelt. Det beste du kan gjøre er å tilbringe mest mulig tid med venner.

Militæret er et unikt sjangse å få skaffet seg noen virkelig gode venner.

har selv tjeneste gjort i militæret og de gode vennene jeg fikk da, er fortsatt veldig gode venner selv etter tjenesten.