Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

kjærlighetssorg eller depresjon?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

kjærlighetssorg eller depresjon?

feb 10 2015 - 10:53
Hei, jeg har nå fått høre av en venn at jeg burde få hjelp med hva jeg tenker om denne situasjonen jeg er i akkurat nå..

Litt bakgrunn om det som har skjedd, jeg har hatt en kjæreste siden jeg var 14 år, det har vært mye opp og ned, og de periodene som har vært bra, de har vært kjempe bra! de periodene som har vært vanskelige og ikke så bra de har vært alt fra slitsomme til uutholdelige.. I starten av desember i 2014 hadde vi det helt jævlig, jeg ble bare stengt ute av han, han tok ikke kontakt eller noe, så jeg begynte å kutte for å ikke tenke så mye på smerten han gav meg.

Nå i januar, en måned etter var det pån igjen... men nå var det det at jeg dro på nyttårsfest uten kjæresten fordi han var hos faren sin i Trondheim. Han synes jeg skulle være hjemme fordi han var redd noen skulle prøve seg og at jeg mista litt kontroll, han hadde ikke noe grunnlag for å tro at jeg skulle miste kontroll i og med at jeg ikke har drukket mye før eller vært mye på fest, og jeg hadde en del gode venninner der...

På festen var det gøy, det var en gjeng fra der jeg er fra og en gjeng med helt nye fremmede folk fra nabokommunen. Jeg er ikke så mye til danseløve så jeg hadde funnet plassen min i sofaen, og der satt, la oss kalle han Ole. Så jeg og Ole snakket resten av kvelden til klokka ble ett og han fant ut at jeg hadde kjæreste, da gikk han selvfølgelig. Jeg trodde vi var venner, ikke at vi hooket...

En uke etter tok jeg kontakt med han og vi ble gode venner, jeg ble derfor invitert på ny fet den kommende fredagen. dette likte ikke kjæresten min, men vi snakket nesten ikke lenger fordi han måtte tenke litt på noe som jeg fortsatt ikke har fått greie på...

På fredagen, på festen, fikk jeg for mye å drikke og jeg var så trist for at kjæresten min sa jeg bare kunne dra uten noe større diskusjon om at han var redd for meg. Jeg kom da til å kysse Ole... Jeg angrer enda... så jeg og typen slo opp.. og det var greit i en uke... og etter det så har det bare blitt verre...

Jeg føler meg helt forlatt uten han, og jeg har sagt til han og til alle som har spurt at jeg føler meg helt jævlig.. jeg er helt sykt trist... Det har vært mye frem og tilbake nå de siste ukene om at han ville ha meg tilbake, men jeg ikke ville. Nå er det blitt motsatt.. Han er forvirra og vet ikke hva han vil, jeg er ikke helt 100% sikker på hva jeg vil, men jeg vet at jeg ikke orker å ha det som det er nå...

Her om dagen ble det så ille at jeg sto opp kl 4 på morningen og så meg i speilet og tenkte; "Hvorfor er du her? Hvor ser du deg selv i fremtiden nå? Hvor deilig hadde det ikke vært å få et kutt nå? ingen vil savne deg, bare gjøre det." Jeg var ikke langt unna å ta mitt eget liv den dagen... jeg så ingen fremtid, jeg så ikke noe poeng med å leve med en sånn tom følelse... Jeg har ikke vært tilstede i noen sammenhenger i det siste pga dette...

Jeg er vel deprimert.. 1 av 5 mennesker, eller no sånt, vil være deprimert i løpet av livet, og akkurat nå er vel jeg også en av dem... Jeg vil bli lykkelig igjen... Jeg vil se på han og kunne smile og gråte av glede, ikke av sorg. Jeg cil tilgi meg selv og bli tilgitt.. Men hvis ikke det skjer så ser jeg ikke poenget med å være her lenger...
Avatar

Hei

feb 10 2015 - 22:24
Jeg kjenner meg en del igjen i det du skriver, kanskje bortsett fra tidshorisonten, for jeg gikk selv gjennom et brudd rundt nyttår og jeg kjenner igjen en del av dynamikken du beskriver mellom deg og kjæresten (eksen?)

For det første så skjønner jeg at du er lavt nede nå- jeg har vært og er forsåvidt der og selv, og jeg vet at enkelte dager virker det bare så utrolig fristende å gjøre slutt på ting fordi alt virker meningsløst og situasjonen føles uholdbar. Det eneste jeg kan si til deg er at om du hadde tatt det valget så hadde det ikke lenger vært noen deg, og det hadde iallefall vært meningsløst. Det finnes en fremtid og du vet ikke hva den kan by på- mest sannsynlig vil den ha både gode og vonde opplevelser, men om du gir opp så er den borte og du får aldri vite. Det er helt naturlig å tenke på utveier som det når det gjør så vondt, men vær så snill- bare fokuser på å ta en dag av gangen- fortell deg selv at ting kan og vil bli bedre og smerten vil bli enklere og bære og ta mindre plass når det har gått litt tid.

Når det kommer til forholdet til kjæresten så kjenner jeg igjen litt av den dynamikken i usikkerhet, mye fram og tilbake og følelsen av at du så gjerne vil at han skal vise at han faktisk bryr seg og vil ha deg- om ikke annet så med å være litt sjalu og skuffelsen når det ikke går som du håper.

Om du føler at det er verdt det så kan du selvfølgelig fortsette, håpe at det vil roe seg og at dere får det fint igjen, men jeg tror du trenger å tenke igjennom om du får det du har behov for i forholdet, og om du tror at du kan få det du trenger av han for at du skal føle deg bra- ikke bare på de lyse dagene, men jevnt over. Du må rett og slett ta en avgjørelse og stå for den.
Jeg gikk og tvilte på eksen min og om han egentlig kunne gi meg det jeg trengte og om han var en bra fyr i lang lang tid, men jeg var så opptatt over at jeg ikke kunne være uten han, for det var jo meningen at vi skulle være sammen fordi han liksom var drømmemannen min- så jeg utsatte og tvang ned all tvilen selv om den var legitim. Det endte med at han dumpet meg, og jeg ble sittende igjen å føle som om jeg ikke engang hadde et valg - og som den desperate og avviste parten.
Om jeg var deg ville jeg tatt en pustepause- og prøvd å finne ut hva hjertet og magefølelsen sier deg; Det er vondt og vanskelig å stå for et brudd, eller for å tørre å håpe på forholdet om du vil det, men av og til er det bedre å bare ta en avgjørelse og stå for den enn å virre fram og tilbake- det gjør bare vondt verre.

Lykke til- og ta vare på deg selv! Livet har veldig mye bra og tilby, du må bare gi det tid ;)
Avatar

Hei

feb 11 2015 - 21:17
Tusen takk luxmemoriam! Det hjalp veldig med svaret ditt.

Det er sikkert best å bre innse at det er slutt.. men hvordan kan jeg.. Jeg prøver å si til meg selv at jeg burde komme over han og se hvordan det går, men hver gang jeg ser navnet hans på face så får jeg følelsene tilbake..

takk igjen for fint svar :)
Avatar

Re: kjærlighetssorg eller depresjon?

feb 11 2015 - 23:31
Bare hyggelig å kunne hjelpe :)
Et lite tips (som dessverre gjør litt vondt) er å kutte han vekk fra face, blokkere han og slette kontaktmulighetene du har- dvs- mail, mobilnr og meldingstråder. Da gjør du det lettere for deg selv å ikke obsesse og stalke han eller sitte å sture og analysere meldinger fram og tilbake for å finne ut hva han "egentlig" mente og om dere egentlig hadde det bra. Skal love deg at minst fem ganger i uken har jeg prøvd å sjekke eksen på face, og leitet opp nr hans- men det at jeg tok avgjørelsen å gjøre han utilgjengelig har holdt meg tilbake så langt, og dette er selv om han bor omtrent midt i min faste joggeløype. Om han ombestemmer seg og virkelig vil ha tak i deg så får han tak i deg. Gi deg selv en pause fra å grave deg ned i han og prøv å fokuser litt på deg selv istedet- på dine ønsker og behov :)
Til forsiden