Hun viste interesse i meg da jeg var på et lavt punkt i livet. Selv om jeg ikke er frelst med utseendet til Ian Somerhalder, IQ'en til Stephen Hawking eller pengene til Dan Bilzerian, så var jeg fortsatt synlig. For engangs skyld, så følte jeg meg faktisk veldig bra. Jeg var lykkelig. Som den tragiske og håpløse personen jeg er, så forelsket jeg meg i henne. Hun sa hun følte det samme for meg, og jeg gikk all inn. Jeg brukte all tiden min på henne. Det ble mindre tid på vennene mine, og mer på henne. Det er noe av det dummeste jeg har gjort. Jeg er helt alene nå.

Jeg lar meg selv lure gang på gang av at jeg kan faktisk få noe ekte og fint med hun her. Hvorfor? Fordi jeg er det mest tragiske mennesket som bare ønsker å bli bemerket og brydd om. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg angående slikt.. Slike følelser er litt nytt for meg. Du som kanskje har gått gjennom dette før..Hva skal jeg gjøre nå?

Hei, mekanikern :)

veldig trist å høre at det endte sånn.. Jeg kan tenke meg det må være tøft å elske noen så mye at man velger bort vennene sine. Jeg hadde det sånn i forholdet mitt også, det var perioder jeg sto i en situasjon der jeg måtte velge mellom kjæresten og vennen, det er et kjempevansklig valg..

Hvis du trenger råd ville jeg snakket med vennen du hadde, si at du er lei deg, og at du kanskje ble litt blind av å bli sett. Var dette din første kjæreste? hvis det var det så skjønner jeg at det virka veldig spennende å være med henne hele tiden.

Neste gang vil jeg råde deg til å holde kontakt med vennen dine uanset hva. Hvis en ny jente vil at du skal velge mellom henne og vennene dine, da er hun ikke noe å samle på, hva hvis du mister henne? da skjer jo dette igjen, og jeg unner ingen det.

Jeg håper virkelig du klarer deg, bare snakke med vennene dine, er de ekte venner så vil de skjønne hvorfor det ble sånn :)