Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

første post: den ene personen man aldri egentlig kommer over

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

første post: den ene personen man aldri egentlig kommer over

april 25 2013 - 21:09
Hei. Dette er første gang jeg er på dette forumet, og det blir forhåpentligvis en god opplevelse. Dette var jo forumet for kjærlighetssorg, så tenkte jeg skulle dele litt av mitt kjærlighetsliv, ikke at det har vært så spesielt bra...

Det har seg sånn at det er en gutt, som jeg uansett hva jeg prøver, aldri kommer meg over. Vet ikke helt om jeg kan kalle dette kjærlighetssorg, når vi egentlig aldri har vært sammen. Men ja, denne gutten virket som en veldig forståelsesfull, morsom og koselig fyr, pluss at han hadde det fineste smilet jeg noen gang hadde sett, og øyne jeg kunne drømme meg bort i. Oj, kjenner det er litt vanskelig å skrive om han. Men ja, så det startet med at jeg hang litt med vennene hans, og "crusha" litt på han da. Så begynte vi å snakke litt, jeg tok intiativ og følte meg alltid glad når jeg turte. Men han gadd aldri å ta initiativ... så jeg stoppet litt opp. Jeg gjorde en feil, en veldig ensom kveld ringte jeg han og hadde drukket litt, jeg dummet meg ut skikkelig.

Men et par måneder senere så var det fest, og han kom bort til meg rett før den var slutt. Vi stod å snakket, og det var så hyggelig, han var så snill og søt, og jeg tenkte, kanskje faktisk vi kunne blitt bedre kjent!
Boy, was I wrong.

I etterkant prøvde jeg å få ting til å fungere, noe det ikke gjorde. Kort fortalt, fant han ut at jeg likte han, og han "visste ikke hva han følte". I etterkant hørte jeg at han spurte vennene sine om hvordan han skulle bli kvitt meg (vet ikke hvor sant dette er). Men det var ikke noe han sa seg i mot når jeg tok det opp.

Det værste er, jeg vet jeg burde være over han, Jeg burde slutte å tenke på smilet hans. Hva vi kunne hatt. Men hver eneste gang jeg ser han, og når jeg er hjemme og alene på rommet mitt, tenker jeg på det. En liten tanke, som vokser seg større. Jeg skulle bare ønske det var en "av" knapp for følelser noen ganger.

Dette ble utrolig langt, beklager. Vet ikke helt hvorfor jeg deler dette, men det er vel greit å bare få det ut. Hvis du har noe du ønsker å fortelle, er jeg her for å lytte. Bare bli venn med meg eller noe, jeg forstår ikke siden helt enda, men det skal jeg nok få greie på snart :)
Avatar

..

april 26 2013 - 00:44
som om jeg skulle skrevet det selv.
Jeg sitter fremdeles med ett slags håp selv om jeg vet det er ekstremt sykt urealistisk. Jeg vet det aldri kan bli noe av, av forskjellige grunner, men likevel så sitter det en liten følelse som minner om håp, til tross for at han har flytta til oslo og jeg bor i midt-norge.

"Evig eies kun det tapte" bruker psykologen min å si hver gang jeg kverner på dette temaet :)
Til forsiden