Jeg sliter så sinnsykt med sorg inni meg. Ble slutt mellom kjæresten min og meg for 3 mnd siden. Vi var sammen i tre år, alltid vært forelska i han, selvom forholdet våres fort gav utfordringer. Virkelig en gutt jeg følte jeg kunne være med selv med, men grunnet ting rundt oss ble forholdet våres fort veldig hverdag. Han har en sønn fra før av og eksen hans prøvde å krangle til seg foreldreretten til sønnen allerede ett år etter vi ble sammen. Det ble sak ut av det. Samt at han sleit med å gjøre ferdig utdannelsen sin etter en skade han pådro seg i tenårene. Ikke stabil økonomi, trøbbel med eksen pluss at vi hadde være problemer når det kom til tillit da jeg sviktet han med å være med eksen min rett før vi ble sammen. Han er en ganske følsom gutt og glemmer ikke ting, klandrer ofte seg selv. Alt dette ga så negativ energi rundt oss så vi tilslutt gled i fra hverandre og vi forandret oss begge to. Han fikk også diagnostisert en kronisk sykdom siste året vi var sammen så det toppet seg. Han kunne ikke jobbe med det fagbrevet han hadde fått og måtte begynne på nytt. Jeg ble svært sliten av alt dette psykisk , samt at jeg jobbet en del netter. Følte vi levde av meg en periode og ble utslitt av alle problemer. Han forandret seg det siste halve året av forholdet vårt og begynte å gi mer f.. noe som var bra for han, som å gå ut med kompiser osv. Da han før hadde isolert seg, han ble mer irritert på meg og virket søkende i forhold til singellivet og jeg ble usikker og sliten av det. Vi ble enige i høst om at vi hadde såret hverandre nok, jeg følte at han aldri kunne tilgi meg og han følte at ved at jeg skulle være sammen med han kom det bare til å bli en byrde. Så vi gjorde det slutt. En lettelse der og da og det skjedde på en veldig voksen måte. Det gikk bra de første to mnd. Jeg så frem til å komme for meg selv og starte mitt liv.. og det var deilig å se han ha det bra og vi hadde kontakt. Vi er veldig avhengig av hverandre, så det skjedde ting mellom oss da det fortsatt var følelser inne i bildet og trygt og godt. Begynte å takle dette veldig greit, fikk meg ny leilighet men daglig kontakt meg han som venn da han fortsatt kommer til meg med ting han vil snakke om. Gikk greit inntil for noen uker siden da jeg plutselig fersket han med en annen jente :( vi hadde pratet mye på det på forhånd og at vi skulle være ærlige og slutte med rotinga da, men dette skjedde så fort og måten jeg fant ut på det var traumatisk. Jeg fersket dem i sengen da jeg kom til han uanmeldt for spørsmål ( har fortsatt post hos han). Siden da har hele verden min falt i grus. Jeg spiser ikke, sover ikke, kaster opp, sliter med selvskadings tanker og et enormt sinne i meg, samt angst og en følelse av konstant panikk og ikke kontroll på meg selv:( er helt jævlig. Føles ut som jeg bare vil kjempe meg ut av kroppen min og skrike, eller forsvinne. Jeg hater den jenta og hater han, men vil ikke miste han. Han har aldri gjort det for å såre meg sier han, og det er jo slutt. Vi pratet sammen i 8 timer etter jeg fant det ut. I følge han hadde han møtt henne helgen før, hun kom på besøk og det skjedde ting men han skulle si det til meg uansett. Han har fortalt meg ganske mange ting som har vært ubehagelig for han etter han ble singel så jeg vet han hadde tenkt å fortelle meg det. Han er ikke en slem person. Jeg skjelte han ut, gråt, var nysgjerrig på alle detaljer i løpet av de 8 timene.. vi rota også. Vet det er helt feil, men jeg klarer ikke tanken på å miste han. Nå har det snart gått to uker og jeg et drittlei av å ha det sånn. Jeg gjør så mye urasjonelle ting, ringer han, stalker han, forsøkt å skade meg selv, har også gått på han fysisk. Mister helt kontrollen på meg selv, er desperat og det er skremmende. Hvorfor? Jeg føler at jeg trenger avstand, men er ikke så lett da han har vært en så stor del av livet mitt de siste tre årene å kjenner meg ut og inn, samt at han kommer for å trøste meg og er oppriktig bekymret og glad i meg. Selvom jeg har gjort mye sykt. Han går ikke ifra meg før han vet jeg har det bra. Han er bare snill, men det føles ut som om han fortsatt vil holde på meg. Jeg hater å ha det sånn. Sitter å drikker meg full nesten hver gang jeg har fri og klarer ikke finne den stabiliteten i meg jeg følte jeg hadde når det først ble slutt. Hvorfor? Jeg er også såra og bitter fordi jeg faktisk har brukt denne tiden på å gjøre bra ting for meg selv da jeg ikke er klar for noe forhold. Jeg har ikke møtt noen, og det klarer jeg ikke nå heller:( han sa det samme selv, at han trengte å være alene å singel samt finne seg selv. Men nå har han plutselig begynt å like ei jente han gikk til sengs med allerede første date? Det gjorde han ikke med meg engang. Han er ikke one nightstand typen heller, men han sier han har forandret seg og er redd for å ha blitt det. Sier han har gitt faen i seg selv hele livet og nå vil leve. Jeg bare føler jeg har mistet han og det gjør så utrolig vondt. Vil se han lykkelig, vet det kanskje ikke er rett å bli sammen igjen da det er såpass mye bagasje vi har. Men vil ikke at han skal bli sammen med henne jeg ferska han med :( sårende å høre at han liker henne. Han sier han er glad i meg, og følelsene er han usikker på.. de er ikke rette. Tok det greit når det ble slutt, men skjønner ikke noen ting nå? Sliter med dårlig samvittighet og alt. Beklager langt innlegg, men måtte få det ut:(

Håper det hjalp å få det ned på papiret, var veldig langt innlegg men tok meg tid til å lese det.
Mitt første inntrykk her er rett og slett at du ble såret og har problemer med å takle det.
Det er helt normalt å søke tilbake til eksen og forsøke å være venner eller bli sammen igjen.
Jeg har vært der en del ganger og mitt erfaring er at det er best å avslutte forholdet på en voldsom måte og ikke kontakte hverandre igjen.
Når man forsøker å være venner så blir minst en av personene såret på en eller annen måte. Da tar det 10 ganger så lang tid å komme seg over forholdet.
Forstår frustrasjonen og fortvilelsen din men du må bare ta en voksen avgjørelse og jobbe med deg selv hvis du skal klare dette.
Hold deg opptatt og ikke gi deg selv tid å tenke så mye på det.

Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt. Hjalp å skrive det ned. Godt å bli sett ❤️ Jeg skjønner at jeg bare må sette hardt mot hardt og ikke ta noe kontakt noe mer. For dette går ikke lenger. Bare ødelegger meg selv. Det er ikke verdt det mer. Så meg selv i speilet ista og tok en alvorsprat med meg selv. Må bare bite tennene sammen å kjempe igjennom det. Nå er jeg faktisk på jobb, og det i seg selv hjelper litt. Takk for at du tok deg tid til å lese og å svare meg. klem til deg :)