Samboeren og jeg har nylig valgt å gå hvert til vårt. Det knuser meg så uendelig mye, og h*n er like knust. Ingen av oss synes dette er en løsning som føles riktig, men etter en lengre periode hvor vi bare river hverandre ned føles det nødvendig. Vi har funnet ut at vi er hver for oss to fantastiske mennesker, men vi klarer ikke være fantastiske sammen. Det er så sinsykt vondt, og jeg har aldri grått så mye før som jeg gjør nå. Og h*n også synes dette er grusomt vanskelig. Vi er til og med usikre begge to, på om dette faktisk er den beste løsningen. Jeg føler vi bare møtte hverandre på feil sted, til feil tid. Dette er så smertefullt og jeg er helt knust. Jeg flytter hjem til mine foreldre (vi har bodd i hans leilighet) og deler hunden 50/50og skilles som venner... Noen som har tips til hvordan å komme seg gjennom dette...? Jeg gråter og gråter, er mye kvalm og sover dårlig...

Er i et forhold der jeg ikke har blitt behandlet riktig og har absolutt ingen ide hvordan jeg skal komme meg ut av det fordi jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det. Vi eg gla i hverandre, men han tabber seg ut og har en del problemer som han prøver å fikse. Om du vil snakke med meg så feel free. Kjærlighetssorg er noe dritt

Etter 4.år og verdens nydeligste baby sammen valgte eksen å avslutte forholdet når jeg var på reisejob for dem. Har vist at hun har slitt pågrunn av familjen sin og dårlig & utrygg barndom men hvem har ikke det.❤️ Alt føles bare feil men hun vet mine følelser og hvor mye jeg elsker hun og barna og hvor mye jeg måtte jobbe for at forsørge dem fordi hun gik skole. Jeg forstår nu at det kan ha vært fødselsdepresjon og mora hennes syk at hun gjorde det slut når jeg var på job. Men hadde hun bare ringt meg på job og fortalt meg situasjonen og sine følelser i stedet for at avslutte forholdet var veldig vondt. Uanset så orket jeg ikke at kjempe alene for oss og drog til sjøs igjen mest for at få kalde hun på avstand.