Dette er en vanskelig situasjon, og jeg forventer ikke sympati, men håper litt at noen vil snakke med meg likevel.

Jeg har vært sammen med mannen min siden sommeren 2009. Før den tid var vi kjærester i noen år, men vi var så unge at det gikk litt opp og ned.
Jeg har hele tiden visst at det er han jeg vil dele livet med, han jeg elsker og han jeg vil bli gammel med.

Vi har et svært godt forhold, som består av mange gode stunder og noen dårlige.

I januar i år falt jeg pladask for en mann jeg møtte via felles hobby. Jeg har aldri møtt noen som han, og merket raskt at det var noe mellom oss. Jeg prøvde hardt å legge disse følelsen til side, da jeg ikke ønsket å utvikle de mer.
Jeg ble ikke kvitt disse følelsene, men gjorde ikke noe med de, da han ikke var spesielt interessert.

Så skjedde det uvirkelige, som jeg har ønsket meg i flere år, jeg ble gravid med mannen min. For en lykke!
Etter dette forsvant omtrent alt av følelser for den andre mannen, og det var liksom ikke viktig lengre. Det kjente jeg var godt, for jeg ønsket ikke å kjenne på det.

Plutselig en dag tok han kontakt med meg og jeg kjente at følelsene blusset opp igjen. Vi møttes tilfeldigvis flere ganger gjennom sosiale arrangement og jeg merket at det ble vanskeligere å holde følelsene unna. Det var som om følelsene virket sterkere pga. av hormoner. Har lest at man ikke alltid er seg selv i denne perioden, det samme sa legen min.

Så møttes vi for å gjøre noe i lag som venner. Ikke det klokeste valget, men jeg tenkte at det var litt uskyldig, siden han uansett ikke hadde følelser for meg.
Den kvelden endte vi med å ha sex. Det var helt uforventa, og absolutt ikke planlagt fra min side.
Jeg angret meg sårt etterpå og følte jeg måtte fortelle mannen min alt. Jeg følte at dersom han ville gå fra meg, ja, da hadde jeg fortjent det.

Vi ble enige om å ikke fortelle det til noen...
Mitt grunnlagg for dette var at jeg kom til å ødelegge flere liv dersom jeg fortalte.
Jeg angret meg sårt (gjør det enda) og veisste at dette aldri kom til å skje igjen. Jeg må nå fokusere på å være den beste jeg kan være for mannen min.


Det jeg sliter med nå, er å kjenne på at jeg virkelig ikke betydde noe for den andre mannen. Hvordan kunne jeg ødelegge meg selv og mitt forhold til han jeg er gift med, med å gi meg selv til en annen, som egentlig ikke bryr seg om meg i hele tatt?

Jeg har vært sammen med mannen min i mange mange år, og det å la seg selv føle på følelser for noen andre, var skremmende. Jeg aldri gjort det før, aldri tillat meg å føle noe for noen andre, åpnet meg opp på det viset.
Jeg føler meg på et vis lurt, samtidig som det er jeg som må slite med skammen over hva jeg har gjort.
Jeg ser så ned på meg selv, føler meg ussel, og samtidig mindre verdt.

Han andre visste jo at jeg var gift, hvordan kunne han gjøre dette, om han ikke hadde noen som helst følelser for meg?

Hva kan jeg gjøre nå? Hvordan skal jeg forholde meg til dette?
Jeg føler en slags sorg for å ha mistet han andre mannen, men samtidig føler jeg me så fæl som kunne utsette min egen (snart større) familie for noe sånnt.

Døm meg gjerne, men det har jeg selv også gjort.

Kjære deg usikker. Du har gjort en feil, og vi er vel ingen feilfrie? Det jeg synes du skal gjøre er å prøve å glemme hele episoden, ikke la dette ødelegge for deg, din mann og ufødte barn. Det er det ikke verdt. Jeg tror at når barnet kommer, og hverdagen stabiliserer seg vil du etter hvert få dette på avstand. Alle har sine kors å bære, dette er ditt. Ønsker deg det beste:)

Jeg synes ikke du skal dømme deg selv så hardt. Vi gjør alle feil, det er menneskelig! Du er verken ussel eller mindre verdt av den grunn. Håper du klarer å gå videre og glede deg over den lille familien din. Følelsene er kanskje litt kaotiske akkurat nå, men det kommer til å bli bedre!