Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Trøstende ord etter utroskap

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Trøstende ord etter utroskap

feb 28 2021 - 17:03
Blir den vonde, tunge følelsen noen gang bedre? Min mann valgte å forlate meg for en annen dame som flyttet rett inn etter jeg flyttet ut. Det er så vanskelig å se for seg at fremtiden blir bedre, jeg føler meg sviktet på alle måter. I tillegg er jeg livredd for å møte på dem overalt. Skjønner ikke at noen gang være så onde, ønsker dem alt vondt. Føler meg bitter og er svært langt nede. Går til psykolog og prøver å jobbe meg gjennom det, men ser ingen lys i tunnelen. Nå kommer våren og jeg ser for meg alt de skal gjøre sammen, sikkert få barn og leve lykkelig, mens jeg sitter her helt alene med traumet. Trenger bare noen trøstende ord i alt det grå ????
Avatar

Trøstende ord etter utroskap

feb 28 2021 - 19:10
Du behøver ikke ta det som et tap, en mann som oppfører seg slik kommer sannsynligvis til å gjøre det samme igjen. Se på deg selv som heldig, nå har du muligheten til å finne noen bedre, eller bare passe på dine egne behov. Ta litt distanse fra de bitre følelsene, du behøver ikke gi han den makten over deg.
Avatar

Til Hønemoor

juli 4 2021 - 10:23
Jeg tror alt det du føler på her er helt normalt, og jeg er så glad for at du tok valget om å gå for å snakke med psyk om dette. Hvis dere har en god kjemi, og du tør åpne deg for vedkommende, ser de ofte raskt om du er på vei inn i en depresjon eller om det «bare» er helt normale tanker, skuffelse og sårhet rundt et brudd (populært kalt kjærlighetssorg). Brudd er fryktelig, fryktelig vondt, spesielt med utroskap i bildet, ikke minst det når den som velger å gå allerede har en ny. Plutselig en dag, etter 17 år, vi var sammen lenge - før vi giftet oss i «voksen» alder - sto jeg selv midt i den situasjonen, og det føltes som jeg revna totalt innvendig da jeg fant ut at det allerede var ei ny som sto klar til å ta over stafettpinnen. Jeg hadde behov for å sørge - lenge.. altfor lenge. Jeg trakk meg unna alt av familie, venner, sosiale tilstelninger, oppsøkte aldri steder hvor jeg kunne møte ham/de eller våre felles venner, men begravde meg i jobb. Sov ikke, spiste ikke, raste ned i vekt, persiennene nede, lyset av - og bare jobba (hjemmekontor - det hjelper jo heller ikke midt oppi alt). Etter et langt liv sammen, er det mye verdier som skal fordeles og ryddes opp i, papirer og dokumenter som må signeres, kontakt med banken og ikke minst flytteprosessen, men dette ble på en måte min vei ut av det selvutslettende sporet jeg hadde havna i, men det tok meg nesten 6 mnd å komme dit. Jeg kom endelig til det punktet hvor man igjen klarer å ta aktive valg for seg selv. Når kvelden kom og tankekjøret satte inn - den evinnelige kverna som aldri stopper - så måtte jeg til slutt stille meg spørsmålet; « Er dette nyttig? Får jeg noe svar?» ..og stort sett så var det NEI i andre enden der, altså. Så da var det bare å «brette opp erma» og begynne; Slettet alt på sosiale medier - jeg hadde ikke behov for å se deres lykke. Slettet bilder, brente alle spor etter bryllupet. Blokkerte tlf.nr. Mange som gikk med i dragsuget i den prosessen. Kvittet meg med el solgte alle møbler/ting som minte meg om ham og «oss», for det skulle ikke være «oss» lenger.. Jeg var utrolig heldig med familie og venner som aldri ga opp eller ga slipp, men likevel ga meg tid og rom på egen hånd for å sørge, rase, grine, banne, helt til jeg igjen en dag var klar for å plukke opp tlf og besvare alle de tapte anropene. Jeg var veldig bevisst på at jeg ikke skulle «bruke opp» de rundt meg, men det var veldig befriende den dagen når jeg endelig klarte å gapskratte når venninna mi kalte ham for en gjøk! Jeg har blåholdt på «gjøk»! Det er nå gått 1,5 år. Jeg kan fortsatt føle meg «nede» enkelte dager, der savn og sorg skyller over meg som ei flodbølge, og det kan bli et par tunge dager da, men jeg har kommet til erkjennelsen av at jeg ikke lenger er i stand til å definere hva det er jeg savner så sårt. Er det tosomheten? Er det hans bonusdatter? (vi hadde ikke barn sammen, så det ble veldig sårt å miste henne). Er det familien hans og våre felles venner? Er det tryggheta og stabiliteten vi hadde som par, økonomisk og fellesskapet? Er det egentlig HAM jeg savner? Tror faktisk det kommer et nei på det siste der, og det er faktisk et halmstrå å klamre seg til når det stormer som verst innvendig. Mitt aktive valg var å kutte all kontakt (alt gikk via Mail, og jeg har spart på hver og en av de for å minne meg selv på hvor stygt et brudd det ble) - det oppsto umiddelbart, men mye av det jeg beskrev over brukte jeg lang tid på å utføre. Når jeg knakk koden på å klare gi bare LITT slipp på ham og det vi hadde bygd opp sammen, så var det ei enorm befrielse, både for meg og alle rundt. Jeg synes det virker som at du selv tar gode, aktive valg for at du skal komme deg videre, og for at du selv skal få det bedre. Alene. Stygt ord, men det er fasiten; Nå er det DEG livet handler om! Da er det viktig å huske at «alene» ikke er det samme som «ensom». «Alene» betyr ikke «liten og svak», du må bare finne igjen DEG oppi alt dette. Jeg sleit lenge med det å identifisere og definere MEG etter «oss» - jeg er nok fortsatt ikke i mål, men jeg prøver å jobbe med det hver eneste dag, og så gir jeg også meg selv tid og rom for å kjenne på sorg og savn når jeg «trenger» det. Aksepten for at det var denne korsveien jeg skulle oppleve i livet, den har vært viktig for meg. Noen ganger kan jeg akseptere, andre ganger ikke, og da tenker jeg at det er også lov.. Veien ligger foran deg, og den blir til mens du går. Stor klem til deg ❤️
Til forsiden