Vel, så nå har jeg gjort det slutt med min elsker. Jeg føler ikke at vi kan være sexpartner lenger siden jeg har fått sterke følelser for han (og man skal ikke ha følelser for hverandre mens man er sexpartner, ikke sant), men han har ikke det samme for meg så da blir det i grunnen dum og fortsette. Han synes det er fint at jeg har følelser for han, men hva er det som er så fint med det når han ikke føler det samme for meg utenom at han vil kun ha sex med meg. Jeg vet ikke om jeg vil noe mer heller, men jeg er så redd for å bli skuffet igjen. Jeg er redd at han en dag skal si at han har truffet ei annen og at jeg skal sitter der med "skjegget i postkasse". Han sa det i fjor sommer at han hadde truffet ei annen og fortalte hva de har gjort sammen. Det såret meg, men han ville fortsatt at vi skal holde kontakt og ha sex siden det ikke var noe alvor mellom dem og ikke oss heller den saks skyld. Han ringte meg 3 - 4 uker senere og vi har fortsatt sex sammen etter det, men nå er det over.
Jeg savner han, men jeg vet at jeg har gjort det rette. Jeg kan ikke være elskrinnen hans lenger. Det var fint så lenge det varte, men det er greit at det er over nå mens leken er god og før jeg blir mere såret.
Hvorfor skal kjærligheten være så vanskelig?
Eller kanskje det er meg det er noe galt med?
Noen ganger så lurer jeg på om jeg kommer til å oppleve den store kjærligheten, men det er vel det man gjør til selv.
Hvis det er noen som har lyst til å skrive meningen sin eller kommentar på dette innlegget så hadde det vært fint.
Kanskje det noen som har opplevd det samme?

Hilsen Lille meg

Hei deg, for det første vil jeg si at jeg tror du har gjort det rette, og at det står respekt av det. Og det er IKKE deg det er noe galt med, det er helt normalt å få følelser for en sexpartner. De fleste er ikke laget for å skille klart mellom følelser og sex, det henger sammen. Og de fleste av oss klarer ikke/ønsker ikke å ha sex med en vi ikke har følelser for. Og da blir det straks komplisert. Jeg setter heller et spørsmålstegn ved eks sexpartneren din, at han klarte det så bra (hvis han gjorde det da?).
Jeg tror det er viktig at du kommer deg videre i livet, og det første skrittet var det du gjorde. Nå må du tenke positivt, møte nye mennesker og tenke at noen der ute er ment for deg. Men da må de gjøre seg fortjent til det og ønske å være sammen med deg på alle måter.Lykke til :)

Å dette burde vært skrevet av meg - bortsett fra at jeg ikke klarer å kutte ut "elskeren"... Du er utrolig sterk og tøff som har klart det!!!

Har og utviklet følelser for han jeg er fryktelig mye sammen med (både fysisk og ellers) - bortsett fra at vi ikke er "sammen" om du skjønner hva jeg mener. Og vet at forholdet ikke kommer til å bli annerledes enn dette.

Men det jeg bare ikke klarer å skjønne, er hvordan han greier å være så mye sammen med meg uten at han føler noe mer for meg...men det sier vel kanskje mer om han enn meg?

Men jeg klarer bare ikke kutte han ut - ikke før den dagen han kutter meg ut. Og da kommer jeg virkelig til å gå på en smell...men jeg er jo klar over dette - så har jo bare meg og takke!