Hei,

Det er lenge siden jeg har vært her nå. Fordi, jeg fant en mann, og jeg har hatt nok med ham. Endelig følte jeg at jeg levde igjen. Tross at vi egentlig har hatt litt utfordringer helt fra starten.

Men nå er singel igjen. Det ble slutt for under en uke siden, og jeg sliter fryktelig. Jeg vet det er tidlig ennå, men jeg var så glad, og nå er jeg tilbake der jeg var for et halvt år siden. Alene og ulykkelig. Jeg er akkurat passert 30 år, og jeg burde jo seriøst takle en kjærlighetssorg? Men tro meg, for den yngre garde, det blir aldri noe lettere fordi om man blir mer voksen. Man takler det kanskje bare på en litt mer voksen måte. Men noen ganger klarer vi ikke det heller. Jeg har hatt så lyst å kontakte ham, og fortelle ham mer, fortelle ham hva jeg føler, men egentlig så har jeg jo det, så hva godt gjør det å fortelle det igjen?

Det som er saken, er at det er ikke bare han jeg har mistet. Men de 2 barna hans. De som jeg har knyttet meg så til de siste månedene. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, å bli så glad i andres barn. Jeg som ikke er SÅ glad i barn en gang! Nå har den minste ungen fått vite om bruddet, og har blitt veldig lei seg. Hun ringte meg gråtende i går, og det holdt nesten på å ta knekken på meg, selv om jeg selvfølgelig var nødt å ta meg sammen for henne.

På toppen av det hele, så er det stor mulighet for å måtte face ham hver dag, fordi, vi er naboer. :( Nå har jeg bodd vekke noen dager, så utrolig nok har vi ikke sett hverandre på over en uke. ( det ble slutt på tlf. ) Men før eller siden vil vi jo. Så dette gjør det ikke akkurat noe lettere å gå videre. Hvordan skal jeg klare det? Jeg får jo med meg alt! Og det svir bare å se bilen hans, og jeg må se den hver dag! Jeg er så knust. Denne mannen har lenge likt meg, endelig fikk han meg, men så gav han oss opp. Fordi han er så lett skremt, og har vært gift og hele pakka. Jeg vet jeg er en snill jente, men jeg har min usikkerhet, som kan ødelegge litt. Men gud som jeg har jobbet med den! Og den ble bedre! Men så gav han opp, fordi jeg ikke finner meg i tull heller, jeg sier i fra om hva jeg føler. Og for han, kunne det til tider kanskje bli litt mye. Men jeg er ydmyk, og sier unnskyld fort hvis jeg vet jeg er urettferdig på noe vis. Denne gangen følte jeg ikke det. Men likevel, så er det jeg som ender opp å føler meg dumpet.

Det var en kortversjon av alt. Jeg måtte bare lufte meg litt. Tenkte jeg kunne snakke med folk her i samme situasjon. Det hjelper å få det ut, få noen tips, og kanskje ting i perspektiv.

Jeg unner ingen denne smerten!! <3
Men hva skal man gjøre??

Jeg er nysgjerrig på hva du ikke kunne finne deg i lenger..

Det er vel han som ikke kunne finne seg i at jeg reagerte på ham. For.eks, han fremstod ofte ganske kald både på melding, men også når jeg møtte ham. Dette var litt vanskelig for meg, med min lille usikkerhet og helt takle. Men skjønte ikke hva han gjorde galt, og hvordan jeg kunne reagere. Han er veldig redd av seg. Han er redd for kontrollerende kvinnfolk. Han hater konflikter og drama, og han er dårlig på å kommunisere. Jeg kan være litt dramatisk hvis jeg føler meg såret eller blir redd, men jeg er ikke kontrollerende, og jeg er egentlig bare veldig følsom. Men det ble litt krasj. Jeg er følsom, han fremstår kald. Så da ble forvikling. :( Men tross dette, så var jeg såpass glad i ham, at jeg nok ville prøvd videre. Men igjen, om ikke han hadde gjort noe for å prøve å tilpasse seg litt mine følelser, så måtte jo jeg også satt foten ned, slik han nå gjorde med meg. Likevel, jeg føler meg helt forferdelig, og skjønner ikke hvordan jeg skal kunne gå videre nå, uten han, og uten barna.

Du finner nok en annen du kan bli like glad i. Det å bli glad i andres barn tror jeg er veldig vanlig og tungt å oppleve når det bli slutt mellom enkelte. Det er vel noe av grunnen til at mange velger å ikke inkludere nye kjærester i barna sine før inntil man har vært sammen en stund.

Hvis du er mye alene og trenger å få tankene over på noe annet er det bare å legge meg til på vennelisten din og sende meg en melding så kan vi finne på noe en dag. Jeg har en facebookgruppe hvor jeg arrangerer litt sosiale aktiviteter hvis det også kan være interessant for deg? Kan jo hjelpe å treffe nye folk. Kanskje du til og med finner en annen du kan bli glad i på samme måten der?

Er du sikker på at det virkelig er slutt?
Hvis du og barna er knyttet til hverandre, så er det en ressurs han heller ikke kan overse.
Og hvis det er slik at han lenge har likt deg... det er jo sannsynligvis ikke borte? selv om andre, mer bitre følelser akkurat nå har tatt overhånd?
Sikker på at dere ikke kunne prøve på parterapi?
For meg virker det som om dere rett og slett har hver deres temperament og hver deres sett av traumer fra før. Og at dere har hver deres "kjærlighetsspråk", dvs. uttrykker følelsene på ulike måter. Det kan godt hende dere kan klare å komme hverandre i møte. Sikker på at dere ikke kan sette dere ned og prate litt rolig? Lytte til hverandre? Prøve å fortelle hva hver av dere innerst inne trenger i et forhold, og se hva dere kan gjøre for å komme hverandre i møte og forsøke å gi hverandre i hvert fall noe av det den andre trenger, på den måte som vedkommende trenger?