Hei. Jeg er i en situasjon jeg ikke helt direkte vil kategorisere som kjærlighetssorg, men mer et savn, et savn og redsel over hva som kommer til å skje med meg videre.

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 8 måneder, vi to har bodd sammen frem til jeg skriver dette innlegget. I dag 05.06.2020, sa kjæresten min til meg at hun var usikker på alt og om hun orket å fortsette med oss. Dette kom egentlig ganske uforventet, vi har et veldig fint forhold, lite krangler, ingen utroskap og på mange måter "drømmefoholdet"

Hun sa at hun måtte bo litt for seg selv, og finne ut av hva hun ville, jeg har 0 kroner på konto, bodd hos henne, og på mange måter hatt et liv hos ho. Hun sa at det ikke har noe med meg å gjøre men mer at hun føler at hun ikke elsker meg godt nok som hun mener hun burde og at hun trenger tid.

Jeg ringte mine foreldre, som jeg har overbevist om at dette er den rette jenta og sagt at jeg aldri kom til å flytte hjem igjen, det var faren min fornøyd med å høre fordi vi kom fram til en avtale i Januar av 2020 på at når vi intraff Juni måned skulle jeg være ute av huset.

Jeg fikk lov til å bo hos de fra Fre-Søn også er det ut, jeg vet ikke hvor jeg skal bo eller gå etter dette, jeg har hørt med venner, men de er bortreist eller har ikke mulighet, jeg har ikke nærtboende familiemedlemmer, og jeg har 0 kr på konto. Jeg er livredd på flere faktorer, må jeg bo på gata nå, kommer jeg til å miste henne, jeg er nervøs og vet ikke hva jeg skal gjøre av meg selv.

Jeg har sendt henne en del meldinger etter jeg kom hjem, dette trodde jeg at jeg aldri kom til å gjøre men først nå når jeg føler at det er en mulighet for at det kan bli slutt blir jeg desp, hun ringte meg og fortalte at vis jeg fortsetter å sende henne masse meldinger så blir det slutt, så jeg prøver mitt hardeste på å ikke gjøre det.

Hva skal jeg gjøre på Søndag, er jeg nødt til å være beredt på å sove på gata, og hva tenker dere om dette forholds temaet?

Alt av svar settes utrolig stor pris på nå!

Hei@Fredrico!

Alt ordner seg - så ikke la denne tankekarusellen ta knekken på deg. Jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon og at det er et hav med forskjellige følelser.
Det første jeg vil si, er at du fra og med i dag må stake ut en kurs for å bli selvstendig. Det betyr at du i fremtiden, vet at du har et sted å bo, kr på konto, jobb ect Alle disse tingene er viktig.
På meg så virker det som om '' ex-dama'' har snappet opp en del små ting som etterhvert har blitt et irritasjonsmoment - og det har til slutt ført til at hun ikke føler at dette er det forholdet hun ønsker. Ingen damer liker at de skal forsørge typen sin - det skal være motsatt eller 50/50.
Hun ber deg om å ikke sende meldinger, ringe ect - det er tegn på at hun prøver å ''fade'' deg ut dessverre. Jeg sier ikke at det er kjørt, men du må vise at det er litt tak i deg. Hun har helt sikkert bedt deg om å bidra på en eller annen måte - så tenk litt på det. Du har sikkert noe du kan selge, få hjelp av mor/far, forskudd på lønn e.l Du bør prøve å bygge opp en buffer sånn at du f.eks har 10-20 tusen til uforutsette ting. Det er godt å vite at man har en buffer.
Om du ikke klarer å redde dette samboerskapet, så er selvfølgelig det trist - men det er mange flotte jenter der ute og får du ting på stell, så vil sjansen være større for at du lykkes neste gang.

Husk at 95% av alle bekymringene blir det ingenting av.

Lykke til og så håper jeg ting ordner seg for deg!

Det endte med at det ble slutt, de tingene hun savnet hos meg har jeg nå fått x 10, en ekstremt bra betalt jobb, nye venner, eier en flott egen leilighet og har livet på stell. Først nå kommer hun tilbake fordi nå streker ikke NAV pengene hennes til så hun vil ha meg igjen etter og sett hva jeg har oppnådd. Skjer ikke, jeg oser av glede å se at folk som kaster partneren sin på gata fordi de ikke har det de ser etter å når de først får de ber de om å komme tilbake. Niks skjer ikke, hun sender meg fortsatt meldinger "Hei, finne på noe" jeg vet hun vil ha meg, når jeg spurte hun sa hun nei men det er klart og tydelig at hun vil. Jeg fortjener bedre, og det har jeg insett.

Bra du skapte deg ett liv for deg selv. Kanskje du trengte å bli konfrontert med det?