Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Trenger gode råd og nye måter å tenke på.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Trenger gode råd og nye måter å tenke på.

okt 13 2011 - 11:16
Hei alle sammen.

Jeg er en jente på 22 som var sammen med en gutt fra jeg var 17-21 år. Denne gutten er fire år eldre enn meg og var/ er svært umoden. Han er skånet for alt vondt her i verden, og turer stort sett frem som han vil uten at familie/venner sier i fra hvordan han bør oppføre seg. Det resulterer i at han ikke tenker før han handler, han bryr seg ikke om hva andre føler..og han trenger aldri si unskyld for han ser ikke at han selv har gjort noe galt.

Dette er jo noe jeg i ettertid har kommet frem til gjennom fire år sammen med han. Det som gjorde at jeg fortsatte å være sammen med han etter flere episoder der han såret meg osv er nok på grunn av en usikker/utrygg oppvekst som gjorde meg blind for egen verdi. Denne gutten ble for meg et prosjekt i livet som jeg skulle styre og endre/prøve å fikse. For som den omsorgspersonen som jeg er ble jeg jo svært gla i han og de gode sidene han innimellom viste, selv om de ikke var dype, men lett overfladiske. Jeg fikk morsfølelse for han , i og med at jeg viste at folk rundt han ikke egentlig likte den han var, men de sa/sier ikke ifra.

Dermed ble jeg den som sa ifra og skulle endre han til det bedre. Men i hans verden ble det nok feil. Han gjorde jo aldri noe galt? Så jeg tok feil, jeg var hysterisk, jeg var overanalyserende og jeg var masete. Han såret meg, og jeg fortsatte å bli hos han. Jeg forsøkte å snakke med han, han avviste meg flere ganger. Umoden.

Det som skjedde halvveis i forholdet var at han ble etter hvert mer avhengig av meg enn omvendt. Vi bodde fra hverandre på to forskjellige steder fordi jeg studerte. Han var ikke intressert i mitt liv, og ville ha meg hjem til seg hver eneste helg. Han ville at jeg skulle bo i bygda med han resten av livet. Hva skulle jeg med vennene mine når jeg hadde hans venner å være med? Hva skulle jeg reise ut i verden for når jeg var sammen med han? Hvorfor skulle jeg ha mange jobbalternativer når jeg kunne arbeide på den lokale sykeheimen? Alt i alt, han var i sentrum, jeg skulle følge han. Til og med barn ønsket han seg med meg. Jeg innså dermed etter hvert at jeg ønsket meg vekk fra han. Jeg ville ikke være fanget i et forhold der mine ønsker og meninger ikke hadde verdi. Jeg ville ikke være i et forhold der det var langt mellom det han gjorde som gledet meg. Jeg ville ikke være i et forhold der han ikke trengte meg som samtalepartner/venn, når det egentlig så sårt er det jeg ser etter i min partner. Jeg ville vekk.


Jeg slo opp og det ble et rabalder. Siden vi var mye fra hverandre nevnte jeg i telefonen før en helg at jeg kom til å gjøre det slutt. Han klikket selvfølgelig i telefonen og skjønte ikke hva jeg mente. Han sa blandt annet at "bare vent å se, du kommer til å angre deg og komme tilbake". Da fredagen kom og jeg skulle hjem, ville han ikke treffe meg. Han ville ikke prate som det heller. Jeg forsøkte både den helgen og helgen etter å snakke om det, men han ville ikke. Etter hvert ga jeg opp..og vi snakket egentlig aldri ut om det som hadde skjedd. På en måte ser jeg jo at det kanskje ikke hadde forbedret noen ting, i og med at våre samtaler ikke var spesielt gode fra før av. Kommunikasjonen var på bunn. Men likevel, jeg drømte om han hver natt i flere mnd. Så jeg sendte han en mail i form av et brev der jeg sa litt av hva jeg følte og hadde ment. Fikk aldri noe respons på det. Og jeg sitter igjen med en følelse av at han er bitter på meg og legger alt over på meg, noe jeg synes er vondt. Jeg har virkelig prøvd. og jeg elsket han så høyt. Hadde vi kommunisert godt og han hadde hatt større respekt for andre så hadde han vært min drømmemann. For han er flink med barn, han er en flink arbeidskar, han er morsom osv..


Det jeg sliter med, nå 1,5 år etterpå,er at jeg fortsatt innimellom får en slags depresjon.. jeg blir lei meg og tenker mye på han. Jeg vil snakke med han og få hans unskyldninger.. men jeg vet jo at det ikke er vits eller en god ide. Han vil dessuten ikke ha kontakt med meg. Jeg er i et nytt forhold med en fantastisk gutt/mann, og har det helt suverent. Jeg blir sett, hørt, elsket og respektert. Så jeg hadde aldri valgt eksen tilbake og det er ikke det jeg drømmer om. Men noen ganger plopper fortiden opp (sjeldnere og sjeldnere), og jeg har kanskje en vond drøm. Hva er det som gjør at det er slik? Hva kan man gjøre? Er det kjærlighetssorg som dukker opp igjen? Er det det at vi aldri snakket ut? Hva kan jeg i tilfelle gjøre da? (siden det å snakke med han ikke er særlig aktuelt).

På forhånd takk. Kanskje noen har opplevd noe lignende.

Til forsiden